Tekst: Reidar Schei Jessen

Bilder: Ingrid Fadnes

Multikunstneren Máret Ánne Sara og politikeren Runar Myrnes Balto representerer på hver sin måte en ny generasjon samiske aktivister, som på forskjellige måter yter motstand det de ser som en pågående kolonialisering av Sápmi.

– Mye av den samiske aktivismen handler om motstand mot inngrep i naturen som truer reindriftsnæringen, for eksempel gruvedrift og vindmølleparker. Dette er saker som mobiliserer veldig, og det har vært en oppblomstring de siste ti årene.

Det forteller Runar Myrnes Balto, parlamentarisk leder for Norske Samers Riksforbund (NSR) på Sametinget, til Fett i august 2018. Han hadde akkurat vært med på å arrangere den samiskspråklige festivalen og møteplassen Márkomeannu, som han har jobbet frivillig for siden han var 14 år. I 2017 ble han, sammen med Mikkel Eskil Mikkelsen, den første åpne homofile representanten på Sametinget.

– Overgrep mot reindriften er spydspissen av samisk rettighetskamp, fordi den er under ekstremt press og den eneste næringa som er bare samisk. Samtidig er det umulig å isolere saker. Hvis du er opptatt av samisk kultur så må du kjempe for «hele pakka».

Hva legger du i «hele pakka»?

– De samiske språkene, som kanskje er det kjæreste vi har. I tillegg kommer duodji, altså samiske håndverkstradisjoner og brukskunst. Språket og håndverkstradisjonene videreføres gjennom primærnæringer som reindrift og fiske, og dette forutsetter igjen tilgang til naturressurser.

Helhetlig, ikke stykkevis og delt

En drøy måned senere snakker Fett med Máret Ánne Sara på telefon fra hennes hjemsted i Guovdageaidnu (Kautokeino). Hun er enig med Myrnes Balto i at saker knyttet til samiske primærnæringer, forvaltning av naturressurser, språk og kulturtradisjoner må sees i sammenheng med hverandre. Kunstneren og forfatteren vakte oppsikt i 2017 da hun hengte opp 400 hodeskaller utenfor Stortinget, i protest mot Landsbuksdepartementets tvangsslakting av lillebroren, Jovsset Ante Saras reinsdyrflokk. Hun kaller prosjektet, Pile o’ Sápmi, for en kunstnerisk stevning av Staten. Da skulle lillebrorens sak opp i Høyesterett. Han hadde vunnet i både tingretten og lagmannsretten, der dommene viste til brudd på eiendomsretten som er vernet av internasjonale menneskerettigheter, samt retten til å utøve egen kultur, men tapte i Høyesterett. Ifølge Sara er det et effektivt maktvåpen fra Statens side å tilnærme seg sakene hver for seg. (Siden denne saken ble skrevet vedtok Stortinget i tillegg at de ikke ville vente på at saken ble tatt opp i FN og påla fortsatt tvangsslakt av reinflokken.)

– Staten fokuserer isolert på reintall og krever at vi skal redusere fordi det er fare for overbeite, uten noe ansvar for egne arealinngrep som er det største trusselet for beitegrunnlaget. Saken ender i rettsapparatet hvorav Høyesterett slår fast at vi samer ikke skjønner vårt eget beste, enten det er individuelle reindriftssamer eller Sametinget. For oss henger bærekraftig reindrift tett sammen med tilgang på areal og menneskelig kapasitet, altså at hele familier er tilknyttet og dermed bidrar i den nomadiske og krevende drifta.

Hovedtemaet i Saras kunstneriske arbeid er det hun kaller for «den moderne kolonialiseringsvolden».

– Kolonialiseringsprosesser er i dag videreført i det moderne norske demokratiet, gjennom politikk, forvaltning og lov. Reindriftsloven sikrer for eksempel statlig eierskap, men passer ikke med den samiske tradisjonen for kollektivt eie. Den stadige innskrenkingen av beitearealer skaper økonomiske vansker for reineierne og bidrar til å sette aktører opp mot hverandre.  

Pile o’ Sápmi og geriljateater foran Stortinget, 2017.

Dette går ifølge Sara igjen utover samholdet og samarbeidet som er en forutsetning for samisk reindrift. Hun er også kritisk til Sametingets rolle. Ifølge Sara har Sametinget i realiteten lite de skulle ha sagt, og norske interesser overkjører når som helst de samiske, hvis disse kommer i konflikt.

– Vi som folk har blitt lurt inn i et tvangsekteskap med den norske stat. Institusjoner som for eksempel Sametinget har blitt helt avgjørende for hvordan vi skal forstå vår kultur og vår eksistens. Å endre verdisett, tankesett og samfunnsstruktur, er et effektivt apparat for kolonialisering og maktovertak. Jeg kritiserer ikke Sametingets politikere, de gjør en god jobb, men de fremmedgjørende elementene som er innebygget i institusjonen.

Myrnes Balto er på sin side enig med Sara i at man kan lese Sametinget som en speiling av det vestlige samfunnet, men vektlegger verdien av demokrati som middel.

– Samtidig er jeg overbevist om at det er et gode for oss å kjempe vår kamp med grunnlag i et demokratisk system, i stedet for bare gjennom interesseorganisasjoner og aktivisme. Det handler om både legitimitet, medbestemmelse og status i samfunnet. Speilingen har tross alt den funksjon at man møtes på et mer likeverdig nivå. En president som møter en statsminister har mer tyngde enn en organisasjonsleder som møter en statsminister.

Sara er videre lite imponert over kunnskapspolitikken i reindriftsområdene.

– NINA (Norsk institutt for naturforskning, red.anm.) produserer til stadighet rapporter som viser at viddeområder er truet av nedbeiting. Men dette sees ikke i lys av den stadige innskrenkingen av beiteområder.

Du kritiserer myndighetene for å isolere fenomen og studere dem enkeltvis, uten å se helheten og konteksten de inngår i. Dette er kan minne om en postkolonial kritikk, som hevder at vestlig kunnskapsproduksjon helt siden 1700-tallet har vært med på å legitimere overgrep mot ikke-vestlige samfunn og kulturer?

– Det kan du si. Oppdelingen av store spørsmål i små enkeltsaker er ikke bare et bevisst våpen for undertrykkelse, men også uttrykk for en vestlig tankegang som står i motsetning til den mer helhetlige forståelsen vi har som urfolk. Det voldsomme opphenget i å telle antall reinsdyr skjer på bekostning av andre spørsmål som de samiske reineierne gjerne skulle ha belyst, for eksempel for eksempel helhetlig vern av gjenværende beitearealer, rovdyrproblemer og klimaendringer, sier Sara.  

Myrnes Balto fremhever på sin side betydningen av den såkalte fremrykkingsteorien til Yngvar Nielsen, som var professor i historie og geografi ved Universitetet i Oslo fra 1890 og til sin død i 1916. Denne teorien postulerte at samene ikke var først i Sápmi, og at de dermed ikke burde få spesielle rettigheter. Ifølge Myrnes Balto var denne teorien enormt ødeleggende, fordi den var med på å legitimere norske overgrep mot den samiske befolkningen i flere tiår.

Endring på egne premisser

Den mye omtalte Tana-avtalen mellom norske og finske myndigheter fra 2017 satte begrensinger for hvordan lokalbefolkningen skulle forvalte fiskeressursene. Dette gikk hardt utover de samiske fisketradisjonene i området, som er helt sentrale for samisk kultur og levesett. Ellos deatnu-bevegelsen erklærte derfor noen uker senere at en øy i elva ikke var rammet av denne avtalen. De har ikke latt seg affisere av avtalen, og fisker derfor ulovlig.

–Denne formen for aktivisme er viktig, fordi det legger opp til utvikling på våre premisser. Nå ser vi at det oppstår slike samiske moratorier andre steder også, for eksempel på Nasafjell i Nordland, der det er planer om å starte med gruvedrift midt i reinbeiteområder. Jeg opplever at vår generasjon med unge samer våkner. Besteforeldregenerasjonen vår vokste opp i en nomadisk tilværelse, mens foreldregenerasjonen vår vokste opp med oppbygningen av det moderne samfunnet i form av for eksempel Sametinget og reindriftsloven.

Sara bruker kunsten til å belyse samiske forhold og bringe kunnskap ut til majoriteten. Tidligere har hun tatt for seg den rødgrønne regjeringens nordområdesatsing fra 2013.

– Det handler i stor grad om å gi folk kunnskap fra vårt ståsted, noe man i svært liten grad har tilgang til via offentligheten i Norge. Jeg bruker det jeg har til rådighet for å skape oppmerksomhet rundt våre forhold, som ellers ties ihjel, sier Sara.

Myrnes Balto er opptatt av at norske barn må lære om samisk kultur og de overgrepene som har blitt gjort fra statlig hold de siste hundreårene, og er veldig glad for den kommende sannhetskommisjonen.

– Det store overgrepet har skjedd, det lar seg ikke rette opp. Men vi kan fortsatt sikre at vi har tilgang til naturressurser.

Ifølge Myrnes Balto er primærnæringene og materielle forhold en forutsetning for at samisk språk og kultur kan fortsette å eksistere. Han ønsker at samiske språk blir mer synlige i offentligheten, og at de i større grad blir en integrert del av for eksempel skolen, helsevesenet og eldreomsorgen. Han ser til Aotearoa (New Zealand), der hele landet for tiden er engasjert i en språkkampanje.

Utmattende kamper

Både Sara og Myrnes Balto er lei av å hele tiden måtte kjempe for grunnleggende rettigheter. De storpolitiske kampene går utover andre sider av livet.

– Vi må hele tiden kjempe kamper, om igjen og om igjen, enten det gjelder motstand mot gruvedrift, sjødeponi, vindmølleparker eller jernbane, sier Balto.

Vi rekker ikke over alt sammen, sier Myrnes Balto, men legger til at samiske ungdommer er blitt nærmest kan regnes som levende informasjonskontor om egen kultur som konsekvens.

– Når grunnlaget for hele vår eksistens er truet, blir den samiske bakgrunnen selvfølgelig en viktig del av identiteten vår og en stor del av livet. Dermed blir det mindre tid til å jobbe med andre spørsmål, for eksempel kjønn og seksualitet, sier Myrnes Balto.

Han bruker tid på å motbevise inntrykket av at det er mye homofobi i samiske miljø.

– Jeg møter mer motstand som same enn som homofil, forteller han.

Sara og familien har vært i kamp med Staten i over tre år, og tapte i siste instans. Hvis dommen fra Høyesterett står seg så betyr det ifølge Sara at samer i realiteten ikke har råderett over egne beiteområder. Hun kommer til å fortsette den samepolitiske kampen gjennom sitt kunstneriske arbeid. Myrnes Balto varslet på sin side i slutten av august at han stiller som leder i Norske Samers Riksforbund – og ble enstemmig valgt 1. desember 2018.

Share This