Idrettens maskuline univers og jentene som ikke gidder å sitte på sidelinjen.

Kom og spill ishockey på Slåtthaug-isen oppfordrer ENO-redaktør Eirik Kydland.

I essayet Here For A Little Pickup? Notes on Women’s Shinny Hockey in Toronto Public Parks i boken Now Is The Winter. Thinking About Hockey skriver sosialantropologen Anne Hartman om den regelfrie, hobbybaserte løkkehockeyen – shinny hockey – som en speiling av det kanadiske demokratiet. Fair play, nærhet til naturen, entusiasme, uskyld og et hint av nostalgi forener landets mange sjeler: Mennesker som er ulike på så mange måter, er likevel sammen når de suser av gårde over islagte vann med topplue på hodet og noe varmt i termosen å dele etter en litt for røff takling. Men hvor er de kanadiske kvinnene i dette miniatyrsamfunnet, spør Hartman? De er nesten ikke tilstede, de er forvist til innbytterbenken for å vente til banen er ledig etter at guttene har rast fra seg. En sjelden gang blir de sluppet inn på isen, men raskt ignorert i spillet, ifølge essayet. Så for å ta del i sin nasjonalsport – men liksom fra en sidelomme, «a space on the side of the road» – har damene mast seg til egne spilletider og de er gjerne med i egne kvinnehockeyklubber. Ødelegger ikke dette teorien om løkkehockey som bilde på det kanadiske inkluderende demokrati, spør Hartman, før hun slår fast at det at kvinnene holdes utenfor kanskje gjør shinny hockey-allusjonen enda mer treffende. I sportens verden er det spesielt synlig at det å være kvinne fortsatt er nok til å bli holdt utenfor eller bli forskjellsbehandlet. Det var tydelig hvilke mekanismer som virket inn da Aftenposten under fjorårets vinter-OL valgte å prioritere skiskytter Emil Hegle Svendsen og overskriften «Fosset inn til gull nr. 101» på forsiden i stedet for Tora Berger, som samme dag både hadde vunnet gull nummer 100 og i tillegg var historisk fordi hun var den første kvinnelige skiskytteren som vant olympisk gullmedalje for Norge noensinne. Selv om avisens nyhetsredaktør i et intervju med i Dagens Næringsliv insisterte på at dette ikke «dreide seg om kjønn», men redaksjonell feilvurdering, talte den absurde prioriteringen klart nok for seg selv. Idrettssosiolog og forsker Gerd von der Lippe uttalte at dette kun er ett av en rekke eksempler på at pressen nærmest systematisk overser idrettskvinnene for å fokusere på herrenes triumfer. At pressen skildrer virkeligheten på en forvrengt og underlig måte er nå én ting, verre er det om disse tendensene også gjenspeiles på løkka, på isen, på fotballbanene og i treningshallene.

Nå har ikke løkkehockey – eller hockeysport i det hele tatt, for den saks skyld – den samme posisjonen her i Norge som i Canada. Men vår tradisjonelle folkesport, langrenn, har heller ingen stolt historie å vise til når det gjelder å gi kvinner innpass. Få er kanskje klar over at Norge som eneste nasjon stemte mot at langrenn for kvinner skulle bli en olympisk gren i 1952. Det norske skiforbundet hadde i stedet innført en egen variant av langrenn for kvinner – der stil var like viktig som hvor fort deltakerne gikk. I folkefestene Birkebeinerrennet og Holmenkollstafetten var kvinner nektet å delta frem til midten av 1970-tallet. Von der Lippe var én av to aktivister som ulovlig deltok i Holmenkollen i 1972, under navnet Øyvind Foss.

At idrettsnorge har mange helter, er vi alle klar over, men husk at noen av disse også gjør en jobb utover den fysiske anstrengelsen ved å utfordre fastgrodde mønster og diskriminerende strukturer. Anette Sagen, Cecilia Brækhus, Maren Haugli, for å nevne noen. Når jeg først har sjansen, vil jeg få lov til å invitere dere alle med på løkkehockey på Slåtthaug utenfor Bergen hver onsdag så lenge isen holder.

Teksten sto på trykk i Fett#1 2011.

Eirik Kydland (f.1981) er redaktør i musikkbladet ENO.

Share This