Menn løper fortere, kaster lengre og hopper høyere enn kvinner.

Uansett hvor mye feminister gjentar at vår kjønnsidentitet ikke er noe vi er, men noe vi lærer og spiller ut, så fungerer ikke verden sånn i det daglige. Jeg har jentetiss, ergo er jeg jente, eventuelt er jeg jente fordi jeg har jentetiss. Verden er da også ordnet slik at det er et naturlig samsvar mellom type kjønnsorgan og jente- og gutteavdelingen i klesbutikken, i arbeidslivet, i garderoben og på dass. Ikke bare er kjønnsorganene forskjellige, men menn er tyngre, sterkere og høyere enn kvinner. Få andre steder er dette tydeligere enn i idretten. Menn løper fortere, kaster lengre og hopper høyere enn kvinner. Det kan ikke konstrueres bort. I sportens verden, der det viktige er å være best, er det innlysende at menn og kvinner ikke kan konkurrere mot hverandre nettopp på grunn av dette (de eneste som ikke har skjønt det er motstandere av damefotball, som gjerne mener at et hvert mannelag i tredje divisjon lett hadde slått kvinnelandslaget). Forskjellen i våre kjønnskarakteristika betraktes som så innlysende at ikke finnes noen definisjon av kjønn i Det internasjonale friidrettsforbundets regelverk. Dra ned trusa og jeg skal si deg hvilket kjønn du har. Men hva skjer med mennesker som ikke ser ut til å passe inn i kjønnskategoriene?

«Veldig, veldig mannlig»

Den Sørafrikanske sprinteren Caster Semenya vant 800-meter for kvinner under VM i friidrett i Berlin i fjor sommer. Friidrettsverdenen var imponert, men ikke udelt positiv. Steinar Hoen sa det slik under semifinaleheatet: – Ja, jeg vet ikke helt hva man kan si på TV, og heldigvis så jobber ikke jeg i NRK, men jeg liker ikke dette her Lars.  Jeg syns dette her virker veldig, veldig mannlig». Aftenpostens sportsjournalist Arne Hole delte Hoens skepsis og kalte finalen for en «selsom opplevelse». «Syv åpenbare kvinnekropper i konkurranse med en som lignet en mann. Og drøye 100 meter fra satte «mannen» inn en spurt ingen av de andre var i nærheten av å følge». Den seriøse journalistikken måtte vike for mobbekarakteristikker. 18-åringen Caster Semenya kom nærmest fra intet og løp seg inn i verdenseliten på tiden 1.55.46, en tid få løpere har vært i nærheten av siden dopingbruken i de gamle østblokklandene avtok. Hun var 20 meter foran de andre deltakerne i mål og det så ut som hun jogget. Sladderen begynte å gå i friidrettsverdenen. Det samme gjorde sjikanen. For var ikke sprinteren litt vel muskuløs og breiskuldra? Hadde hun ikke litt vel mørk stemme? Løp hun ikke litt vel mye fortere enn sine åpenbart kvinnelige konkurrenter? På bakgrunn av mistankene gikk Det internasjonale friidrettsforbundet til pressen og sa at de hadde bestilt en kjønnstest av Semenya, som skulle avgjøre om hun fikk beholde gullmedaljen. Testen skulle være omfattende, og resultatene ville ikke foreligge før flere måneder etter mesterskapets slutt. Men sirkuset var bare så vidt i gang. Tabloidene disket opp med overskrifter som «Hun har testikler» «Var testosteronbombe», «Ble stoppet på vei inn på damedo». Spekulasjonene omkring Semenyas kjønn antok uante dimensjoner.

Rasisme

Kjønn ble raskt et spørsmål om rase. Sør-Afrikas idrettspresident Leonard Chuene var rasende og beskyldte Steinar Hoen for rasisme: – Det er en rasistisk kommentar. Hun er en kvinne og hun er her fordi hun er god nok. Dette er en forulemping av vårt land, det er en forulemping av alle. Han mente videre Hoens kommentar var typisk «europeisk» og at det egentlig dreide seg om rase og kultur. Men hvordan kan et utsagn om kjønn generere beskyldninger om rasisme? For det første er det en fornærmelse å kalle en kvinne for en mann eller en mann for en kvinne (hvorfor det er slik er et annet spørsmål.) En person kan for eksempel fornærme en annen ved å si at «mor di er mann». Poenget er ikke å påpeke at den fornærmedes mor er mandig på noe vis. Fornærmelsen skjer gjennom å angripe noe som anses som hellig eller ukrenkelig for den som ordene er myntet på. Gullvinneren Semenya representerer Sør-Afrika og er derfor nasjonens stolthet. Gjennom å antyde at hun ser «veldig, veldig mannlig» ut, så krenkes ikke bare sprinteren men også Sør-Afrika som nasjon.

«Hermafroditter med særlige fortrinn»

Caster Semenya er ikke den første som har blitt møtt med kjønnsskepsis innen idretten generelt og friidretten spesielt. Friidretten har en lang historie med ryktespredning og mistenkeliggjøring omkring kjønn, spesielt knyttet opp mot rase. For femti år siden foreslo IOC-toppen Norman Cox at svarte kvinner burde konkurrere i en «spesialkategori» for «hermafroditter med særlige fortrinn». Helt siden kvinner begynte med konkurranseidrett har de beste utøverne måttet tåle å få slengt etter seg at de ser ut som menn. Medisinsk kjønnstesting av kvinnelige idrettsutøvere ble introdusert på 1960-tallet, på bakgrunn av rykter om menn som i hemmelighet framsto som kvinner for å konkurrere i kvinneklassen. I begynnelsen besto testen av å kaste klærne foran et medisinsk dommerpanel, men ble etter hvert mer sofistikerte da DNA-analyser ble tatt i bruk. Genetikere og endokrinologer (spesialister på hormonsykdommer) har likevel hele tiden stilt seg skeptiske til metodene som benyttes.

Tragisk

Historiene om kjønnskaos i friidretten er ofte tragiske. Den indiske 800-meterløperen Santhi Soundarajan ble fratatt sin sølvmedalje fra Asia-mesterskapet i 2006 fordi hun ikke besto en kromosomtest. Etter at dette ble offentliggjort forsøkte hun å begå selvmord. 1986 ble den spanske hekkeløperen Maria José Martínez-Patino fratatt alle sine gullmedaljer da det ble oppdaget at hun hadde et XY- og ikke et kvinnelig XX-kromosompar. Polske Ewa Klobukowska, som vant gull for 100m og stafett i 1966, besto ikke en kjønnstest året etter. Årsaken var en sjelden kromosomfeil og hun ble dermed utestengt for videre deltakelse på topplan. Klobukowska hadde ikke det den jevne idrettskommentator ville kalle et mannlig utseende, men kromosomene hadde talt. Også den finske langrennsløperen Marja-Liisa Kirvesniemi ble under ski-VM i 1991 tvunget til å bevise sin kvinnelighet grunn av sine fremragende resultater i løypa. – Det var en kald og hard ta-av-deg-buksene-undersøkelse som to mannlige gynekologer gjennomførte, sa tobarnsmoren til VG.

Uetisk

Overlege i medisinsk genetikk Asbjørg Stray-Pedersen sier til Dagens Medisinat det er uetisk å utføre kjønnstester av kvinnelige idrettsutøvere, så lenge det ikke er på medisinsk grunnlag. Selv om man har mannlige XY-kromosomer, kan man faktisk likevel være kvinne. En kjønnstest foregår i dag ved at man utfører en DNA-basert hurtigtest hvor man ser etter antall X’er og Y’er og om det såkalte SRY-genet er tilstede. Deretter finnes det flere ulike framgangsmåter for å kartlegge kjønn genetisk. Uansett metode er ikke én gentest nok til å fastslå noens kjønn. Avvik i kromosomer forekommer ikke bare hos kvinnelige toppidrettsutøvere. – Det er vanligere enn man tror; eksempelvis har ca én av 500 menn flere enn ett X-kromosom, sier Stray-Pedersen. Tolking av testresultatet er heller ikke alltid enkelt. – Det kan være vanskelig å komme med et sikkert svar på hvorfor en jente eller kvinne er XY på testen, men har kvinnelige ytre kjønnsorganer, og ellers på alle måter ser ut som og føler seg som en kvinne. Med andre ord kan heller ikke medisinen si noe sikkert om verken Semenyas eller andre idrettskvinners potensielle kjønnsavvik.

Påkledd kvinnelighet

Men om ikke naturvitenskapen kan gi entydige svar på Semenyas kjønn, så kan ukebladene. De tilbyr en egen gren for kvinnelige idrettsutøvere (og suksessrike kvinnelige politikere). Æren av å få pryde bladenes forsider, lettkledde eller oppstaset i kjoler og sminke. Et annet alternativ er å la folk stille o pp nakne i en egenprodusert kalender, slik det australske kvinnelaget i fotball gjorde for å tjene penger til OL. På denne måten kan idrettskvinner gi omverden en bekreftelse på at de er feminine og heterofile til tross for at de holder på med konkurranseidrett. Caster Semenya var intet unntak. Hun ble dollet opp i det sørafrikanske magasinet You under overskriften «We turn [South-Africa]’s power girl into a glamour girl –and she loves it. LOOK AT CASTER NOW! ». Det hører også med til historien at det var den kvinnelige sjefen for den sørafrikanske VM-troppen, Phiwe Mlangeni-Tsholetsane, som hadde kontaktet magasinet for å avkrefte manneryktene omkring sprinteren. I følge sin mor har Semenya aldri sminket seg eller kjøpt egne klær og alltid spilt fotball med gutta. Men at hun etter sigende likevel elsker å bli kledd opp kjoler av et ukeblad, er bevis nok. Bladet viser at guttejenta likevel har en urealisert kjærlighet til kjoler og stiletthæler. Kun gjennom kulturens kvinnetilbehør kan Semenyas kvinnenatur bringes fram i lyset. Slik bestemmes kvinneligheten vel så mye av innpakningen som det som pakkes inn. Hadde det vært så enkelt så er det i prinsippet ingen ting i veien for at transer, menn som kler seg i kvinneklær, også kunne vært forsidepiker. Transer hindres derimot av kravet om at innpakningen skal samsvare med det som blir pakket inn. Riktignok er pynten på plass, men det er pikken også. Og det er sistnevnte som tillegges størst vekt, fordi kjønnsorganer regnes som mer naturlig enn våre kulturskapte klær. Genetikken påpeker imidlertid at naturen er mye mer flertydig og ubestemmelig enn vi gjerne tror. I tilfellet Semenya er det kulturen, for eksempel representert ved bladet You, som forsøker å presse den komplekse biologien inn en kulturell tvangstrøye. Naturen får ikke lov av kulturen å være ubestemmelig.

Grensetilfeller

En annen sprinter som også har sine fysiske fortrinn i forhold til konkurrentene er Usain Bolt fra Jamaica. Han har verdensrekorden på 100 meter, 200-meter og og 4 x 100 m stafett, bare 23 år gammel. Verdensrekordholderen i lengdehopp, Mike Powell, har kalt Bolt for «a freak-of-nature athelete». Ryktene sier at Bolt kan spise junk food og likevel være verdens raskeste mann. Caster Semenya er i en slik forstand også en «freak-of-nature athelete». Men der Bolt hylles for sine prestasjoner som «athelete» – idrettsutøver -, hånes Semenya som «freak» – et misfoster. Hun løper for fort til å være kvinne, derfor er hun nødt til å være mann. Kommentator i the Guardian. Mark Lawson lurer på om måten Semenya har blitt møtt på handler om fordommer mot såkalte sterke kvinner generelt. «Forestillingen om at enhver kvinne som utmerker seg og gjør suksess – enten det er i politikken eller på idrettsbanen – egentlig er en mann, metaforisk eller fysisk».

I 1999 sluttet idrettsforbundene å kjønnsteste idrettsutøvere på kromosomnivå, men reserverte seg retten til å teste der hvor det var grunn til mistanke. De mente de hadde funnet en bedre metode for å avsløre menn som lurte seg til å konkurrere i kvinneklassen. Dopingtestreglementet som ble innført på slutten av 90-tallet krevde at utøverne skulle avlegge urinprøver foran en observatør. Slik tenkte de seg at enhver mann som gav seg ut for å være kvinne umiddelbart ville bli avslørt. Etter avansert DNA-testing var man med ett tilbake på dra-ned-trusa-stadiet. Etter oppstyret rundt Caster Semenya har imidlertid Det internasjonale friidrettsforbundet annonsert at de jobber med en medisinsk definisjon på hvor grensen mellom mannlig og kvinnelig skal trekkes. De står foran en vrien oppgave, både i biologisk og sosial forstand. Hva skal et menneske som har levd hele sitt liv som kvinne med en definisjon som eventuelt klassifiserer henne som mann? Et alternativ er å akseptere at det alltid vil finnes grensetilfeller som unnlater seg kategorisering. Toppidrettsutøvere har medfødte fortrinn sammenliknet med befolkningen generelt, uansett kjønn.

Tekst: Beate Sletvold Øistad (f. 1985) studerer musikk og har en bachelor i tverrfaglig kjønnsforskning.

Illustrasjon: Ole Ivar Rudi (f. 1982) er frilans grafisk designer.

Share This