«Hvis sivilisasjonen hadde vært overlatt i kvinnens hender ville vi fremdeles bodd i jordhuler», mener Camille Paglia. Hun møter dessverre ikke motstand i ny bok. For Paglia er kvinnen først og fremst kropp og rå naturkrefter.

Av: Charlotte Myrbråten

To debatter om kvinnens innflytelse har engasjert den siste tiden. Først var det trekløveret Eia, Brenne og Ihle som spurte i Dagbladets serie av tekster om feminisme om det ikke ble kjedelig TV-underholdning når det var kvinner som styrte TV-kontrollen og forklarte kvinner og menns ulike preferanser på fredagskvelden. Den andre er debatten om såkalte rosabloggere. Unge jenter har funnet et eget rom på internett, stemmer som ellers ikke blir hørt, som blogger om typiske «jentesysler» som sminke og klær.

«Hvis sivilisasjonen hadde vært overlatt i kvinnens hender ville vi fremdeles bodd i jordhuler», skrev den amerikanske kunstteoretikeren og forfatteren Camille Paglia i boken «Sex, Art and American Culture». Påstandene om at TV blir kjedeligere med feminine verdier og at rosablogging er typisk meningsløst visvas fra jenter, ville hun nok vært enig i.

Som akademiker har Paglia alltid vært opptatt av forholdet mellom kjønn, seksualitet og kreativitet. Hun betegner seg som «frafallsfeminist» og mener det alltid vil være krig mellom kjønnene. Derfor må jenter være mer street-smarte enn naive, når de entrer livet og verden, er beskjeden.

Hun er blitt stemplet som kontroversiell også grunnet sitt syn på sex, biologi og pornografi. Paglia mener at det ikke er samfunnet som skaper forskjellene mellom kjønn, men at samfunnet snarere er et forsvar mot menneskets rå naturkrefter. I ytterste konsekvens må jenter som går på fest i kort skjørt og opplever at en gutt går over streken, takke seg selv i Paglias verden. Boken «Skjønnhetens makt» er bygd opp av to samtaler mellom forfatter Birgitte Huitfeldt Midttun og Paglia, samt en lengre presentasjon av sistnevnte. Paglia mener noen feminister forenkler og overser problemet når de overlater spørsmål om sex til sosiale konvensjoner. Hun er ikke med på mange feministers tro på at endring i samfunnet vil føre til harmonisk likestilling: «Society is not the criminal but the force which keeps crime in check».

Paglia hevder at under oppblomstringen av feminismen på 1960-tallet har feminismen arvet en misforståelse fra Rousseau. Dette er ideen om at sterke nok sosiale reguleringer vil føre til et stabilt forhold mellom menn og kvinner.

For Paglia er kvinnen først og fremst kropp og rå naturkrefter. Mytene har rett, kvinnen er ondskapsfull og lunefull, og nettopp derfor har mannen skapt kulturen som et forsvar. Kvinner har ikke brydd seg om dette gjennom tidene, fordi hun har nok med å være natur. Derfor skaper ofte ikke kvinner virkelig stor kultur, hevder Paglia, og mener at uten krigen mellom kjønnene og skjønnheten dør «både kulturen, individet og kunsten». Med sitt deterministiske syn på sex og kjønn er hun både en fascinerende og kontroversiell teoretiker.

I samtalebøker som dette bør intervjueren utfordre intervjuobjektet. Fra Huitfeldt Midttun møter Paglia dessverre så å si null motstand. Det virker som dette er skrevet av en nesegrus fan med spørsmål som: «Mange vil si at du er modig. Opplever du deg selv slik?» og «Hvor tar du nysgjerrigheten din fra?».

Paglia får fremstille seg selv som nærmest en mytisk rockeskikkelse uten at det kommer noen nødvendige oppfølgingsspørsmål (jeg tjener lite, jobber mye, upopulær av kolleger, men elsket av studenter, undervurdert rett og slett). Intervjueren tar premisset om naturen som noe kaotisk og kvinnelig, og menn som skapt for å styre, for god fisk. Gjennom boken og Paglias friflytende og krøkkete argumentasjon, blir det vanskeligere og vanskeligere for leseren å forstå hva Paglia bygger sine teorier på.

Skillet mellom livet og litteraturen er totalt utvisket hos Paglia. Hvordan en feministisk politikk bør se ut og spørsmål om prostitusjon, voldtekt og pornografi, baserer hun gjerne på kvinnelige arketyper fra filmindustrien, litteraturen eller passende andre eksempler fra populærkulturen der kvinner er kvinner og menn er menn. Det er fristende å be Paglia få nesen sin opp fra boken og se hvordan verden faktisk fungerer. Skuffende nok later det til at Huitfeldt Midttun lot den sjansen gå fra seg.

Share This