Rapperen Gnučči – eller Ana Rab, som hun egentlig heter – digger cheerleadere, vibben på jentetoaletter og kvinner som samarbeider. Fett tok en prat med henne da hun var i Oslo i oktober i forbindelse med en konsert på Maksitaksi.

Tekst: Karina Sletten. Foto: Esteban Wautier

Først av alt: Du har akkurat sluppet en ny låt, Young Paula Abdul. Videoen har tittelen Selfie Mix, og er spilt inn på en jentedo. Fortell litt om den!

– Personlig ville jeg bare gjøre noe som var morsomt. Jeg spurte en klubb om jeg fikk låne toalettet deres, og spurte folk jeg syntes var kule om de ville bli med – det som er gøy er at det er de som på en måte har gjort videoen. Jeg regisserte, ba dem om å holde kameraet, og de tok masse selfies. Jeg synes selfies er mektige. Man kan scrolle og tenke at her er en person som synes de er fine og vil dele det med andre. Jeg ser på selfier som en slags self-empowerment. Man sier: This is how i look, og det er et fint fenomen.

I videoen til Young Paula Abdul er det flest kvinns; er det en spesielt feministisk tanke bak dette?

– Videoen er en hyllest til jentetoalettet. For det er så mye som skjer der. Det en god vibb på jentetoalettet. Man kan få hjelp, man kan stresse ut der. Jeg har sett folk være sure der, være lei seg, føkka, det blir nesten som en slags separatistisk klubb når man kommer inn dit. Jentetoalettet kan være så fuckings kult.

Hva med Paula Abdul – hvilket forhold har du til henne?

– Sangen er inspirert av Paula Abdul og hennes samarbeid med Janet Jackson. På 80-tallet, da Janet Jackson kom med Control-albumet, ble hun veldig populær, og da vokste også Abdul sin karriere som koreograf. Dans er veldig viktig for meg, og jeg har tenkt mye på hvordan Abduls bevegelser støtter opp under musikken. For meg handler det ikke så mye om Paula Abdul alene, men hvordan de to vokste sammen og støttet hverandre. Min interesse ligger hos samarbeidet kvinner imellom. Inspirasjonen kommer framfor alt for meg av å se samarbeid, pepping og suppert, som cheerleadere som gir motivasjon.

Hva tar du med deg fra cheerleading, og hvordan påvirker det musikken din?

– Det handler om å støtte hverandre. Jeg liker ikke en hierarkisk mentalitet: Jeg tror alle skinner større og bedre om man gjør ting sammen. I musikkverdenen er det så mye konkurranse fra før – men jeg tror det finnes plass til flere. Jeg liker community-mentalitet. Jeg tror det går dårlig når man tenker at man skal bli best. Jeg vil bare ha det gøy med andre. Og det er her cheerleadere kommer inn. Det er så støttende og handler om å gi og ta. Jeg elsker det.

Jeg har hørt at du ikke anser deg som en feministisk låtskriver?

– Det er så tungt å kategorisere det. Hvorfor kan jeg ikke bare være en rapper? Ja selvfølgelig er jeg feminist. Men det blir en pakke jeg blir servert i. Og det er så mye press på å skulle levere hver dag. Det er slitsomt og litt fucked up.

Kan du si litt om hvordan du går frem når du skriver låter?

– Jeg gjør soundtracks til mine følelser og mine moods – mest mine «feels». Jeg tror jeg har ganske lett for å akseptere mine følelser. Jeg kan kjenne at jeg er nyanser av vrede, og galskap og kjærlighet. Da kommer selvfølgelig musikken også i ulike nyanser. Jeg er ikke ett mood – jeg er et fuckings moodboard. Og da blir musikken min ut som et 34-siders auditivt moodboard. Jeg graver veldig dypt og vidt, og kjenner meg veldig fri som artist.

Det en god vibb på jentetoalettet. Jentetoalettet kan være så fuckings kult.

Hvem eller hva blir du inspirert av?

– Jeg er veldig simpel. Jeg har arbeiderklassebakgrunn. Jeg blir inspirert av TV – jeg satt alltid foran MTV. Også å lese bøker. Roald Dahl var en stor inspirasjon for meg. Astrid Lindgren også.

Hva leser du nå?

– Jeg leser en bok som heter Pojkflickan – som handler om en jente som ikke kan identifisere seg som normen, det vil si et barn i rett kjønn. Det engasjerer meg: Jeg har jo innvandrerbakgrunn, så jeg identifiserer meg ikke som svensk og jeg ikke som jugoslavisk. Jeg tror det har vært til min fordel. Det har vært en positiv identitetskrise. Jeg søkte ikke selv en nasjonalitet, det har vært mest andre folk som har sagt til meg hva jeg er og ikke. Det finnes jo folk som absolutt vil ta vare på sin nasjonalitet, og det er jo greit, men siden jeg var barn har jeg aldri hatt den trangen til å tilhøre en bestemt nasjon.

Kan du fortelle litt om prosessen med å lage den nye platen din?

– Jeg lager jo all musikken selv. På den platen jeg har laget nå har jeg vært executive produsent. Jeg og låtene, det blir noe kreativt, det er bedre enn alt. Det å få musikken ut til andre er en visjon. Nire, som jeg har turnert med nå, har produsert tre låter på albumet. Jeg har spilt inn over hele verden. Albumet er jo et produkt, og jeg vil at det skal låte bra, så jeg har fått hjelp og spilt med masse ulike mennesker. Det er DIY. Alle jeg har jobbet med er venner, og det tilhører også prosessen.

– Hvis du kunne samarbeidet med hvem som helst, hvem ville det vært?

– Jeg vil samarbeide med noen som kan noe jeg ikke kan. Det finnes faktisk en brasiliansk MC som heter Tati Quebra-Barraco. Hun spiller funk – og jeg bare elsker stemmen hennes. Hun passer veldig med min attitude.

Hva er ambisjonene dine framover?

– Jeg vil bare ha det kult, skape musikk og god stemning med kompisene mine. Denne Europaturneen har vært en oppvåkning. Å få lite gjennomslag i Sverige har vært kjipt, men å vite at så mange andre setter pris på musikken min og at jeg på den måten har en rolle i andres liv er kult. Det er kanskje min største ambisjon som musiker. At mine følelser og måten jeg lager musikk blir et soundtrack i en annen person sitt liv. At jeg kan bli et støttende element for dem og kan peppe dem gjennom sjukt kule eller vanskelige tider.

Jeg har aldri hatt den trangen til å tilhøre en bestemt nasjon.

Share This