I høst saksøkte Tobias Reitan den norske stat fordi han ble tvunget til å kastrere seg for å endre juridisk kjønn. Rettssaken berører en rekke spørsmål knyttet til hva reell bestemmelse over egen kropp innebærer og utviklingen i forståelsen av kjønn.

Tekst: Åshild Marie Vige, Reidar Schei Jessen og Andrea Grønningsæter

Denne saken er opprinnelig skrevet og publisert i papirutgaven av Fett 4/18. Bestill bladet i vår nettbutikk.

Da retten ble satt en kald høstdag i september var det så vidt dørene til rettslokalet lot seg lukke. Til tross for at Reitans advokater hadde varslet Oslo tingrett om stort oppmøte, var salen altfor liten. Da en av vaktene truet med at noen overtallige måtte forlate salen, trykket forsamlingen seg sammen og satte seg på fanget til hverandre. Det var ingen tvil om at saken vekket sterke følelser i det skeive miljøet, og mange ville vise sin støtte. Hvorfor var den så viktig?

Juridisk kjønn

Først må vi tilbake til 1. juli 2016, da den nye loven om endring av juridisk kjønn trådte i kraft. I forbindelse med lovforslaget uttalte helse- og omsorgsminister Bent Høie at den daværende ordningen, som blant annet stilte krav om kastrasjon, var uakseptabel og at regjeringen derfor fremmet et forslag om en ny ordning i tråd med menneskerettighetene. Gjennom vedtaket av det nye lovforslaget fikk alle personer bosatt i Norge rett til å endre juridisk kjønn basert på sin egen kjønnsidentitet, uten krav verken til diagnose eller kastrasjon.

Før den nye loven trådte i kraft var det imidlertid flere hundre personer som ble kastrert, og endringen etterlot derfor noen viktige spørsmål: Hva med de som hadde endret kjønn før 2016? Var kravene som ble stilt i strid med deres rettigheter, og er staten i så fall ansvarlig?

I august 2017 stevnet Tobias Reitan staten ved Helse- og omsorgsdepartementet og Finansdepartementet inn for Oslo tingrett. Kravet til Reitan var erstatning for å ha blitt presset til å akseptere irreversibel sterilisering som et vilkår for å få endret sitt juridiske kjønn. Juridisk kjønn indikeres for eksempel ved oddetall og partall i fødselsnummer og er det som står oppført i pass.

Rettsaken mellom Tobias Reitan og staten belyser et mørkt kapittel i norsk transhistorie, i tillegg til mer generelle spørsmål knyttet til hva det vil si å ha reell autonomi over egen kropp, og hvordan vi skal definere og forstå kjønn.

Forslag til lovvedtak i Stortinget om endring av juridisk kjønn. Den nye loven trådte i kraft juli 2016.

«Sakens faktum»

Etter en halv dag med tidvis knusktørre juridiske fremlegginger fra advokatene på hver side, var det endelig Reitans tur til å legge frem sin sak og historie.

Reitan opplevde allerede som barn at det ikke var samsvar mellom tildelt kjønn ved fødsel og opplevd kjønn. Han kontaktet fastlegen sin da han var 18 år gammel og ba om å få kjønnsbekreftende behandling. Reitan ble etter dette utredet av en psykolog, som kom frem til at han oppfylte diagnosen transseksualisme. Han ble henvist til Rikshospitalet ved Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS), daværende GID-klinikken. Reitan begynte behandlingsforløpet ved NBTS i 2004. Der ble diagnosen ganske raskt bekreftet og han begynte på hormonbehandling samme år. Året etter ble han ansett som klar for kirurgisk behandling og hadde møte med en plastikkirurg i oktober 2005. Et år senere gjennomgikk han operasjon for å maskulinisere brystene. På kontroll hos kirurgen i juni 2007, ble operasjon av underlivet diskutert. Av journalnotatet fra denne timen kom det frem at Reitan ikke var motivert for operasjon. NBTS avsluttet etter dette behandlingen.

Reitan forklarte i retten at da han tok kontakt med legen første gang som 18-åring, var det viktig for ham å bli lest og anerkjent av samfunnet som den gutten han selv opplevde at han var. Han ønsket primært å få begynne på hormonbehandling og at hans juridisk kjønn skulle samsvare med hans egen kjønnsidentitet. Derfor avsluttet han behandlingen ved Rikshospitalet etter å ha fått hormonbehandling og maskulinisering av bryster. Han ønsket ikke underlivskirurgi.

I perioden etter at Reitan avsluttet behandlingen og frem til februar 2009, opplevde han en rekke ubehagelige hendelser som følge av at han sto oppført som kvinne i identifikasjonspapirene, mens han så ut som en mann. Blant annet ble han utsatt for en voldsepisode da han skulle kjøpe øl, og han ble anklaget for å bruke en annen persons identifikasjon da han skulle inn på et utested.

I retten beskrev Reitan det som et valg mellom pest eller kolera: Skulle han utsette seg for hets og vold med feilaktige identifikasjonspapirer, eller skulle han oppgi sine reproduktive organer for å endre juridisk kjønn? Han landet han på det siste, og tok kontakt med Rikshospitalet i februar 2009. I juni samme år ble hans livmor og eggstokker fjernet. Noen måneder senere fikk han nytt juridisk kjønn som mann.

Denne saken er opprinnelig skrevet og publisert i papirutgaven av Fett 4/18. Forsidebilde: Jill Peters. Design: Overhaus

På den andre siden av det lille rettslokalet, bare få meter unna Reitan, satt staten representert ved tre departementsansatte og to advokater fra Regjeringsadvokaten. Regjeringsadvokat Ida Hjort Kraby åpnet sitt innlegg med å si at det har blitt gjort mye galt mot transpersoner i Norge opp gjennom tidene, men gjorde det tydelig at staten likevel ikke kunne gå med på et erstatningskrav.

Regjeringsadvokaten anførte at steriliseringsinngrepet eventuelt var å regne som en pasientskade, og at Reitan derfor skulle ha søkt om pasientskadeerstatning i stedet for å gå til rettssak. De mente dessuten at det ikke var mulig å vurdere om det var menneskerettighetsbrudd før saken var behandlet som en pasientklage.

Regjeringsadvokaten hevdet videre at Reitan verken var utsatt for tvang eller annen form for press, og anerkjente dermed ikke det indirekte presset og maktesløsheten Reitan opplevde i møte med Rikshospitalet.

En «kalamitet»

Før vi går videre til rettens vurdering er det nødvendig med en rask historisk gjennomgang. Frem til juni 2016 ble retten til å endre juridisk kjønn regulert gjennom en forskrift. Etter forskriften kunne fødselsnummer, og dermed også kjønnsstatus, endres når myndighetene fikk beskjed fra Rikshospitalet om at en person hadde endret kjønn. Det var ikke et vilkår etter forskriften at man måtte gjennomgå sterilisering for å oppfylle kravet om å ha endret kjønnsstatus. Likevel overlot forskriften det til legene ved Rikshospitalet å definere hva det ville si å «endre kjønn».

I 1979 var overlege i psykiatri Per Anchersen tydelig på at et krav om fullstendig sterilisering måtte være en ufravikelig forutsetning for å endre juridisk kjønn, fordi man ellers risikerte at en mann kunne bli mor. Han mente at en slik «kalamitet[i] vilde skape ulöselige legale komplikasjoner og bringe hele behandlingsprosedyren ved transseksualisme i miskredit».[ii] Krav om irreversibel sterilisering vokste dermed fram gjennom sykehusets praksis uten at kravet ble forankret verken i lov eller forskrift.

I praksis har sterilisering blitt utført som kastrasjon i Norge. I rapporten Rett til rett kjønn, heter det: «Etter gjeldende forvaltningspraksis må en person som skal få endret juridisk kjønn i Norge være steril. I praksis betyr dette at vedkommende har gjennomført et kastrasjonsinngrep, ved at testikler eller eggstokker og livmor fjernes kirurgisk.»[iii] I løpet av de siste ti årene har organisasjoner som Forbundet for transpersoner i Norge, Skeiv Ungdom, FRI og Amnesty ved gjentatte anledninger krevd at kravet til kastrasjon og sterilisering skulle fjernes.

I Sverige har alle transpersoner som ble utsatt for tvangssterilisering mellom 1972 og 2013 fått rett til erstatning.[iv] Der var inngrepet hjemlet i lov. Sveriges Høyesterett konstaterte i en dom fra 2012 at kravet om kastrasjon utgjorde en krenkelse mot menneskerettighetene.[v] Det er dessuten internasjonal anerkjent at manglende samsvar mellom kjønnsuttrykk og juridisk kjønn gjør transpersoner sårbare for diskriminering i for eksempel jobbmarkedet eller andre sammenhenger der man er nødt til å identifisere seg. Muligheten til juridisk anerkjennelse av kjønnsidentitet uten kirurgi eller sterilisering løftes derfor frem som et av de viktigste tiltakene for å sikre gode levekår for transpersoner[vi].

I lys av den svenske utviklingen kunne den norske regjeringen valgt å innvilge samme form for erstatning til norske transpersoner. I stedet havnet saken i retten.

Rettens vurdering

Oslo tingrett kom frem til at staten ble frifunnet på alle punkter, og Reitans krav på erstatning ble avvist.

Rettens vurdering var at steriliseringskravet ikke var i strid med norsk lovgivning. Selv om inngrepet ikke var hjemlet i lov, var det lovlig fordi Reitan ble ansett for å ha samtykket til inngrepet. Det er umulig for behandlere å vite hva pasienten tenker, ble det hevdet. Om behandleren hadde latt være å tro på Reitan da han ga sitt samtykke, så ville det kunne stride mot hans rett til helsehjelp.

Domstolen ga Reitan rett i at han hadde et behov for å få undersøkt om han hadde blitt utsatt for menneskerettighetsbrudd, men konkluderte med at dette ikke var tilfelle. Domstolen konkluderte med at Reitan ikke hadde blitt utsatt for noe ulovlig siden han hadde samtykket, men kom likevel med en del generelle betraktninger om lovligheten i kravet om irreversibel sterilisering. I en sak fra 2017 kom Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) frem til at krav om sterilisering strider mot retten til privatliv (EMK artikkel 8).[vii] Oslo tingrett mente derfor at inngrepet hadde vært i strid med menneskerettighetene – om det hadde skjedd i 2017. Da Reitan gjennomgikk steriliseringen i 2009 var imidlertid samfunnsutviklingen ikke kommet så langt. Inngrepet var derfor ikke ulovlig, heter det i dommen.

Imidlertid kommer domstolen med en særlig viktig innrømmelse:

«Det har ikke vært mulig å påvise noen helsefaglig begrunnelse for den praksis som ble ført. Praksisen synes derimot å ha vært forankret i et syn om at personer som ønsket å endre kjønn ikke skulle ha mulighet til å reprodusere seg. Dette er et syn som i dag er foreldet.»

Domstolen mener likevel at norske myndigheter tidlig var på banen for å vurdere endringer i regelverket og behandlingen av transseksualisme. Sammenlignet med andre land i Europa kan ikke norske myndigheter sies å ha vært en sinke i denne samfunnsutviklingen, i følge domstolen. 

Videre står det i dommen:

«Retten innser at de krav som ble stilt etter forvaltningspraksisen kunne stille noen i den berørte gruppen overfor svært vanskelige valg, og til og med lede til at noen samtykket til noe de ellers ikke ville ha gjort.»

Oslo tingrett anerkjenner her at steriliseringskravet kunne få transpersoner til å samtykke til inngrepet fordi de opplevde at de ikke hadde noe annet valg. Domstolen mente imidlertid at dette ikke var tilfellet i Reitans sak. 

Et rettsfeministisk blikk på dommen

Kan man ta et fritt valg, når det stilles krav om at man må gjennomgå irreversibel sterilisering for å få riktig juridisk kjønn? Domstolen innrømmer at praksisen kunne stille noen transpersoner overfor svært vanskelige valg. Den store økningen i antallet personer som har endret kjønn etter at praksisen ble endret underbygger at noen transpersoner kan ha følt seg tvunget til å samtykke til sterilisering.

Ser man på saken til Reitan rent formelt kan svaret fremstå klart: Sykehuset informerte Reitan om hva inngrepet innebar, og han ga sitt samtykke til at det ble gjennomført irreversibel sterilisering. Alt det formelle var i orden.

Innen kvinneretten har det blitt utviklet en egen metode for å forstå hvordan tilsynelatende kjønnsnøytrale regler og praksiser likevel kan bidra til diskriminering på et strukturelt plan. Et kjent eksempel er at det etter revolusjonen i Frankrike ble det forbudt for både fattige og rike å sove under broene. Dette viser hvordan regler kan ha et nøytralt utgangspunkt, men likevel ramme folk på svært forskjellig vis. Rike mennesker har sjelden hatt et behov for å sove under broer. Man må ha innsikt i regelverkets konsekvenser for borgerne for å forstå hvordan de reelt sett fungerer i samfunnet.[viii]

For majoriteten av befolkningen vil ikke kjønnet vi blir tildelt ved fødsel by på problemer. De fleste vil videre ha en forventning om at vi kan bli biologiske foreldre til eventuelle barn om vi skulle ønske det. 

Reitans situasjon – som for mange andre transpersoner – var den at han kunne velge mellom å oppgi sine reproduktive organer eller å stadig risikere å bli utsatt for vold og trakassering. Et valg mellom pest eller kolera, for å bruke hans egne ord. Et spesielt sterkt øyeblikk i rettssalen var da Reitan forklarte at han etter gjentatte ubehagelige og farlige situasjoner knyttet til at han manglet riktige identifikasjonsbevis, stilte disse valgene opp mot hverandre: Skulle han oppgi muligheten til å kunne få egne barn mot å sikre seg selv mot vold og overgrep? Han var da 23 år gammel. Han forklarte at han var så nedbrutt og slett ikke sikker på at han kom til å finne noen som ville elske han, som ville ha barn med ham. Han kom frem til at han ikke orket mer og ringte til slutt Rikshospitalet og ba om de nødvendige inngrepene. Mange tilhørere tok til tårene i løpet av Reitans forklaring.

I lys av dette kan man argumentere med at det var umulig for Reitan å gi et fritt samtykke. Man kan ikke forstå saken uten å kjenne til de store påkjenningene mange transpersoner går gjennom i et samfunn som fortsatt i 2018 har sterke fordommer mot de av oss som bryter med samfunnets forventninger om hvordan vi skal forvalte vårt kjønn.  

Det er grunn til å tro at det nettopp var den pressede situasjonen transpersoner befant seg i som gjorde at kravet om irreversibel sterilisering ble akseptert gjennom flere tiår. Majoriteten tok heller ikke bekymringene om overgrep på alvor. Transpersoners opplevelser har blitt ansett som fremmede. Å akseptere et slikt inngrep ble inngangsporten for å få tilgang til helsehjelp og rettigheter som for mange har vært, og fortsatt er, livsviktige. Dette har også gitt et spillerom for medisinerne til å definere kjønn som biologisk betinget, der evnen til å produsere kjønnsceller og dermed reprodusere seg, ble bestemmende. For de fleste som oppsøker helsehjelp vil det dessuten være vanskelig å skulle overprøve medisinske vurderinger fra helsepersonell om hva som er nødvendig eller riktig behandling.

Saken bør få oss til å reflektere over hva slags ansvar vi som samfunn har for å forebygge systemer som indirekte tvinger mennesker til å gå med på inngrep som går på bekostning av deres kroppslige autonomi.  

I lys av dette kan man argumentere med at det var umulig for Reitan å gi et fritt samtykke. Man kan ikke forstå saken uten å kjenne til de store påkjenningene mange transpersoner går gjennom i et samfunn som fortsatt i 2018 har sterke fordommer mot de av oss som bryter med samfunnets forventninger om hvordan vi skal forvalte vårt kjønn.  

Denne teksten sto først på trykk i Fett 4/2018 TRANS*. Du kan bestille tidsskriftet i vår nettbutikk.

Fett gis ut fire ganger per år. Bestill abonnement og få neste utgave rett i postkassa.

OM KASTRASJON

Kastrasjon: Kastrasjon er et «inngrep hvor kjønnskjertlene (testiklene hos mannen, eggstokkene hos kvinnen) fjernes operativt eller på annen måte settes ut av funksjon, f.eks. ved røntgenbestråling. Ved kirurgisk fjerning av kjønnskjertlene reduseres kroppens produksjon av kjønnshormoner vesentlig. (…)

Kastrasjon forveksles av og til med sterilisering. Steriliseringsoperasjonen hos kvinne og mann er basert på inngrep som henholdsvis blokkerer eggcellens transport gjennom egglederne og sædcellenes transport gjennom sædlederne. Ved sterilisering påvirkes altså ikke den seksuelle funksjon, man blir derfor ikke impotent. Derimot kan man etter sterilisering ikke få barn. Ved kastrasjon vil både kjønnscelleproduksjon og kjønnskjertlenes hormonproduksjon opphøre.»

Fett har i denne artikkelen valgt å bruke begrepet kastrasjon, i tråd med aktivistenes og ekspertgruppens anbefaling.

Kilde: Store medisinske leksikon, hentet 12.11.18


[i] Kalamitet betyr en ulykkelig hendelse eller katastrofe (Store norske leksikon 2018)

[ii] «Rett til rett kjønn – helse til alle kjønn» (Helsedirektoratet 2015) s. 65

[iii] Ibid. s. 102.

[iv] Nyhetssak fra RFSLs hjemmeside 21. mars 2018: ’Historic Victory for Trans People – The Swedish Parliament Decides on Compensation for Forced Sterilizations’. Kan leses her: https://www.rfsl.se/en/aktuellt/historic-victory-trans-people-swedish-parliament-decides-compensation-forced-sterilizations/?fbclid=IwAR1AEGWUk6uagbffauy33ZzJHQgpAu5Hw590CNFC09hF-_B7iHpo0rcG4Ds

[v] Kammarrätten i Stockholm , dom 2012-12-19, sak nr. 1968-12.

[vi] Gail Knudson, Jamison Green, Vin Tangpricha, Randi Ettner, Walter Pierre Bouman, Tamara Adrian, Luke Allen, Griet De Cuypere, Lin Fraser, Tone Maria Hansen, Dan Karasic, Baudewijnte P.C. Kreukels, Katherine Rachlin, Loren Schechter, Sam Winter, på vegne av styret i World Professional Association for Transgender Health (WPATH), Identity recognition statement of the world professional association for transgender health (WPATH), International Journal of Transgenderism, 19(3), 2018. 

[vii] EMD sak nr. 79885/12 m.fl., A.P., Garçon og Nicot mot Frankrike, 6. april 2017

[viii] Tove Stang Dahl (red.), Kvinnerett I ,Universitetsforlaget, 1985.

Share This