Denne teksten er opprinnelig skrevet og publisert i Agenda Magasin. Vi republiserer den her med tillatelse fra dem, som en oppvarming til det kommende nummeret av Fett med lansering 12. juni. Tema: Backlash, der vi trykker en lengre nylesning av Susan Faludis «Backlash» fra 1991 ført i pennen av Madeleine Schultz.

Tekst: Madeleine Schultz

I dag slapp NRK Brennpunkt dokumentaren «Kjønnskampen». På selveste frigjøringsdagen bestemte NRK seg altså for å pine meg sakte med den største mølja av et backlash jeg har sett siden Belinda Olsson gjorde «Fittstim- Min Kamp» i Sverige i 2014.

I dokumentaren er organisasjonen Mannsforum en sentral stemme, en gruppe som tidligere har drevet netthets av kvinnelige medlemmer og som sprer «samværssabotasjens» glade budskap i dokumentaren, uten at noen stiller spørsmål om årsakene til at den enkelte ikke har samvær med sine barn (det er temmelig strenge regler for å miste samværsretten i Norge). Kristin Skogen Lunds personlige og subjektive erfaringer fra livet på toppen av næringskjeden, blir lagt fram som et slags bevis på hvordan et helt system fungerer – helt uten å vise til fakta eller mot-stemmer.

Mannen fra SSB snakker om likelønn ut fra lik utdanning, som de fleste vet at ikke er problemet i Norge. Og når det faktiske problemet blir påpekt: At yrker som er overrepresenterte av kvinner er systematisk dårligere betalt enn menn, blir det framstilt som et problem som har oppstått fordi kvinner velger disse yrkene. Men man kunne like gjerne stilt spørsmålet: Blir lønna lavere fordi kvinner er overrepresenterte? De nevner heller ikke at prekariatet er overrepresentert av unge kvinner. Brennpunkt-redaksjonen går også inn i en debatt bestående av to grupper med 14-åringer, barn altså, og lar den ene siden få stå for nærmest hele beskrivelsen av debatten.

Å skape blest

Og til å svare på det hele har de fått med seg en kvinnelig komiker, og en aktivist fra kvinnebevegelsen. Og det er ikke for å kritisere Sigrid Bonde Tusvik eller Ane Stø at jeg påpeker det, for måten de spesielt har klippet inn Bonde Tusvik på er hårreisende tendensiøst gjort. Men det minste de kunne gjort hadde vært å hente inn en, eller flere person som kunne kommentert alle påstandene fra et faglig ståsted. En jurist som kunne kommentert barnefordelingssaker, en voldsforsker som kunne ha sagt noe om overgrep, en representant med erfaringer fra arbeidstakersiden kunne ha sagt noe om arbeidslivet vårt. Hvorfor gadd de ikke å snakke med Harriet Bjerrum Nielsen for eksempel? Som har vært klasseromsforsker i flere tiår.

Jeg kan bare anta at det er fordi det ikke passet inn i premisset: Mannen er under angrep. Det er i det hele tatt ganske åpenbart at noen bak denne dokumentaren har gått inn i tematikken med en egen intensjon om å skape blest. Musikken som blir lagt opp på Bonde Tusvik når hun snakker, måten latteren hennes blir satt i fokus på upassende steder, kameraet som fokuserer på den stakkars lydmannen når hun harselerer om menn (ja, for hun er en komiker), mangelen på mot-stemmer forøvrig og spørsmålene som stilles. Som: «Hvor var likestillingsministeren på mannsdagen?».

For det at likestillingsministeren ikke kommer til mannsdagen i et rom med rundt 200 stykk er strengt tatt ikke særlig oppsiktsvekkende, når samtlige likestillingsministere under denne regjeringen heller ikke dukker opp på kvinnedagen, som markeres av flere tusen. Om noe er det bare et generelt bilde på hvordan denne regjeringen ofte overser sivilt samfunn. Det er selvfølgelig problematisk, men det er ikke fordi det handler om menn nødvendigvis.

Mannen i krise

I dokumentaren har de også fått med seg Jordan Peterson, som på et tidspunkt stiller spørsmålet: Er det et problem at jeg bare snakker om menn? Og det kan man jo nesten bare le av. For hele dokumentaren problematiserer jo nettopp påstanden om at feminister kun snakker om kvinner.

Det gjør de forøvrig ikke. Det var for eksempel kvinnebevegelsen som i sin tid kjempet fram pappapermisjon. Feminister har også skrevet bøker og gjort dokumentarer om hvordan kampen for likestilling også må inkludere menn, i lang tid. Blant annet har den feministiske teoretikeren Bell Hooks skrevet flere bøker om dette, men det nevnes beleilig nok ikke. På den måten får man også følelsen av at dokumentarens antagonist i kampen for menns rettigheter er feministen. Det er enkelt å gjøre når man sammenstiller en komikers harselering av kjønnsroller, med en grav alvorlig «akademiker» som Peterson.

Dokumentaren er egentlig ingenting annet enn en repetisjon av det Backlashet somPulitzer-vinneren Susan Faludi skrev om allerede i 1991: «Ulike former for tilbakeslag mot kvinners, for det meste, små seire – eller bare mot oppfatningen av at kvinner nå har overtaket – kan bli funnet igjen i oppveksten av restriktive eiendomslover og straffer for uønskede og barnløse kvinner i det gamle Roma, kjetterdommene mot kvinnelige disipler av den tidlige kristne kirke, eller massebrenningene av hekser i det middelalderske Europa.»

Når kvinner tar noen små skritt framover kommer motstanden og tilbakeslagene. «Mannskrisen» er ikke noe nytt fenomen. «En maskulinitetskrise har brutt ut gjennom hver eneste periode av tilbakeslag i forrige århundre. En trofast, stille følgesvenn til det mer høytlydende ropet om ‘returen til det feminine’» skrev Faludi.

I 1991 ga journalist og forfatter Susan Faludi ut «Backlash – the undeclared war against women». Står hennes lesning seg i dag?


Antifeminismens form

Jordan Petersons kriser er svært selektive i sine former. I et av kapitlene i boka hans oppfordrer han til vold mot barn. Resten er en tjukk samling anekdoter som framlegges som tendenser, merkelige referanser til bibelen, darwinisme og påstander som maler halve bilder. Det er antifeminisme sånn den amerikanske forfatteren Rebecca Solnit har beskrevet det: «Feminisme har ofte gått ut på at kvinner snakker ut om erfaringer som hittil ikke har vært anerkjente, og antifeminismen har ofte gått ut på at menn forteller at disse tingene ikke er tilfelle».

«Kjønnskampen» følger i samme spor: Den unnlater å nevne kampen mot reproduktive rettigheter, at Amnesty har erklært kvinner for nærmest rettsløse når det kommer til voldtekt, at kvinner og minoriteter hetses og trues til taushet, eller at kvinner blir straffet i arbeidslivet for å få barn. De fleste påstandene i dokumentaren er rent subjektive meninger som presenteres som om de skulle være systematiske tendenser. Men vi har ikke bare «en tendens til å tenke på jenter som ofre og gutter som overgripere», som en av kildene i saken påstår, vi har en ganske klar statistikk på at det faktisk er menn/gutter er i overveldende flertall blant dem som begår overgrep.Og det er jo ironisk at alt dette ikke blir stilt spørsmål ved, all den tid jeg selv har brukt på folk som ettergår påstandene mine med luper, når jeg skriver om kvinners rettigheter.

I 1929 skrev Virginia Woolfs, i  Et eget rom, at: «Historien om menns motstand mot kvinnefrigjøringen er kanskje mer interessant enn selve frigjøringen.» Sitatet hennes virker like aktuelt i dag. Det er rimelig nedslående.

Kanskje har Brennpunkt-redaksjonen sydd sammen alt dette fordi det er en ekstremt billig måte å skaffe seg oppmerksomhet på, og på den måten er det kanskje også dumt at jeg gir saken denne kommentaren. Men dokumentaren er så dårlig gjort og så voldsomt tendensiøs, at jeg ikke kan la det stå uimotsagt. Jeg er redd for den polariserende effekten den kan ha, i en virkelighet hvor nettopp offentlige uttalte feminister som Sigrid Bonde Tusvik mottar drapstrusler for å ytre seg.

Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle, og akkurat i denne sammenheng synes jeg NRK har fylt rollen sin på dårligst mulig vis.

Share This