Nå har du snyltet på antirasismen for lenge, uten å ville ta den til deg i praksis. Tvert imot ekskluderer du i mange tilfeller de du hevder å verne om. Så nå har vi kommet til et veiskille. Det virker som vi blir nødt til å gå hver vår vei.

Tekst: Kawa Zolfagary, svensk skribent, samfunnsdebattant og grunnlegger av diverse prosjekter på Internett, blant annet Facebook-siden og senere boken Vita kränkta män, som han også skreiv om i Fett#3 2013. Denne teksten ble opprinnelig publisert i Nöjesguiden, nojesguiden.se, og er oversatt til norsk av Marte Mesna.

Den feministiske bevegelsen har gjort store fremskritt. I dag kan vi ta interseksjonalitet som en selvfølge. Maktstrukturer som klasse, rase og funksjonsevne inkluderes i analysen sammen med nettopp kjønn, som tidligere var hovedingrediensen. Sånn er det i hvert fall i retorikken. I praksis ser det annerledes ut. For store deler av den feministiske bevegelsen lider av et problem: Man er blind for sin egen hvithet. Dette finnes det mange eksempler på.

Når Beyoncé kaller seg feminist og synger låter som oppmuntrer folk til å bli feminister, mistenkeliggjøres hun av hvite feminister. Kan hun virkelig være feminist? Denne mistenkeliggjøringen slipper hvite artister unna. Hvite artister trenger ikke engang kalle seg selv feminister for å bli hyllet opp i skyene som likestillingens fremste representanter. Man bare antar at deres verk og kropper bærer likestillingen med seg, mens den rasifiserte kroppen alltid kommer til å være suspekt. Reaksjonene (i Sverige, red. anm) på Outkasts konsert på Way Out West viste oss at sexisme på et hiphop-show genererer flere kronikker enn det er hvite feminister på et homeparty med Gudrun Schyman, samtidig som andre musikksjangre slipper unna uten å bli kritisert i det hele tatt.

 Under Nordisk Forum, som ble arrangert i Malmø, ble deltakerne møtt av dansere sminket i blackface og «blingbling»-antrekk på åpningsdagen. Jeg fikk æren av å møte et feministisk ikon – en legende som står bak verker hver eneste feminist kjenner til. Da vi møttes, brukte hun umiddelbart rasistiske hersketeknikker mot meg. Hun reduserte meg til hvordan jeg så ut, med fokus på min opprinnelse. Det hele kulminerte i at Nordisk Forum lot Solveig Horne fra det rasistiske Fremskrittspartiet holde avslutningstale på denne enorme feministiske konferansen.

På en måte blir spetakkelet rundt Nordisk Forum, denne møteplassen for alle mulige deler av den brede feministiske bevegelsen, et veldig tydelig symbol på hvordan hvithetsnormen preger dagens feminisme. Men Nordisk Forum er ikke på noe vis unikt. Jeg befant meg nylig på en konferanse med over hundre deltakere – der vi var totalt to rasifiserte personer. Man kan spørre seg hvorfor det er sånn, hvorfor enkelte rom blir så homogene at de utenfor ikke føler seg velkomne. Ut med rasistene og inn med feministene (slagordet til Feministisk initiative, red. anm.), ropes det taktfast, uten at man noensinne ser ut til å tenke over at de to kan være samme person.

Jeg får ofte høre at jeg som mann, i motsetning til kvinner, ikke trenger å være redd når jeg går hjem alene. Men det er jeg, for det svarte håret mitt og den mørkere hudtonen gjør meg til en målskive. Jeg får høre at jeg som mann ikke opplever noen innskrenkning av bevegelsesfriheten jeg har i det offentlige rom. Si det til dørvaktene som nekter å slippe meg inn, og politibetjentene som stopper meg på gata uten grunn. En svart mann er på mange måter mer utsatt for diskriminering i Sverige enn en hvit kvinne er det. Men akkurat det er en fryktelig provoserende ting å si i enkelte feministiske miljøer. Miljøer der man er så vant til å se bare kjønn, og ingenting annet, som eneste grunnlag for diskriminering.

Jeg har lenge vegret meg for å skrive denne teksten. Jeg vil ikke på noen måte bagatellisere den enorme undertrykkelsen kjønnsmaktordningen utgjør. Jeg vil heller ikke få det til å fremstå som om mitt ansvar for samme undertrykkelse skal unnskyldes eller begrenses fordi jeg i tillegg til å være mann også er rasifisert. Men jeg er lei av å se hvordan overfladiske analyser som er preget av hvithetsnorm, konstant rammer rasifiserte – uansett kjønn.

Spørsmålet er hva vi skal gjøre med saken. Kommer dere til å bli mer selvkritiske, ta en gjennomgang av det hvite perspektivet deres – eller er vi enkelt og greit ved veis ende?

 

 

Share This