Tekst: Jette F. Christensen, stortingsrepresentant og spaltist i Fett.

Dagens Næringsliv har den siste tiden hatt en artikkelserie om hvordan det står til med kvinners økonomiske uavhengighet. Virkeligheten i verdens mest likestilte land har vært den samme lenge; menn eier mer, arbeider mer og tjener mer. Arbeidsmarkedet er kjønnsdelt og den økonomiske uavhengigheten likeså. Det er prisverdig av DN å ta denne problemstillingen på alvor og belyse den.

Som alle slike serier avsluttes denne med en kommentar fra avisen. En som oppsummerer problemet og staker ut en kurs for fremtiden.  En som jeg antok ville treffe likestillingsspikeren på hodet og gi et spark den ene eller andre veien. Kommentaren kom, men jeg er overrasket over hvor sparket var rettet.

Sofie Mathiassen begynte sin oppsummering med: «likestilling mellom menn og kvinner bør ikke handle om å gjøre menn og kvinner likere som gruppe, men å gi hvert enkelt individ frihet til å velge.» Ja, tenkte jeg. Den friheten finnes ikke for alle. Derfor ønsker jeg å bruke politikken som verktøy for å endre strukturene som gjør at kvinner ofte kommer dårligst ut etter skilsmisser, foreldrepermisjon og yrkesvalg. Vi er ikke enige så lenge. Jeg leser videre og Mathiassen fortsetter en vei jeg ikke kan følge.

Hun skriver om at kvinner må slutte å ikke eie hus. Kvinner må gi seg med å velge dårlige betalte yrker. De må la være å bry seg om kjønnsrollemønsteret. Nå har vi bygget  barnehager og foreldrepermisjon til den store gullmedalje og da er det rom for kvinner å være økonomisk uavhengig.  De som likevel arbeider deltid, har  valgt en underbetalt jobb og  sitter igjen med et teppe og en smijernslysestake fra black design etter at samlivet er over kan skylde seg selv. De hadde alternativet.

Vi ikke skal kompensere kvinner som går fra en godt betalt jobb de har fått etter en god utdannelse fellesskapet har gitt dem tilgang til gratis, for å være  hushjelp og barnepasser for en direktørmann. Disse familiestrukturene finnes det derimot få av. De kan ikke legge grunnlaget for å utforme politikk, eller å ikke utforme politikk.

Jeg er for at kvinner skal stå i arbeid. Ikke fordi Norge tjerner mer på det enn olje. Ikke fordi det skaper mer velferd. Ikke fordi det skaper mer likestilling i familien. Ikke fordi menn får mer kontakt med barna sine. Jeg er for at kvinner skal arbeide fordi det er nøkkelen til økonomisk  og sosial uavhengighet. Samtidig er jeg for at de som velger å arbeide hjemme en stund skal gjøre det fordi de vil. Ikke fordi strukturene rundt dem  ikke gir dem reelle valg eller noen andre mener de burde.

Vi kan ikke gi hver enkelt kvinne ansvar for å rette opp en urett som hun  selv ikke  har ansvar for.  For ti år siden var barnehagedekningen på 60%. Nå er den på 90%. Ettersom kvinner ofte tjener dårligere enn menn, har det vært de som har måttet ta omsorgsansvaret. Men hvorfor er det ikke flere kvinner som arbeider  heltid når barnehageplassene er så mange flere og mye billigere enn før?

Svaret på dette spørsmålet og så mange andre innen likestillingsfeltet, ligger bak tallene. I mange kommuner er det langt fra dagens fulle barnehagedekning til en reell barnhagedekning. Et tilbud om en barnehageplass to bussturer og en togtur fra arbeidsplassen er ikke et tilbud, det er et hån.

Norge er blant de land med mest kjønnsdelt arbeidsliv i verden. Yrker med flest kvinnelige arbeidstagere har dårligst lønn og turnusvilkår.  Det er ikke bare et problem, det er urettferdig. Ut fra DNs logikk er løsningen på dette at kvinner må bli lure nok til å bli ingeniører, det er jo der pengene ligger.  Å privatisere likestillingen på den måten er å gi opp.  Når 32700 sykepleiere  har deltidsjobb (og dette er bare av de som har fast stilling) er det ikke et alternativ å ikke gjøre noe. Fremtidens velferdsstat trenger omsorgsarbeidere og da er løsningen å løfte lønnen og stillingsbrøkene slik at det statusen til yrket følger nytten.

Norge er verdens beste land å være mor i. Norge er verdens mest likestilte land. Det spiller ingen rolle, så lenge mulighet til å yte omsorg og å være økonomisk uavhengig ikke er like tilgjengelig for begge kjønn.  Valget mellom å gjøre det som har virket til nå; føre en aktiv politikk som (altfor sakte) gjør at vi kommer nærmere rettferdighet og å utnevne alle kvinner til sin egen likestillingsminister uten å utstyre henne med virkemidler er for meg enkelt. Derfor kan jeg ikke godta premissene i Mathiassens avslutning:

«Hvis vi tror at kvinner er hjelpeløse stakkarer eller fullstendig styrt av biologien, så bør kvinner beskyttes mot egne valg eller kompenseres for dem. Men hvis vi tror at kvinner er minst like kloke, sterke og selvstendige som menn, bør vi få velges friest mulig og selv ta konsekvensene av våre egne valg.»

Det er en behagelig argumentasjon for de som ikke vil bruke penger på likestillingstiltak. Jeg tror kvinner og menn er utstyrt med nøyaktig like mye vett og like stort ønske om å være selvstendige og frie. Jeg nekter derimot å gi kvinner skylden for at de tjener dårlig og eier lite når det er resultat av en skjev struktur. Å rette opp i den er ikke å anse kvinner som verken dumme eller stakkarslige. Det er å gjøre det eneste riktige; sikre begge kjønn rettferdighet.

Foto: flickr.com/theirhistory

Share This