Illustrasjon: Sunniva Prytz Sandnes.

Emosjonelt arbeid befinner seg i et klamt skjæringspunkt mellom det strukturelle og det personlige, skriver Ida Amalie Svensson.

Teksten sto på trykk i Fett 4/2019 – FØLELSER. Utgaven kan kjøpes i utvalgte bokhandler og Narvesen-kiosker frem til begynnelsen av mars, eller bestilles (veldig billig) i vår nettbutikk. Vi anbefaler selvfølgelig at du kjøper et abonnement, så får du bladet rett i postkassa.

For en tid tilbake fikk jeg høre om eksperimentet en venninne gjennomførte på en jobbreise: Hun hadde lovet seg selv å ikke stille noen av de mannlige deltakerne det første spørsmålet. Dette gjaldt både i profesjonelle og uformelle settinger, i panelene der hun delte mikrofon med dem, og på puben etterpå. Resultatet ble som følger: De yngre mennene tok før eller siden opp tråden med henne. Det gjorde ikke de eldre.

Eksperimentet peker mot flere ting. Som ung kvinne er det forventet at du viser interesse for mennene i rommet, uten at det omvendte nødvendigvis er tilfelle. Det kan også peke mot at de eldre mennene venninnen min møtte, i utgangspunktet ikke var særlig interesserte i hva hun hadde å si. Eksperimentet viser også at det å ikke innrette seg etter vante forventninger og sosiale spilleregler, fikk noen konsekvenser. Det ble ingen samtaler mellom henne og de eldre herrer.

Hvis jeg skal være ærlig, og det skal man, så har det også eksistert en gulrot for meg i slike skjeve relasjoner.

I 2016 gjorde delte den svenske litteraturkritikeren Åsa Beckmann noen lignende observasjoner med allmennheten. Hun hadde observert en mengde par på restaurant, og bet seg merke i at kvinnene stilte langt flere spørsmål enn bordkavalerene sendte i retur. Mennene ble sett og fikk ta plass på kvinnenes bekostning, noe de lot til å leve temmelig godt med. Åsa Beckmann skrev en kronikk om det hun hadde observert. Den het: «Kvinnor, nu är det verkligen dags att börja frågestrejka». Den oppfordringen trenger neppe noen videre forklaring.

Å gjennomføre slike eksperimenter eller spørsmålsstreiker, krever at man er villig til å risikere noen fordeler som følger med å adlyde reglene. Både profesjonelt og privat kan det bety tapte muligheter eller kontakter når man avstår fra rollen som sosialt smøremiddel. Det kan man jo tåle et par kvelder. Det er verre når man vet at man er avhengig av å tilpasse seg kontinuerlig for å få innpass. Jeg har gjort dette så mange ganger, og senere tatt meg i det: Hvorfor stilte jeg så mange oppfølgingsspørsmål til en fyr som viste null interesse for mine prosjekt? Hvorfor tok jeg på meg oppgaven i å forhindre stillheten rundt bord jeg delte med lite taleføre menn? Hvorfor følte jeg at noen av disse tingene var så selvsagt mitt ansvar?

Underbetalt overkompensering

Når vi snakker om emosjonelt arbeid i feministiske kretser, er det sjelden denne typen eksperimenter eller tilfeller som drøftes. I den bredere populærkulturelle diskursen i Norge og vesten, later begrepet til å ha festet seg som en slags ekvivalent til «den mentale arbeidsbyrden» som finnes i familieadministrative oppgaver; planleggingsarbeidet som i varierende grad er nødvendig for at ligninga går opp på hjemmebane. Det er noe ved denne begrepsforståelsen som kjennes både for snever og for bred.

Den amerikanske sosiologen Arlie Russell Hochschild lanserte i sin tid begrepet for å betegne følelsesreguleringen som inngår i betalt arbeid. Hennes kroneksempel var flyvertinners arbeidssituasjon. I en krevende jobb der passasjerene skal føle seg trygge og ivaretatt, er det flyvertinnens ansvar å regulere bort egne følelser som ikke gagner arbeidssituasjonen. Irritasjon, utmattelse og sinne, uansett hvor berettiget disse enn måtte være, hører ikke hjemme her. Så flyvertinnen mildner blikket, behersker stemmen, fyller på drinken før den reisende rekker å be om en ny, selv når det er fristende å tømme den i fanget hens. Hun regulerer sine egne følelser for å skape positive følelser hos den reisende. Alle som har arbeidet i service- og omsorgsyrker, vet hvor anstrengende dette arbeidet er.

Hochschild har i senere intervjuer uttalt at hun finner den utflytende begrepsbruken av emosjonelt arbeid «skrekkelig». I et intervju på nettstedet The Atlantic i år, presiserer hun at begrepet slett ikke er ment for å betegne skjevfordelt husarbeid eller familielogistisk arbeid, slik hun ofte ser det anvendt. Videre understreker Hochschild at hennes etablering av termen hadde en betalt arbeidssituasjon som premiss. Likevel mener jeg at «emosjonelt arbeid» i Hochschildsk forstand, kan være et godt springbrett for bredere utforskning. Når man regulerer sine egne følelser også utenfor lønnede forhold til fordel for andre, må man anta at man gjør det nettopp fordi det betaler seg – eller fordi man taper noe på å la være. At man gjør noe fordi det i større eller mindre grad lønner seg, kan sikkert sies om det meste av det mennesker foretar seg. Emosjonelt arbeid, forstått som følelsesregulering til andres fordel, har likevel en særlig kjønnet slagside.

Å balansere regnskapet

Med ujevne mellomrom dukker det opp en tegneserie om «den mentale arbeidsbyrden» i Facebook-feeden min. «The gender wars of household chores: a feminist comic» skildrer en arketypisk situasjon fra et middagsbesøk. Da en gjest besøker venninnen sin, blir venninnen stående på kjøkkenet og mate en baby, gjøre rent og lage middag samtidig, mens mannen hennes og gjesten slår seg ned i stua for å drikke øl. Da katastrofen selvsagt inntreffer på kjøkkenet, er mannens forsvar og anklage: «Du skulle bedt meg om hjelp». At tegneserien fortsetter å dukke opp, viser at den åpenbart har truffet, og fortsetter å treffe, en nerve. Men kanskje av litt ulike årsaker enn det man først antar?

Stripen forklarer den nevnte «mentale arbeidsbyrden», men den reiser også to vesentlige spørsmål. For det første: Hvorfor er det så selvfølgelig for dama at alt arbeidet hun gjør, gjøres da, av henne? For det andre: Hvorfor ofrer mannen tilsynelatende ikke en tanke på hvordan hun har det med å stå alene der ute? I dette peker serien på noe som kanskje er litt typisk for hvordan kvinner forholder seg til menn. Vi ivaretar, viser omsorg og hensyn, forventer lite og krever mindre, i en slags tro på at dette egentlig blir sett og verdsatt. Og plutselig dras forhenget til side. Sannheten er at det ble ikke engang lagt merke til, langt mindre forsøkt gjengjeldt.

Som feminist må man være villig til å utforske hvorfor man velger å gå inn i situasjoner, relasjoner og maktforhold som føles skjevfordelte.

Kanskje begynner det emosjonelle arbeidet der følelsen av gjensidighet opphører. Det er sjelden jeg tenker på det å stille opp for mennesker jeg er glad i, ha en hyggelig samtale, eller være sosialt veltilpasset som emosjonelt arbeid, selv om det er nettopp det det er. Jeg regulerer mine egne følelser i en gitt situasjon for å gjøre situasjonen god; jeg vil at situasjonen skal være god. Fordi det gir meg glede å stille opp, å vise og få tillit, og i tur kunne anta at denne gleden er noe gjensidig, felles og synergisk.

Jeg tror ikke at noen ønsker seg et liv der alle relasjoner ligner perfekt balanserte regnskap. Heldigvis er det vanskelig å generalisere, heldigvis består forskjellige vennskap, kjæreste- og familieforhold av mennesker som bringer med seg ulike styrker, svakheter og initiativ inn i relasjonen. Likevel er følelsen av ubalanse en bestanddel i mange av relasjonene jeg har, eller har hatt, til menn. Det handler om enkle ting. Å få spørsmålet i retur når jeg spør en kollega hvordan det går – han pleier å gi utførlige svar. Å kunne forvente at en kamerat også vil stille opp for meg, etter at jeg har brukt talløse timer på å høre om hvor vanskelig han har det. Å kunne regne med at en kjæreste er villig til å se en sak fra min side også. Å ha flere samtaler med eldre, mannlige familiemedlemmer som tar form av faktiske utvekslinger, ikke doserende enetaler. Å kunne fjerne forholdsregelen som står i Tinder-profilen min: «Hvis du ikke stiller meg spørsmål på date, går jeg etter den første ølen.» Jeg skulle ønske at disse tingene var selvfølgeligheter, men de er ikke det.

Essayet fortsetter under illustrasjonen.

Illustrasjon: Sunniva Prytz Sandnes.

Det uuttalte premisset

Som feminist må man være villig til å utforske hvorfor man velger å gå inn i situasjoner, relasjoner og maktforhold som føles skjevfordelte. Videre må man være bevisst sitt eget ansvar for å bli værende i, endre eller forlate dem. Det finnes ingen fasit, men det finnes strukturer, forventninger, og konsekvenser. Mange av oss har vokst opp med forventninger om å skulle gi omsorg, og en slags uuttalt tro på at man vil belønnes for å gi den, eller straffes for å la være. Dersom man tilsidesetter følelsene og behovene sine for andre, blir veien til å føle seg sviktet og utnyttet veldig kort når responsen man føler seg fortjent til, uteblir. Men en slik form for omsorg, oppsummert i det uuttalte premisset «jeg bryr meg om deg, derfor bør du bry deg tilsvarende om meg» avføder bare distanse og skuffelse om det forblir en taus, ensidig forventning. Av og til kan det ta form av bebreidelser: «Jeg brukte jo hele ettermiddagen min på å høre om dine problemer!» «Jeg valgte jo bort noe jeg ville ha, på grunn av deg!» Og den andre vil selvfølgelig svare: «Men jeg ba deg aldri om å gjøre noe av det.» Og dersom det ikke er tilfelle, vil han kanskje si: «Vel, det var ingen som tvang deg. Du valgte det selv.» Selv om det er kanskje føles urettferdig, så finnes det også en kime av sannhet her.

Gjør jeg alt dette for å slippe å innse at den andre ikke bryr seg?

Jeg hater dette klamme skjæringspunktet mellom det strukturelle og det personlige, den perfekte grobunnen for hjelpeløshet. Det finnes en del av meg som søker seg til dette punktet og ønsker å bli der, misfornøyd og selvtilfreds, mens den insisterer hardnakket på at jeg tilpasset meg til noen andres fordel fordi jeg var sårbar. For omstendighetene, eller i relasjonen, eller overfor noen som hadde overtaket i form av å bry seg, eller anstrenge seg, mindre enn meg. Kanskje ville det skape dårlig stemning dersom jeg krevde noe, og så ville det vært min feil at situasjonen ble ubehagelig for begge, selv om den allerede var ubehagelig for en av oss. Kanskje ville det å si ifra, eller nekte å tilpasse meg, fått noen kjipe konsekvenser på sikt. Og dessuten er få ting mer håpløst krevende enn å skulle overbevise noen som i utgangspunktet ikke bryr seg nok, om å bry seg mer. Ingen av disse innsigelsene er direkte usanne, men de ansporer heller ikke til handling, endring, personlig ansvar.

Hvis jeg skal være ærlig, og det skal man, så har det også eksistert en gulrot for meg i slike skjeve relasjoner, et utbytte som jeg godtok som en slags kompensasjon for alle de gangene jeg satte meg selv på vent. Denne selvoppofrelsen, skapte den ikke en slags følelse av makt, tross alt? Følelsen av at den andre parten trengte meg, til å lytte, støtte, ordne; trengte min evne til å surre meg som et varmt pledd rundt behovene hans. Hvorfor føltes det aldri som noe alternativ å i stedet forlange det samme nivået av engasjement og støtte for meg selv? Kanskje tålte ikke disse relasjonene vekten av to hele individer og behovene deres. Men kanskje kunne de ha gjort det, dersom jeg hadde gjort det kjent at gjensidigheten var en forutsetning, helt fra begynnelsen.

Krev gjensidighet

Tidligere i år publiserte minerva.no en omtale av Marta Breens bok Om muser og menn, skrevet av Julie Brannfjell, under tittelen «Feministisk historiefortelling er ikke nok». Omtalen retter særlig blikket mot menns og kvinners kulturkonsum og lesevaner. Brannfjells omtale inneholder noen poenger som jeg mener lar seg ekstrapolere til livet utenfor boksidene. Hun peker på noe jeg opplever som påfallende i måten menn og kvinner ofte ser på hverandres liv. Brannfjell skriver nemlig: «´Problemet´ er jo at kvinner er interessert i hva menn har å si, vi synes det er relevant, men kanskje er dette en svakhet vi må legge fra oss. … For meg er det tydelig at våre lidelseshistorier ikke bekymrer menn nevneverdig, og ikke kommer til å gjøre det heller.» Det er viktig å igjen poengtere at Brannfjells tema er strukturelt. Likevel traff ordene meg som et veldig personlig knyttneveslag i magen da jeg leste dem for første gang. I situasjoner der jeg drar uproporsjonalt mye av det sosiale lasset, gnager et spørsmål i bakhodet: Gjør jeg alt dette for å slippe å innse at den andre ikke bryr seg?

Det er interessant å observere hvordan begrepet «emosjonelt arbeid» benyttes på nett. På deler av Twitter finnes det tendenser til en slags betal meg eller stikk-retorikk, der emosjonelt arbeid omtales som en tjeneste menn utnytter eller tusker til seg, og som kvinner bør nekte å gi uten kompensasjon.

For eksempel twitrer kontoen @ReasonablyPricedFeminist: «Sex is cool but have u ever replied ´that sucks :(´ and gone to bed when a male friend who never reciprocates your free emotional labour hits you up to talk about his problems for the 300th time».

@thejessicaraven twitrer: «a good way for cis het men to celebrate Labour Day is to venmno (som Vipps, red.anm.) a femme who has performed emotional labor for your recently / you are not entitled to unload your feelings on the femmes in your life».

Andre tweeter og tumblr-poster tar form av prislister, eksempelvis 35 $ i timen for aktiv lytting + gode råd, og så videre. En god tommelfingerregel er å ta alt på Twitter med en klype salt, og disse ytringene må naturligvis forståes innenfor en kontekst av humor. Likevel minner utsagnene om det uuttalte premisset fra tidligere: «Jeg bryr meg om deg, derfor burde du bry deg like mye om meg», denne gangen med tillegget: «hvis ikke, kan du dra til helvete.» Men å innta en slik holdning, der det å skulle bry seg mindre eller kreve tann for tann blir løsningen i mangel på noe bedre alternativ, virker litt som å vinne kampen og tape krigen.

Vi kommer kanskje ikke til å marsjere under fanen «menn må bry seg mer om våre indre liv» i neste 8. mars-tog.

Ikke at det er vanskelig å relatere. I visse indignerte øyeblikk, ruger jeg litt på dette: Hva om jeg ganske enkelt sluttet å bry meg, selv? Sluttet med å stille oppfølgingsspørsmål, være sosialt tilretteleggende, spørre hvordan folk har det og faktisk lytte til svaret, regulere følelsene mine for å bevare den gode stemninga. Men det er jo ikke et sånt samfunn, eller et sånt liv, jeg vil ha. Et liv der man må gjøre stadige kost-nytteanalyser av relasjoner, og der løsningen på manglende gjensidighet, er å forvente enda mindre av andre og meg selv.

Alle damer jeg i det siste har kommet i snakk med om emosjonelt arbeid, har en historie å dele om å tilpasse følelsene sine for å skape behagelige sosiale settinger, på måter som en gjennomsnittlig mann aldri ville ha tatt seg bryet med. Det understreker verdien i å tenke strukturelt om hvordan, og for hvem, vi velger å tilpasse oss. Heldigvis utgjør ingen mennesker eller relasjoner statiske størrelser. Det hjelper å anerkjenne at det finnes noen strukturer som kan sluse oss inn i en tilstand av forstillelse og overkompensering. Men vel så viktig er det kanskje å hjelpe hverandre fra å resignere. Det kan være vanskelig og sårbart å kreve noe av andre, og det finnes uendelige kombinasjoner av personlige, strukturelle og politiske grunner som kan gjøre det ekstra vanskelig. Men for å få det man trenger, må man først stille krav. Og når kravene ikke blir møtt, da gjør man lurt i å stikke hodene sammen, med venner og allierte, og kanskje finner vi noen enkle løsninger mens vi venter på større endring.

Vi kommer kanskje ikke til å marsjere under fanen «menn må bry seg mer om våre indre liv» i neste 8. mars-tog, men kanskje går det an å gå med den samme parolen på innsiden av jakkelomma, litt sånn hver dag: Jeg bryr meg om deg, og jeg forventer at du gjør det samme. Ta litt mindre ansvar for de sosiale omstendighetene, kreve litt mer av dem. Og av hverandre.

 

Red.anm: I den trykte utgaven av Fett 4/19 hadde vi oppgitt feil illustratør til denne teksten. Det er Sunniva Prytz Sandnes som har illustrert, og Fett-redaksjonen beklager for feilen.

Tekst: Ida Amalie Svensson

Teksten sto på trykk i Fett 4/2019 – FØLELSER. Utgaven kan kjøpes i utvalgte bokhandler og Narvesen-kiosker frem til begynnelsen av mars, eller bestilles (veldig billig) i vår nettbutikk. Vi anbefaler selvfølgelig at du kjøper et abonnement, så får du bladet rett i postkassa.

 

 

 

 

 

 

Share This