Tekst: Julie Eliassen Brannfjell, kommunikasjonskonsulent hos Geelmuyden.Kiese og frilanskritiker.

Bare en kvinne? har dessverre ikke blitt den boka som trengs i den offentlige debatten der venstresiden har fått for sterkt eierskap på feminismen. Det er et vakuum som trengs å fylles av gode liberale og borgerlige feminister, men Julie Brodtkorb leverer ikke.

Av og til blir folk forarget over anmeldelser av bøker. En vanlig innvending er at anmelderen ikke anmelder boka som foreligger, men heller skriver om den boka de skulle ønske forfatteren hadde skrevet. Dette blir karakterisert som en kardinalsynd. Dersom du er av den oppfatning, kan du like gjerne slutte å lese, for jeg kommer til å kritisere Brodtkorb for nettopp det.

Tittelen Bare en kvinne? forteller mye om perspektivet hun har valgt, og dette, sammen med stillingen hennes som Høyres kvinnepolitiske talskvinne, gjør det naturlig for leseren å tenke at dette er en bok som skal ta opp kjønn og politikk. So far, so good. Og det er jo for så vidt det hun gjør, hun snakker om kjønn og politikk.

Det finnes mange punkter som Brodtkorb kan bli «tatt for». Hun er velstående nok til å ha hjelp i hjemmet, hun jobber i ondskapens akse i norsk offentlighet, aka kommunikasjonsbransjen (disclaimer: det gjør jeg også), og hun ser uforskammet vellykket ut. Hva har hun å fortelle damene på gulvet? Jeg har alltid hatt sansen for henne, en kvinne som gidder å tale både høyremenn og arbeiderpartikvinner midt imot, gjør meg positivt innstilt. Problemet er at hun har skrevet en bok som bekrefter absolutt alle fordommer du kanskje har om henne, og hvor hun ikke har noe nytt å tilføre. I realiteten føles Bare en kvinne? som en lang og ufarlig kafésamtale. Hvert kvinnepolitiske tema får noen sider hver der Brodtkorb drøfter sine egne meninger innen emnet, og stiller seg selv i et sympatisk lys som en diplomatisk og raus person som erkjenner svakheter og hjelper og støtter andre kvinner. Boka har en kort historisk innledning som fremhever rollene høyrekvinner spilte i kampen for kvinnerettigheter i Norge, og en seksjon mot slutten med gode kommunikasjonsråd, blant annet om hvordan man takler hersketeknikk og nervøsitet. Så hva er egentlig problemet med å skrive en slik ufarlig bok, hvis vi ser bort fra belastningen det norske språk får av nok et dårlig skrevet og koselig selvbiografisk verk? Problemet er at bøker som dette får håpet om at vi en eller annen gang skal få en vettig feministisk debattant på høyresiden, til å svinne enda litt mer.

Jeg vil komme med en påstand om at feminismen i Norge langt på vei er eid av venstresida i politikken. Dette er selvsagt delvis fordi mye av den kvinnekampen vi husker best, den på 70-tallet, var dominert av venstresiden. I tillegg har det vært få borgerlige eller liberale feminister i offentligheten, og når noen fra høyresiden en sjelden gang profilerer seg som feminister, kommer det gjerne en representant fra venstresiden for å stadfeste at de ikke er feminister (senest Anniken Huitfeldt mot Julie Brodtkorb på Politisk kvarter 15. mars 2012).

Cathrine Holst har slått et slag for liberal feminisme, både i boka Hva er feminisme? og i artikkelen «Balansefeminismens begrensninger». Noen tydelig debattant er hun likevel ikke, ettersom hun trives best i Nytt norsk tidsskrift-formatet som oppfordrer mer til fordypning i fotnotenes gleder enn til opphetet ordskifte.

Det er et vakuum i norsk offentlighet der de tydelige liberale og/eller borgerlige feministene skulle ha vært. Sånn cirka halvparten av befolkninga stemmer til høyre for Arbeiderpartiet, og selv om venstresida liker å fremstille det som at det er umulig å forene høyreside og feminisme, er det på ingen måte uforenelig. I andre land finnes det faktisk feminisme som er mindre venstre-høyre-orientert enn den i Norge. Feminisme er ikke marginalisert til sosialdemokratisk og sosialistisk politikk i USA, og min opplevelse av feministisk debatt i Sverige er at den har et mer forenende utgangspunkt.

Så hvilken bok burde Brodtkorb ha skrevet? Hun burde tatt eierskap på noen litt større diskusjoner. Bokformatet åpner for å gi diskusjonene den plassen de trenger, et overordnet perspektiv − og slik jeg ser det finnes det noen temaer som ikke har fått diskusjonen de fortjener fordi venstresiden har hatt monopol på å definere hva som er feminisme, hva som er målene og hvordan de skal nås. For det første, venstresidens store innsigelse mot at det i det hele tatt finnes en borgerlig feminisme er at undertrykking av kvinner er et strukturelt problem som ikke kan løses gjennom å gi riktige insentiver til enkeltmenneskene.  Fordi vi lever under diskriminerende strukturer er det helt nødvendig med politikk som beskytter kvinner og «tvinger» oss til å velge rett. Et eksempel på denne tankegangen er kvotering. Kvinner kan ikke innta posisjoner uten å ha et lovverk som backer dem i så stor grad at de når opp.  Riktignok refererer Brodtkorb til en solid analyse om kvinnekvoteringer i ASA bedriftsstyrer, og peker på at de styrene som ble tvunget til å få inn kvinner fra en viss dato, leverte dårligere resultater enn de som allerede hadde kvinner i styrene og dermed ikke måtte finne nye på dagen. Men hun angriper ikke tellekantfeminismen, den såkalte statsfeminismen vi har i Norge som fremhever et tallmål på likhet. Den er ganske bredt akseptert, og litt for lite utfordret. Kritikken av ideen om at likhet i tall vil gjøre oss mer likestilt har blitt ført tidligere av Cathrine Holst, og er et godt eksempel på hvordan liberale feminister kan ha andre prinsipper for hva som er likestilling. Liberale feminister er gjerne mot kvotering, fordi kvinner og menn skal velges ut fra meritter og egen driv, og ikke på bakgrunn av kjønn. Slike standpunkt har mange prinsipielle sider, for eksempel: Er det rettferdig at et kjønn skal ha mer makt enn et annet? Er 50/50-representasjon av kjønnene det samme som likestilling? Sier praksisen det samme som tallene? Er det er vanskeligere for kvinner å velge og å bli valgt til posisjoner der det ikke finnes noen kvinner i posisjonene fra før? Er vi i realiteten fri til å velge noe dersom vi stanger hodet i glasstaket?

I fortsettelsen av tankerekka om strukturell undertrykking kunne det vært nærliggende å se på ideen om kvinnen som selvstendig aktør og i stand til å ta egne valg, satt opp mot ideen kvinnen som blir offer for samfunnets strukturer. Sofie Mathisson skrev godt om dette i DN i forbindelse med en serie avisen kjørte for å vise hvordan kvinner gjerne kom dårlig ut av det etter samlivsbrudd. Hennes hovedpoeng var: «Kvinner er ikke hjelpeløse stakkarer. Derfor bør de heller ikke kompenseres når de velger bort penger og karriere». En prinsipiell debatt rundt dette berører en rekke av temaene Brodtkorb allerede tar tak i, og ved å gi rom for slik prinsipiell drøfting kunne boka hennes blitt brukt til noe mer enn refleksjon over ulike episoder i Julie Brodtkorbs liv. I stedet for en slags ideologisk navlebeskuing kunne boka sagt noe om de vanskelige avveiningene borgerlige feminister støter på: Skal vi ha et lovverk som eksplisitt beskytter kvinner som den svake part, kanskje skjult bak et kjønnsnøytralt språk? Er det kjønnsdiskriminering at en sykepleier får lite betalt fordi hoveddelen av sykepleiere er kvinner, eller er kvinner selv ansvarlig for med viten og vilje å ha valgt en karrierevei som gir lav lønn?

Det andre eksemplet er hvordan vi ser på kjønn, og hva konsekvensen er av det. Litt post-Hjernevask handler det om hvorvidt det finnes kvinnelige egenskaper og særtrekk, og hva det vil implisere av praktisk politikk. I kapittelet «Prinsipper og hverdag i likestillingens navn» er Brodtkorb inne på noen av grunnproblemene, men det blir mye hverdag og lite prinsipper. Brodtkorbs hovedbudskap syns å være at menn må få mer makt i hjemmet. Et relativt uproblematisk budskap, men samtidig virker det som at bibudskapet i denne delen er at gutter og jenter er fundamentalt forskjellige − et poeng som ikke blir uttalt direkte, men illustrert med en rekke anekdoter fra livet med sønner og døtre. Mor Brodtkorb tilbyr forskjellige kjønnsstereotypiske leker, men barna ender opp med å tilpasse leken til det de liker eller er vant med fra før. Hva er budskapet? Skal vi gi opp å gi ungene andre impulser? Trenger de kanskje mannlige rollemodeller i hjemmet? Brodtkorb unnlater å svare på slike spørsmål – strengt tatt stiller hun dem ikke heller. Hun kunne presentert den prinsipielle problemstillingen om hvorvidt det faktisk finnes noen kvinnelige verdier og interesser. Og i så fall, hvordan skal politikere forholde seg til «kvinneyrker» eller «kvinneverdier»?  Det har vist seg at i et velstående land som Norge, med relativt små inntektsforskjeller mellom forskjellige yrker, velger kvinner mer tradisjonelt enn i mer kjønnstradisjonelle kulturer. Er det fordi kvinner som befinner seg i en posisjon der de ikke trenger å ta økonomiske hensyn i valgene sine, vil søke til omsorgssektoren eller andre «kvinneyrker»? Burde staten oppfordre eller kvotere til utradisjonelle valg?

Norsk feminisme trenger sårt stemmer fra høyresiden for å unngå å bli redusert til en del av partiprogrammet til SV. Brodtkorb hadde, med sin posisjon, muligheten til å gi oss en bok med prinsipielle diskusjoner som kunne utviklet interessante debatter med mer rom for andre måter å tenke feminisme på. I stedet har hun gitt oss et utsnitt av hennes syn på forskjellige saker. Det var ikke det vi trengte, og boka føles uvesentlig. Jeg tipper tanken var at den skulle støtte opp under Brodtkorbs image som rikspolitiker, men slik den står nå, understreker den at hun er en politiker uten visjoner. Slike har vi nok av.

Bio: Julie Eliassen Brannfjell (f. 1984) har en bachelorgrad i litteraturvitenskap fra UiB og er økonom fra Norges Handelshøyskole. Hun jobber som kommunikasjonskonsulent hos Geelmuyden.Kiese og er frilanskritiker.

Share This