BOKANMELDELSE
Amygdala
Kerosha Gonaseelan
Amygdala
Transit 2009

Debatt-temperaturen har sunket siden Marianne Mjaaland ga ut romanen 13. uke og egenhendig pustet liv i den norske abortdebatten. Plutselig ble det ingen snakket om til det alle snakket om. Kerosha Gonaseelans Amygdala kan vanskelig leses som noe annet enn et innlegg i den samme debatten; «Et sterkt portrett av en ung kvinne i møte med en av vår tids viktigste og vanskeligste problemstillinger», reklamerer forlaget med. Akkurat som fjorårets store abortroman, begynner Amygdala midt i en skildring av en abort fra helvete. Mens Mjaaland skildrer en tenårings ambivalens sett med distanserte legeøyne, blir Gonaseelans abortmareritt skildret i nåtid, med selvklandrende Henriette i sentrum. «Det skal gjøre vondt» er mantraet. Selv må jeg innrømme at jeg ikke hadde en anelse om at det kunne gjøre så vondt. Jeg levde i villfarelsen av at en abort var et ikke så altfor komplisert inngrep, rent medisinsk sett. Hverken i Amygdala eller 13. uke levnes det noen tvil om dette. I Mjaalands roman dør kvinnen av blødninger. I Amygdala nøyer Gonaseelan seg med å la hovedpersonens liv gå til grunne. Henriettes forhold til kunstneren Marcus går i stykker, hun dropper ut av studiene og opplever en eksistensiell krise. Deretter møter hun en ny mann, blir gravid igjen, og denne gangen klarer hun ikke å ta abort, men skjuler for mannen at hun stakk av fra klinikken.

I tilfelle noen skulle være i tvil om budskapet, understrekes det også i hovedpersonens refleksjoner og samtaler; «Jeg har ikke vært meg selv siden aborten», «Jeg orker ikke en abort til». Men romanen handler ikke bare om at abort dypest sett er feil, og nødvendigvis ødelegger liv. Aller helst skal man få avsmak for det å være moderne kvinne i dag generelt også; språket er mildt sagt underlig «De går på parade, de frie, selvstendige kvinnene, de gjør seg til. (...) Hun er frodig og fin foran deg. Vil du ta henne, ta henne, hun byr seg frem med sverd og alt. Hun tåler det. Hun er sterk. Legg henne under deg. Knull henne. Og gå.» Det er mulig at det ikke er Gonaseelans mening å fremstå som såpass hatefull og reaksjonær som hun gjør i denne sekvensen. Kanskje er hovedpersonens bitre oppgjør rett og slett er et forsøk på å psykologisere, og vise frem hovedpersonens implisitte selvforakt. I likhet med Mjaaland har Gonaseelan medisinsk bakgrunn, og som lege kan man ikke unngå å forholde seg til at abort ikke er like enkelt som å ta en tur i butikken. Debatten er nødvendig. Men det er ikke til å unngå å oppdage at 13. uke er langt mer subtil, og legger mindre føringer på lesernes tanker enn Amygdala. Diskusjonene er mer interessante og komplekse. Gonaseelan hadde tjent på å innføre en distanse i boken.

Som skjønnlitterær tekst knaker romanen i konstruksjonen. Handlingen som foregår i Oslo er knyttet opp mot en kort skildring fra Mekka av barnet Aisha i begynnelsen og slutten av romanen, uten at det på noen som helst måte er klart hva som er grunnen til det. Aisha dufter av mandler fra Amygdalatreet, derav tittelen, og skildringen av henne er klissete duftende og sensuell og idylliserende.

«I byen, som ligger langt borte, finnes hun, så vakker, Aisha. Ennå ikke en kvinne, står hun foran sin mann, den mektige med snille øyne og rene hender som tar yndlingsbruden til seg. Sløret beveger seg i vinden og dekker barnets ansikt (...) Muhammeds brud. Med hendene utstrakt samler hun lyset som faller på bakken.» Sannsynligvis er hun ment å utgjøre et positivt motstykke til den nedbrutte Henriette.

En lite velvillig innstilt leser kunne komme til å lese romanen som et angrep på vestlig kvinnefrigjøring, og en hyllest til kvinneligheten i et samfunn med islamske verdier. Uansett kan ikke romanen bestemme seg hvor den vil hen, den nøkterne prosaen bikker stadig over i søtladen poesi, uten å skape noe svimlende nytt slik som sannsynlige forbilder som Arundhati Roy eller Salman Rushdie gjør. Personene blir derfor pappfigurer. Å debattere abort er nødvendig etter at alle kritiske problemstillinger nærmest har blitt fortiet i flere tiår. Men banal propaganda er ikke veien å gå. Det er respektløst ovenfor de det gjelder aller mest, alle de norske kvinnene som faktisk har tatt abort, og vil snakke om det, men ikke tør, fordi de er redde for andres fordømmelse.

Ingrid Kvamme Fredriksen (f.1984) går på master i allmenn litteraturvitenskap.