La nå Lily Allen slippe å måtte bli postergirl for en hel ideologi, og la oss heller ta dette for hva det er – et lite ønske om å utvide kvinnelige artisters handlingsrom, skriver Charlotte Myrbråten.

Teksten ble opprinnelig publisert i Musikkmagasinet, Klassekampen 18.11.13.

Frigjøringspotensialet i Miley Cyrus’ opptredener på scene og i videoer har vært utgangspunkt for endeløse debatter. Er hun fri, kompromissløs og gæren? Eller et produkt av popbransjens misogyni? Debatten stuper britiske Lily Allen rett inn i når hun med singelen «Hard Out Here» returner etter fire års «mammaperm».

Sometimes it`s hard to find the words to say, I´ll go ahead and say them anyway, synger hun om hvor vanskelig det er å problematisere sexismen i popbransjen. For som de fleste som jobber med feministiske problemstillinger har erfart: man blir fort stemplet som ei pietistisk, moralistisk surkjerring dersom man kritiserer måten (unge) jenter framstilles/framstiller seg selv.

Videoen til låta starter med at tobarnsmoren Allen må fettsuges før hun skal tilbake i bransjen, og det kjennes befriende ukult å gjøre narr av sexistiske videoer. Selv om vitsene ikke er særlig subtile og låta langt fra er Allen på sitt beste, er dette en etterlengtet insider-kommentar. Likevel har hun fått (feministisk) kritikk på sosiale medier: for er ikke videoen egentlig (enda) en moralsk pekefinger til andre artister, hevdes det. Som så ofte ellers ender kvinner opp med å bli lest som talspersoner for et helt kjønn eller en hel feminisme dersom de nærmer seg politiske spørsmål. Men altså: feminisme er mangefasetterte greier.

La nå Allen slippe å måtte bli postergirl for en hel ideologi, og la oss heller ta dette for hva det er – et lite ønske om å utvide kvinnelige artisters handlingsrom. Hun forteller ikke hvordan andre bør oppføre seg (slik mange opplevde at Sinéad O’Connor i sitt offentlige brev moraliserte overfor Cyrus), eller hvordan de bør vise fram kroppen sin.

Det hun derimot kan kritiseres for, er bruken av svarte kvinner i videoens dansescener. Er disse kvinnene noe mer enn halvnakne dansere med store rumper i nok en musikkvideo, samtidig som Allen selv er et frigjort subjekt? Resultatet er en slags orientalisme forkledd som en vittig video. Skulle Lily Allen virkelig tatt den moralske impulsen på alvor, hadde hun ikke brukt danserne sånn.

Men å peke på at det som kvinne ikke er lett å bli eldre i popbransjen, er noe vi trenger å høre. For når tidens tann og barnefødsler setter sine spor på Miley Cyrus sin smekre kropp, kommer hun nok til å merke at bransjen ikke lenger er så interessert i å filme henne naken på ei jernkule. Hva angår Allens egen video, og hennes tekkelige påkledning der, har hun en forklaring som i seg selv er noe av et feministisk manifest: «chronic cellulite!»

Lily Allens siste utgivelse er en kjærkommen påminnelse om at det fortsatt går an for kvinnelige popstjerner å spille på (kun) talentet.

Share This