Ingen vet hvor bunnyen hopper

Holly Madison har skrevet en avslørende fortelling om hvordan hun opplevde det å bo fem år i The Playboy Mansion som del av Hugh Hefners harem, og i lang tid som hans ”første kjæreste”. Jeg forventet en nokså festlig og lett beskrivelse av en absurd verden, men sitter igjen med en kraftig bismak av at noe er skrekkelig galt i California.

 

Boka havnet på New York Times’ bestselgerliste for sakprosa i juni da den kom ut, og fikk nok av mediedekning i USA takket være avsløringene Madison kommer med, og det faktum at hun skriver om mange mennesker som ikke er enig i hennes syn på livet i huset. Tidligere playmates har dementert det Madison påstår, og Hugh Hefner har selv uttalt at Madison prøver å omskrive historien.

Og slik må det vel være når noen skal fortelle sin historie, og enda verre blir det når historien fortelles fra en verden som er totalt opphengt i framstillingen og promotering av mennesker. Uten å stille for mange spørsmål ved sannhetsaspektet – for det kommer vi rett og slett ikke langt med – så er Madisons bok en beskrivelse av en Playboymogul som har sett sine bedre dager, som er kontrollerende og bortskjemt, og som lever i en arkaisk verden der han omgir seg med kvinner som er unge nok til å være barnebarna hans.

Madison beskriver Playboyhuset som et fengsel. Til å begynne med virker det glamorøst og overdådig, men ved nærmere øyesyn er det fullt av regler som hemmer individuell utfoldelse, det er gammelt og skittent, og det består av et dysfunksjonelt kollektiv der krangling og baksnakking er hverdagskost. Hugh Hefner er en slags tyrann som binder det hele sammen, og som ifølge Madison er den som fyrer opp under alt dramaet mellom jentene. Etter en stund blir Holly Madison deprimert av å være der inne. Hun blir kritisert og kjeftet på av mannen hun elsker, hun blir usikker, og hun har få støttespillere. Familien hjemme forteller hun ingenting om hva hun opplever i huset, kanskje grunnet skam. Så hvorfor blir hun? Hvis det er så fælt som hun beskriver, hvorfor forlater hun ikke huset?

Det er et spørsmål hun har fått mange ganger etter at boka kom ut. I selvbiografien sin og i ettertid prøver hun delvis å forsvare seg med at hun mistet seg selv, og ikke klarte å se den gang det hun ser nå. ”I got myself in way too deep”, sier hun gang på gang. Det er omtrent her bismaken i boka dukker opp. Fordi Madison beskriver det som nærmest en tilfeldighet at hun havnet i huset, og at hun selv var den eneste som var skyld i at det fortsatte, burde hun (eller i det minste noen) ha spurt: Hvordan kan slike institusjoner som The Playboy Mansion oppstå? Hvorfor har ikke samfunnet for lengst fortalt herr Hefner at det å holde et hus fullt av unge jenter som vil gjøre nesten hva som helst for å havne i et pornoblad, ikke er greit? Er det ingen andre enn Madison som skal ta ansvar for at hun havnet der hun gjorde?

Jeg stoler selvsagt heller ikke helt på Holly Madisons beskrivelser. Når man ser henne i levende live har hun mange likhetstrekk med en Disneyprinsesse, og de store øyene og det stive smilet gir meg en følelse av at hun ikke er ekte. Kanskje er hun ødelagt av å leve i en verden som bare er fokusert på utseendet og hvor vellykket man til enhver tid kan være. Men boka er også gjennomsyret av selvpromotering fra Madisons side, og det er ingen tvil om at hun har fått mye PR for å ha skrevet negativt om sin tid som Playboybunny. All den baksnakkingen og drittslengingen fra de andre som hun selv er motstander av, er hun allikevel med på å opprettholde ved i denne boka. Det finnes jo aldri én sannhet. Madison har allikevel rett i at hun skal få lov til å fortelle sin side av historien. Men fra en person som går så tydelig imot sladring og baksnakking, er det ironisk at dette kanskje er den ultimate sladreboka – fra et miljø jeg håper er i fullstendig oppløsning, og for lengst har sett sine glansdager, slik at nye, usikre jenter som ønsker å bli noe kanskje hopper unna hullet som Holly Madison falt ned i.

Tekst: Marie Alming

Redaksjonsmedlem i Fett

Share This