Mina Bai har skrevet et burlesk eventyr om kvinneliv i det moderne Iran

Mina Bai har skrevet en roman om vold, sex og kjærlighet. Det handler om Ashraf aka «Djeveljente», og hennes turbulente liv i et fundamentalistisk land. Fortellerstemmen beretter ublygt og ærlig de vemodige historiene om en jente som har alle omstendighetene mot seg. Ashraf må gjennom en rekke prøvelser helt fra bansben av, og har et vanskelig liv fullt av hatefulle tanter, tvangsekteskap og liv på gata. Moren hennes dør i barselseng, og en av de få som verken ønsker å drepe eller å banke opp Ashraf, hennes far, griper aldri inn for å gjøre livet hennes bedre.Vi møter også et Iran i politisk foradring, der det gjennomgående motivet er kvinnes upriviligerte stilling i samfunnet, både når det gjelder rettvern og menneskeverd.

Det virker som om den eneste friheten kvinnene har i denne boken, er å forpeste livet til andre kvinner. Ashraf får ikke fullføre utdannelsen på grunn av en despotisk bestemor, og etter å ha blitt giftet bort til en ekstremt voldelig kjøpmann, må hun tilpasse livsutfoldelsen etter faktumet at hun verken har penger, kunnskap eller rettigheter. Hun forblir likevel glad og sprelsk til det siste, og har på ingen måte dukket under for omstendighetene. Boken er med andre ord relativt optimistisk, selv om det virker psykologisk utroverdig at en jente som har blitt motarbeidet fra alle hold ikke skal bære noe preg av lidelsene.

Jeg-fortelleren har også en viss ironisk distanse til sin egen historie, noe som gjør vanskelig å leve seg inn i grusomhetene hun opplever. Til tider får avstanden mellom det uemosjonelle språket og det tragiske i det beskrevne et komisk preg, som når det kommer til oppgjør mellom Ashraf og bestemoren:
«Hun ventet spent på svar. Jeg rotet taust i vesken min i den kveldende stillheten, og fant frem den tilsølte bomullsunderbuksen til brudgommen fra kvelden før. Brudgommen som hun hadde valgt for meg til evig liv og tortur. Jeg tok underbuksen og lot den hvile på ansiktet hennes så hun kunne lukte og sanse synden. Hun merket ikke noe i begynnelsen, men etter hvert begynte hun å skrike og vifte hysterisk med hendene for å ta bort tøyet. Hun snuste inn lukten med rynket nese, hun husket hvordan skammen luktet, selv med dødsengelen vandrende ved sengen. Jeg stirret henne inn i øynene: ”Jeg vil aldri tilgi deg, aldri, jeg ber om at du brenner i helvete!” Med de ordene fikk farmor dødskramper som om en ond geist hadde besatt kroppen hennes, og hun døde momentant med øynene åpne og gapende munn».

Av og til kan beskrivelsene av sex og vold i boken gi teksten et likefremt og autentisk preg, men haugen med adjektiver og metaforer som den også er full av kan skape en viss dissonans. Metaforene forsterker denne, nærmest komiske og ironiske avstanden, for eksempel når hennes ektefelle på bryllupsnatten blir liggende ”som en død ulv oppå en halvt levende gaselle” eller når en ung, mannlig bekjent blir beskrevet slik: «Da jeg snudde hodet, lyste Hamids søte ansikt opp som en engels pust». Den som trodde hun ville få en politisk samtidsroman fra Midt-Østen kan også bli litt skuffet. Teheran er mer et eksotisk bakteppe enn en reell kulturell kontekst, noe som blir forsterket av at boken er i hovedsak livshistorien til en enkel, upriviligert kvinne, som ikke forstår de store sammenhengene hun er en del av.

Likevel er dette kanskje uviktig. Uviktig, fordi konvensjonen Mina Bai setter sin tekst i forhold til, ikke er den politiske eller historiske romanen. Hvis vi skulle ha sammenlignet, er livet til Ashraf litt Askepott og litt Skjønnheten og Udyret – med innslag fra Brødrene Grimm – som når den onde bestemoren putter nåler i kebaben hennes. Det er nok lettere, heller en som en politisk ytring, å tolke boken som et burlesk eventyr, der blodet og saftene spruter. Det er i alle fall et eventyr de fleste foreldre burde holde barna sine unna, om enn de selv kunne ha tatt en titt. For til tross for det metaforladde språket og det tung-lette innholdet, er det en nokså underholdende bok. Og selv om den stort sett styrer unna de politiske og sosiale implikasjonene, skiller boka seg såpass mye fra annen norsk samtidslitteratur, at den kan være verdt å få med seg. Selv om kebaben ikke skulle forbli helt den samme.