Ingen skam å spørre om hjelp

Denne er til alle minoritetsjentene og -guttene som for å skjerme andre hele tiden må tie og tåle. Til jentene som blir fortalt at de er skapt som følelsesvesener, at de bare «føler for mye». Til guttene som blir fortalt at de må «manne seg opp», ikke føle. Jenter og gutter som meg selv, som aldri helt vet hvordan de skal sette ord på en så grusomt ekte men for andre usynlig smerte. Jenter og gutter som snakker ut, men som ikke blir tatt på alvor.

Fra Fett 1/2017

«Bønn er den eneste terapi.»

«Det er bare i hodet ditt.»

«Andre har det verre.»

«Slike sykdommer finnes ikke blant troende.»

Hvis jeg søker på Google og YouTube om islam og depresjon får jeg opp utallige lenker og Dawah-videoer som har spesielt en ting til felles: tro. Troen på Allah, Qadr (skjebnen) og Koranen er sentrale i de fleste lenkene og videoene jeg fant, og dessverre ikke alltid på en positiv måte. I noen sjeldne tilfeller argumenteres det med kunnskap og vitenskap, men ellers spiller det meste på samvittigheten.

Det er ingen tvil om at psykiske lidelser er en av vår tids største folkehelseutfordringer nasjonalt og globalt. I dag er det mye åpenhet og godt fokus på psykiske lidelser og behandling for disse, men fortsatt henger det igjen mye fordommer i samfunnet generelt, og spesielt i lukkede miljøer. Vi har flere eksempler på lukkede miljøer, ofte trossamfunn, hvor man har et nærmest ikke-eksisterende eller avvisende forhold til mental helse. Det handler om mangelen på kunnskap om og forståelse for psykiske lidelser og psykisk syke, og skammen man forbinder med å være psykisk syk. Dette er ikke bare hemmende for videre utvikling, men også skadelig for de berørte.

Å snakke om psykiske lidelser er vanskelig for de fleste av oss, da de ikke er like synlige som fysiske skader og sykdommer. Det er lett å uttrykke empati med en som har kreft eller har brukket en arm. Psykisk sykdom er derimot en mer usynlig smerte, som ikke alle forstår. Derfor kan det være vanskelig for de berørte å snakke ut om det, og enda mer problematisk er det i lukkede miljøer.

Psykiske lidelser, som også føles så fysiske, er ofte misforstått i lukkede miljøer, og psykisk syke oversett. Det er mye som kan være skyld i hvorfor stigmaet og tabuet står ekstra sterkt i disse miljøene. Vi har en del fordommer knyttet til å være psykisk syk som er et resultat av inngrodde oppfatninger, og hvor det meste blir begrunnet i tro. Dette fører til at å være psykisk syk blir noe skamfullt eller noe man forbinder med skam.

Skyld og skam

Flere av artiklene og videoene man finner på nett konkluderer med at sykdommen du har simpelthen skyldes en mangel på Iman (tro).  De som har sterk Iman har nemlig sterk tro på Qadr (skjebnen), og er derfor godt forberedt på alle utfordringer som kan gjøre livet hardt. Det meste handler altså om at feilen ligger hos deg som menneske, at din sykdom skyldes deg selv, at det er noe du egentlig har kontroll over. Med en slik forståelse av hva psykisk sykdom er, er det vanlig å føle skyld og skam om man er syk. Skammen kan oppstå fordi man føler at noe er grunnleggende galt med en selv.

Andre mener at slike lidelser enten er en straff eller en test fra Gud. Det er straffen man får når man ikke adlyder Gud, ikke anstrenger seg nok religiøst eller holder seg innenfor normene i det religiøse miljøet man tilhører. Da er det du som må be om tilgivelse, for du har syndet eller feilet. Man får også høre at det bare er en «test» fra Gud fordi «Gud elsker deg», at Gud ikke gir mer smerte «enn du kan takle». Be litt, så går det over, for «tro fikser alt», sier de – og skylder sykdommen på at man bare ikke er «troende nok». Det er  nærmest å straffe noen for å være syk.

Det er bekymringsverdig at noen mener medisiner, terapi eller øvelser ikke kan måle seg med Iman som medisin. Medisinsk vitenskap skal ikke settes opp mot tro. Religion og vitenskap skal gå hånd i hånd, ikke være to motpoler. Man ville ikke fortalt noen med kreft at sykdommen ikke er reell. Man kan ikke bare «tenke» eller «be» seg ut av en sykdom og bli frisk. Man ville heller søkt mer informasjon og kunnskap om sykdommen, prøvd å være der for personen på best mulig måte og støttet opp under behandling med medisiner.

Tekst: Sofia N. Srour

Gjesteredaktør for Fett 1/2017

Illustrasjon: Kornelia Engqvist

www.korneliaengqvist.com

Å faste med spiseforstyrrelse

Selv kan psykisk syke gå over lengre tid uten selv å forstå at de er syke. Det skyldes mangelen på tilgang til god fakta og kunnskap om psykiske lidelser. Man kan tenke at de fysiske plagene man har gått med over lengre tid, bare er fysiske og ikke skyldes noe mer. For eksempel kan det være en sammenheng mellom depresjon og utmattelse over lengre tid, uten at man skjønner det selv. En nær bekjent av meg gikk med symptomer depresjon og PTSD i hele åtte år før hun klarte oppsøke lege, og veien til en bedre hverdag har vært krevende. Hun kunne sluppet mye av smerten om det var mer normalisert å snakke om psykiske lidelser eller om flere var bedre opplyst om mental helse.

Fokus på psykiske lidelser er spesielt viktig nå som Ramadan nærmer seg. En måned hvor muslimer avstår fra mat og drikke, og fokuserer på det spirituelle fra soloppgang til solnedgang hver dag i 30 døgn. For de, særlig jenter og kvinner, som har eller har hatt spiseforstyrrelse blir dette en måned som handler om kalorier og vekt. For noen gir Ramadan en mulighet til å gå ned i vekt. For andre fører det til et tilbakefall. I begge tilfeller vil fasting være triggende og helsefarlig. I islam skal ikke de som ikke er fysisk friske nok faste. Det må også gjelde for mennesker med spiseforstyrrelser.

Spiseforstyrrelser er dessverre noe noen mener er en sykdom fra «Vesten», noe som er et ikke-problem blant muslimer. Eksempler på fordommer mot anorektikere og bulimikere kan være at de bare er oppmerksomhetssyke og utakknemlige mennesker. Man forbinder det med selvskading, som er forbudt og ansees som synd i flere trosretninger. Å ikke ta mennesker som lider av spiseforstyrrelser på alvor er bokstavelig talt livsfarlig og gjør at syke lever i fornektelse. Å gå med ubehandlet psykisk lidelse er en stor belastning i seg selv, og tausheten bidrar til å gjøre det vondt verre. Årevis med fornektelse for eller mangel på kunnskap om sykdommen gjør det veldig vanskelig å ta skrittet mot profesjonell hjelp og kan føre til at liv går tapt.

Depresjon, angst, spiseforstyrrelser, PTSD, bipolar lidelse, schizofreni. Disse er alle reelle, virkelige sykdommer. Depresjon er ikke synonymt med latskap, angst er ikke «bare nerver» og nervøsitet, å ha spiseforstyrrelse er ikke å være oppmerksomhetssyk, PTSD er ikke å ha svak mentalitet, bipolar lidelse er ikke det samme som å bare klikke, og de som har diagnosen schizofreni er ikke gale.

Ikke fordømmelse, men opplysning

Vi skal ikke fordømme alle som ikke forstår psykiske lidelser, for det er menneskelig å være usikker på det fremmede. Jeg skjønner at noen finner det vanskelig å forstå noe man ellers aldri har forholdt seg til eller har blitt opplyst om, men det er vår plikt som medmennesker å spre og ta til oss kunnskap. Skammen og de inngrodde oppfatningene knyttet til psykiske lidelser overlever fordi man ikke har nok kunnskap om disse, og tabuene fordi skammen gjør det så vanskelig å snakke om det.

Veien til bedre forståelse er gjennom opplysningsarbeid hvor man opplyser alle parter om deres krav og rettigheter. Å oppsøke profesjonell hjelp må normaliseres og ufarliggjøres, og flere minoriteter i lukkede miljøer trenger å bli opplyst om sine rettigheter. Mange føler det er skammelig å i det hele tatt være psykisk syk, så det å normalisere åpenhet og fortelle dem at de ikke er alene vil hjelpe langt på vei.

Kunnskap om mental helse må også nå pårørende på en konstruktiv måte, begrunnet gjennom vitenskap og forskning. For på samme måte som man kan skade seg fysisk og bli fysisk syk, kan man også bli psykisk syk. Det er ingen skam å være deprimert eller ha angst. Familie, nære og bekjente må ikke reagere med sjokk og vantro, men med forståelse og empati. Spesielt familien er viktig å ha som støttenettverk underveis i behandlingen. Andre må tåle å høre om det som gjør vondt, så de som har tålt nok endelig får rom til å fokusere på seg selv.

Oppsøk hjelp!

Forståelse gjelder ikke bare pasienter og pårørende, men også behandlere. Tverrkulturell kompetanse innenfor helsevesenet vil øke forståelsen for hvorfor psykiske lidelser er et ekstra sårbart tema for minoriteter i lukkede miljøer. Bedre innsikt i denne problemstillingen gjør behandlere bedre rustet for å hjelpe. Det vil bidra til bedre kommunikasjon og en mulighet til å møte pasienten på en måte som ikke virker fremmedgjørende.

Psykiske lidelser er kanskje ikke like synlige som fysiske, men de er minst like hemmende og smertefulle. Ukultur skal ikke trumfe vitenskap og fakta. En god mental helse er avgjørende for hvordan vi har det med oss selv og andre rundt oss. Psykisk sykdom påvirker livet på alle plan: Det kan gå ut over jobben vår, skole og studier, familie og venner, og tar fra oss livslysten. Vi må sammen fjerne stigma og skam, og bidra til at alle har det bra.

Større åpenhet om disse utfordringene i lukkede miljøer og minoritetsmiljøer er til fordel for oss alle, og opplysningsarbeid vil på denne måten også fungere forebyggende.

Til alle som har det vondt nå vil jeg si at ingen kan fortelle deg hva du skal føle eller tenke. Lytt til kroppen din og ta vare på deg selv. Oppsøk hjelp, for det er mye hjelp å få. Du trenger ikke bære på smerten alene. Det er ingen skam å streve mentalt. Det er ingen skam å spørre om hjelp, selv om den du spør ikke alltid er Gud.

Psykiske lidelser, som også føles så fysiske, er ofte misforstått i lukkede miljøer, og psykisk syke oversett.

Share This