En reise i fotsporene til et samepolitisk og feministisk ikon.

Tekst: Ingrid og Astrid Fadnes.

Teksten sto på trykk i Fett 3/2018 med tema Urfolk. Det kan kjøpes i vår nettbutikk.

Hvem var Elsa Laula Renberg? For mange, inkludert undertegnede, var Elsa Laula en ukjent kvinne fram til det samiske 100 årsjubileet i Tråante (Trondheim på sørsamisk) i februar 2017. Elsa Laula er for en pionér å regne. Hun var en avgjørende pådriver for det første samiske landsmøtet i 1917 og sto selv på talerstolen da møtet åpnet.

Hun var en av få samiske kvinner som i sin tid tok utdannelse, hun opprettet verdens første sameforening og skrev og holdt foredrag om retten til land, vann og skolegang. I biografien om Laula Renberg utnevnes hun til samefolkets store Minerva, for mange er hun blitt et symbol på både samisk kamp og kvinnekamp.

«Till Eder, I unga män och kvinnor, vill jag säga ett ord. Vårt folks framtid ligger i Edra dra händer. Med Eder kraft skall vårt folk och land vidmakthållas.» Ordene i Elsa Laulas politiske manifest “Inför lif eller död” fra 1904, gir resonans i dag, selv over hundre år etter. Hennes folks framtid, er nå. Hva forteller samiske kvinnestemmer om kampen for land, vann, språk og forsoning i dag?

Ei reise gjennom nordnorsk kystlandskap

Radiodokumentaren «I Elsa Laulas fotspor gjennom Sápmi» begynte med ei reise. I vår litt slitne sølvgrå volvo «Swifty», dro vi gjennom et nordnorsk kystlandskap badende i lyset fra midnattsola, tette myggsvermer i indre Finnmark, langs svenske toglinjer og finske elver. Med oss hadde vi en opptaker og stort sett bare ett spørsmål: Hva er din historie? Tjuetre kvinner rakk vi å lytte til. Med et spenn i alder og virke, nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk. Kampene er mange; språkene, reinen, fiskerettigheter, tradisjoner og kunnskap, men alle forenes de i en overordnet kamp: kampen om å være.

«Når jeg snakker om det her med å krysse grensene og se på samene som ett folk, så bruker vi jo det begrepet, eller navnet, Sápmi. Sápmi er et geografisk område, men samtidig er det en idé i vår tenkning. Som utgjør mye mer enn den geografien. Den utgjør egentlig vårt fellesskap.» Asta Balto (70), forfatter, forsker og tidligere rektor ved Sámi Allaskuvla, Samisk Høgskole.

En 100 år lang kamp: Land og vann

Vassdragsutbygging, vindmøller, gruvedrift, hytte- og veiutbygginger. Arealinngrepene framstår kanskje ikke omveltende vurdert hver for seg, men i totalregnskapet utgjør den norske «bit-for-bit-politikken» en innskrenkning av tradisjonelle områder for reindrift og fiske. I kampen for å få være, er retten til naturressursene, retten til land og vann, helt sentral.

«Det er rein som gir oss kraft. Og beitelandet, det er ikke bare beiteland, det er leveland. Heimen til reinen, og det e heimen vår. Moder jord lar seg ikke utvide. Så det som blir tapt, det blir tapt.» Unni Fjellheim (50), reindriver i distriktet Gåebrien Sitje.

Samiske flagg og et stort banner med svart skrift møtte oss da vi på vår radioreise ankom den politiske markeringen Stokkfjellmarsjen høsten 2017, i Selbu kommune i Trøndelag: «Baajh vaeride årrodh!», La fjella leve! I sørsamisk område kjemper de to reinbeitedistriktene Gåebrien og Saanti Sijte for bevaring av uberørt natur og reinens kalvingsområde.

Slagordet som både lokale samer, politikere og miljøaktivister stiller seg bak, gir gjenklang til den langt mer kjente Alta-aksjonen på 70-tallet. Men som politisk sak er Stokkfjellet lite kjent utenfor kommunegrensa. I området hvor reinen har beitet og kalvet gjennom flere år, skal en ny vindmøllepark anlegges. Vindmøllenes over hundre meter lange vingespenn vil påvirke reinen, men det er ikke lett å overbevise Olje- og energidepartementet om at utbyggingen vil få irreversible konsekvenser.

Unni Fjellheim, tidligere leder av Gåebren Sitje, frykter reindriftas framtid. I et allerede svært sårbart sørsamisk reinbeiteområde, betyr hver minste tapte bit et steg mot et tap av en hel tradisjon. Dagen etter markeringa kom Olje- og energidepartementet med svar på klagene. Reinbeitedistriktene får ikke medhold. Vindmølleparken skal bygges. Koste hva det koste vil.

Retten til naturressurser sviktes

Samiske rettigheter er nedfelt i lover, både nasjonale og internasjonale, men forankringa svikter når retten til naturressursene ikke opprettholdes. Det forklarte forsker og forfatter Asta Balto, da vi besøkte hennes hus i Fárpenjarga, utenfor Karasjok.

«Den tradisjonelle kunnskapen blir neglisjert i forhold til den vitenskapelige, biologiske kunnskapen. Og den tradisjonelle kunnskapen er minst like fornuftsbasert og minst like observerbar som den vitenskapelige kunnskapen. Men den blir neglisjert fordi den ikke har en status».  Asta Balto

En usynlig videreføring av koloniseringa av Sápmi, kaller kunster Máret Anne Sara det. Mens hennes bror, Jovsset Ante Sara, kjemper en kamp i rettssystemet mot tvangsslakt av reinflokken sin, har hun synliggjort denne kampen på ei reise mellom Stortinget, rettslokaler og internasjonale kunstfestivaler med et verk: et teppe av fire hundre reinhodeskaller, alle med et kulehull i panna.

Broren tapte saken i Høyesterett etter å ha vunnet i både Lagmannsretten og Tingretten. Da dommen falt var ikke Maret Annes ord nådige: «Dette er som å bli pissa på i all offentlighet, det er et stort steg tilbake for hele Sápmi». Maret Anne Sara er kritisk til hvordan lover og Sametinget har fått bli en hvilepute for en idé om at samiske rettigheter ligger langt foran andre urfolk i andre land og samer i nabolandene Sverige, Finland og Russland.

 «Jeg bruker selv ordet aktivisme fordi det er enkelt og folk forstår hva jeg mener når jeg sier jeg er sameaktivist. Men det er ikke helt korrekt. Det beskriver ikke hvorfor vi gjør det og hvorfor vi har havnet i denne situasjonen.» Petra Laiti

Midt på grensa mellom Norge og Finland, ved Tanaelvas bredd, møtte vi Petra Laiti (23). Hun har vært med å bygge opp protestleiren Ellos Deatnu, på den lille øya Čearretsuolui, midt i elva. De kaller det et moratorium og er en reaksjon på en ny fiskeavtale mellom Norge og Finland som bryter med lokal samisk sedvane og truer laksefiske som næring for samene bosatt i Tanadalen. Lovendringen vil ødelegge for det tradisjonelle samiske fiske i elva, protesten favner større: hvem skal ha rett til å bestemme over land og vann? Hvilke stemmer skal bli hørt?

Ikke bare én

Et svart-hvitt fotografi datert den 6. februar 1917 viser deltakerne på det første samiske landsmøtet utenfor Metodistkirka i Tråante. Om man ser nærmere på det, er det særlig én ting som er påfallende: halvparten er kvinner. Vi har saumfart hodene våre uten funn – prøv selv å finne et tilsvarende politisk bilde fra rundt århundreskiftet der du kan observere det samme. En reise i Elsa Laulas fotspor gjennom Sápmi, handler ikke om å bokstavelig talt følge i Elsa Laulas fotspor. Det vi vet er at hun vandret, organiserte, talte og satte spor flere steder i Sápmi, slik som mange andre både før og etter henne.

Vår korte tur gjennom noen få områder i Sápmi bekrefter viktigheten av Elsa Laulas over hundre år gamle politiske pamflett og hvordan de sentrale temaene på det første samiske landsmøtet er like sentrale og viktige i dag. «Når verdigheten til det samiske folket blir gitt tilbake, vil også det norske folk få sin verdighet tilbake». I opptakene hjemme hos Asta Balto høres hennes klare røst. Den nylig vedtatte Sannhetskommisjonen handler om å lytte til et mangfold av historier, det er også først og fremst det radioserien «I Elsa Laulas Fotspor gjennom Sápmi» handler om. For Elsa Laula, hun er ikke én, hun er mange.

Teksten sto på trykk i Fett 3/2018 med tema Urfolk. Det kan kjøpes i vår nettbutikk.

Radiodokumentaren «I Elsa Laulas fotspor – 100 år med samisk rettighetskamp» er en radioserie på fire episoder, basert på intervjuer med samiske kvinner og produsert med støtte fra Sametinget og Fritt Ord. Serien er laget gjennom RadiOrakel, produsert av Eva Fjellheim, Susanne Normann, Ingrid Fadnes, Astrid Fadnes og Kjersti Kanestrøm Lie. Den lanseres høsten 2018.

Share This