Hvorfor jeg trenger en samboerskapslov

Brev til myndighetene fra en estisk regnbuefamilie

I november ble Estlands nye samboerskapslov vedtatt, men på grunn av et regjeringsskifte er den nå blitt utsatt, og risikerer å bli utvannet. – Familien min eksisterer, skriver denne estiske moren. – Hvorfor nektes vi juridisk anerkjennelse?

 

Estlands LHBT-foreninger og menneskerettighetsaktivister har gjennom mange år kjempet for vedtak av samboerskapsloven, som sikrer homofile par like muligheter som heteropar. Som et resultat av intenst arbeid ble samboerskapsloven vedtatt med knapp margin den 9. november 2015, med kun et par ja-stemmer mer enn nei-stemmene. Meningen var at implementeringsforskriftene, som sikrer at loven fungerer, skulle tre i kraft i 2016 – men fordi det har vært et regjeringsskifte i mellomtiden, og nasjonale tradisjonalister kom på banen, har parlamentet fremdeles ikke vedtatt samboerskapslovens implementeringsforskrifter. Det er sannsynlig at de likevel blir vedtatt en eller annen gang, men som et kompromiss fjernes alt som er knyttet til intern adopsjon i familien fra loven. Det betyr at familier med foreldre av samme kjønn i prinsippet er tilbake der de startet sin kamp. Dette er et brev til myndighetene fra én av disse familiene.

Min venninne Kristi ringer: – Vel, nå er det på tide. Begynn å skrive. – Jeg må snakke med min samboer, svarer jeg. – Finnes det virkelig ingen annen måte? Ingen andre som er villige? Men jeg vet selv at ingen andre vil. Det er på tide å fortelle hvorfor jeg trenger en samboerskapslov.

Jeg trenger en samboerskapslov fordi jeg har stiftet familie med en kvinne. Vi har et barn og har planer om å få flere i nærmeste fremtid. Vi er nødt til å ha en slags juridisk beskyttelse for vårt samliv, noe vi ikke har akkurat nå.

Her føler jeg at alt burde ha vært sagt. Men det viser seg at det ikke er tilfelle. Det finnes en rekke mennesker som ikke skjønner hva problemet er. De mener at jeg krever spesialbehandling – men vi vil bare ha en smule av det alle andre tar for gitt. Og vi vil ikke bare ha rettigheter; jeg vil også ha forpliktelser. På samme måte som jeg har nå ved å betale skatt, å nekte svart arbeid osv.

Et ønske om ansvar

Det er ikke få av oss. Tvert imot. Som de fleste andre mennesker i trettiårene har også de fleste av oss boliglån, et par barn og et stabilt arbeidssted. Vi har også en egen Facebook-gruppe for familier med foreldre av samme kjønn, der vi formidler informasjon: Hvor finner man en tvillingvogn? Hvilken barnehage er å foretrekke? På hvilket sykehus burde man føde? Vanlige problemer.

I august hadde vi en piknik for familier med foreldre av samme kjønn. Det var flere titalls deltakere tilstede, mange har flere barn enn ett. En liten multiplikasjon vil gi dere et bilde av hvor mange barn fra regnbuefamilier som løp rundt Kalamaja-parken den dagen. Senere tok vi en tur til mine foreldre. – Var det Tallinn by som organiserte pikniken? spurte min far naivt. Jeg brast ut i latter.

Hundrevis av familier med foreldre av samme kjønn sendte brev til medlemmene av parlamentet om det nye lovforslaget, og avslørte med det tydelig hvor mange av oss som har barn og er bekymret for deres fremtid. Mange av oss følte seg allerede som grafomaner[*]. I hvert fall gjorde jeg det.

For mange av mine venner har livet et sterkt preg av eksistensiell frykt for hva som skjer hvis én av oss dør. Til tross for at vi ofte har nære relasjoner med våre familier, kan vi ikke stole på våre foreldre: At de skal forstå at våre og våre samboernes barn ser på oss begge som sine foreldre. At et barn alltid har det best med et menneske som har vært der og elsket barnet siden tidlig alder.

Likevel nekter noen mennesker rundt oss å erkjenne at våre familier ikke har samme muligheter som deres familier.  Er det privilegieblindhet det heter? Altså at der du selv har alle rettigheter, klarer du rett og slett ikke å se andres bekymringer? Jeg liker å tenke at det er slik det er, og ikke at mennesker, deriblant medlemmer av parlamentet, handler på grunnlag av pur ondskap; at de gir blaffen i mennesker som lider som følge av deres handlinger.

Min familie og andre dyr

«Men hvor er de uanstendige detaljene!», krever nok lesere nå. For vi vet jo alle at homofile par driver med noe merkelig hjemme.

Jeg skal forsøke å imøtekomme lesernes ønsker og dele slike detaljer. Dagen vår starter klokken 7.45. Det er enten jeg eller min kjæreste som våkner. Den første av oss okkuperer badet, den andre får kos av gutten vår (det går ikke an å våkne uten dette ritualet). Noen ganger forekommer det også mindre spor av drama. I juletiden var det for eksempel en dag der nissens små assistenter glemte å levere noe. Vel, på en eller annen måte klarte vi å legge en mandarin inn i guttens tøffel. Alt er godt som ender godt.

Når den ene dusjer går den andre for å koke grøt. Gutten spiser grøt annenhver dag, vekselvis med frokostblandinger. Deretter går turen til barnehagen. På barnehagearrangementer er det oftest bare våre vår familie som har begge foreldre til stede. Om kvelden henter vi barnet sammen. Et par kvelder i uka er gutten på besøk hos sin far, som er hans idol. Og vi er ingenting mindre. «Mamma er prinsesse, du er dronning», som han sa en gang til min samboer. På kveldene har vi stort sett ingen planer. Vi ser på ETV2 (tilsvarende NRK) og leser tegneserier, vanligvis lager samboeren min middag, fordi jeg ofte har en del arbeid som jeg gjør hjemme på kvelden. Deretter lærer jeg gutten å lese.

I møte med våre offentlige institusjoner har det ofte hendt at min samboer har blitt ignorert. De ser tvers gjennom henne, selv om jeg forklarer vårt forhold. Dette er selvfølgelig nedverdigende. Vi er likevel heldige som har fantastisk støttende familier. Hver eneste bestemor, bestefar, søster og bror. Det er ikke like enkelt med et bredere omgangskrets. På begynnelsen av året feiret vi min mors jubileum. Også noen mer fjerne slektninger var til stede. «Vel, hvordan har du hatt det?» spurte jeg min fetter. Han stirret på skoene sine og mumlet et eller annet. Senere hørte jeg at han hadde blitt medlem av EKRE, et høyreekstremistisk parti i Estland.

Jeg burde vel ha gjettet dette for lenge siden, cirka rundt samme tid som jeg slettet ham fra vennelisten min på Facebook. På denne tiden kom han med stygge uttalelser om LHBT-foreninger, om at de gjør ungdom til pederaster fordi de snakker med dem om homoseksualitet. Og jeg tenkte på hvor lykkelig jeg hadde vært hvis noen hadde fortalt meg på skolen om homofili, som en vanlig del av livet. Hvor mye mindre usikkerhet jeg hadde hatt.

Håp i håpløse situasjoner

For en måned siden leste jeg i avisen hvordan trommeslageren Toomas Rull ble sint fordi det var to fedre i en barnebok. Han mente at barna ikke skal involveres i «homopropaganda». Men hva med mitt barn? Hadde jeg lyst å spørre. Hvorfor kan ikke han lese bøker hvor han ser at det også eksisterer familier som våre? Hvor nøyaktig ligger faren i det for Toomas Rull og hans barn?

Egentlig mister jeg livslysten når jeg leser alle disse uttalelsene om at familier som våre ikke bør eksistere eller faktisk ikke eksisterer. At vi er mindre viktige og at vi ikke må få juridiske rettigheter. I slike øyeblikk vurderer jeg virkelig om jeg skal ta med meg familien min og flytte fra Estland, som mange av mine venner har gjort. I går sendte en av mine venninner meg et bryllupsbilde fra Brasil, og en annen inviterte til bryllup i Lisboa i begynnelsen av uka. I slike øyeblikk tenker jeg på min mors frykt når hun ber oss tenke grundig gjennom hvilken skole barnet vårt skal gå på: – Dere vil jo ikke at andre skal mobbe ham. Mobbing oppstår hvis det finnes forbilder hjemme som forteller hvem man skal mobbe. Hvis fetteren min snakker om homopropaganda, vil sannsynligvis andre gjøre det samme, også hans egne barn i fremtiden.

Derfor vil jeg at du, medlem av parlamentet, skal se meg i øynene og si at du gir blaffen i meg, min familie, mine venner, våre samboere og barn. At du innrømmer at du er mer bekymret for din politiske karriere enn mennesker i Estland. At du ikke bryr deg om at jeg har satset på dette landet. At jeg har arbeidet, skapt, gitt, betalt skatt, utdannet meg og undervist andre. Jeg vil at du skal si ansikt til ansikt at jeg er mindre verdt, fordi jeg oppdrar mitt nåværende og mine fremtidige barn sammen med en annen kvinne.

I begynnelsen ville jeg skrive dette brevet med mitt eget navn og bilde. Jeg funderte over begge alternativer i en måned. Til slutt bestemte jeg meg for å være anonym. Hvorfor? Fordi jeg er redd! Jeg er redd for at mine nærmeste skal møtes med drittkasting. Jeg er bekymret for hva arbeidsgiveren min kommer til å si. Jeg frykter at jeg kanskje ikke får arbeid i fremtiden, eller at karrieren min er over. Jeg tror heller ikke at dette brevet endrer noe. Jeg har mistet håp, i likhet med mine venner. Spesielt på bakgrunn av nyheter om at det ikke kommer til å bli nok ja-stemmer i parlamentet. At det forrige gang var noen som stemte feil ved en tilfeldighet. At de fleste partiene søker annullering av samboerskapsloven. At vi må tigge om våre rettigheter. At politikerne ikke bryr seg om vårt enorme behov for å føle oss beskyttet.

Men jeg vet at hvis våre familier blir anerkjent og får juridisk legitimitet, vil samfunnet være mer lykkelig i fremtiden. Selv om jeg ikke tror at rettferdigheten vinner, tror jeg dermed fortsatt at jeg må selv strebe etter rettferdighet. Implementeringen av samboerskapsloven bidrar uten tvil til mer rettferdighet.

 

Fett kjenner skribentens identitet.

 

[*] Grafomani – en tvangsmessig trang til å skrible ned mye men meningsløst materiale.

Tekst: Feministeerium

Foto: Privat

Denne teksten er opprinnelig skrevet for Feministeerium, den første feministiske nyhets– og meningsbloggen i Estland. Nettsiden ble lansert i januar 2015 og publiserer nytt materiale på daglig basis. Fire hovedredaktører – Brigitta Davidjants, Aet Kuusik, Nele Laos og Kadi Viik – og et titalls gjesteforfattere står for innholdet. Som del av et samarbeid i 2016 utveklser Fett og Feministeerium en serie artikler.

For mange av mine venner har livet et sterkt preg av eksistensiell frykt for hva som skjer med barna hvis én av oss dør.

 

Share This