Kvinnehelse må tenkes på i et bredere perspektiv, som en del av reell likestilling for kvinner. Det mener Gro Lindstad, leder i Forum for Kvinner og Utvikling. I en rekke land – og på en rekke internasjonale arenaer – bidrar imidlertid konservative krefter til å bremse eller hindre kvinners muligheter til likestilling.

Tekst: Ida Amalie Svensson

Gro Lindstad er daglig leder i Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål (FOKUS) og har tidligere jobbet med kvinnespørsmål i FN. I anledning Fetts kommende temanummer om helse har vi tatt en prat med Lindstad om globale helseutfordringer for kvinner, koblingen mellom likestilling og helse, og hvordan konservative krefter i FN stikker kjepper i hjulene for kvinners rettigheter.

Hva vil du trekke frem som de største globale utfordringene for kvinnes helse, per i dag?

Utfordringene er mange og sammensatte. Først og fremst må viljen til å endre lover, holdninger og kultur som begrenser kvinners rett til å bestemme over egen kropp, bli mye større. I flere land dømmes kvinner som ulovlig får utført abort til opptil 35 års fengsel, og andre kvinner utsettes for utrygge abortmetoder som kan føre til livsvarige skader eller død. Kvinner må selv få rett til å bestemme om, når og hvor ofte de vil ha barn. Helsetjenester som gjør at svangerskap og fødsel blir trygge må gjøres tilgjengelig og sikres for alle kvinner, uavhengig av inntekt.

En annen utfordring består i at helsetjenester ofte er privatiserte, og behandling og overlevelse kan dermed bli et spørsmål om kvinners individuelle økonomi. Brystkreft og underlivskreft, som rammer mange kvinner i lav- og mellominntektsland, må også vies større oppmerksomhet. Til sist viser forskning og tall fra FNs kvinneorganisasjon at skader og konsekvenser av vold mot kvinner, kostnadsberegnes til ca. 2 prosent av den globale økonomien. Det tilsvarer hele Canadas nasjonalbudsjett, for å ta en helt konkret sammenligning.

Kan du si noe om sammenhengen mellom kvinnehelse og likestilling?

Kvinners muligheter til god helse henger klart sammen med økonomiske rettigheter og likestillingsnivået som sådan. FNs rapport «Progress of the Women of the World 2015-2016» dokumenterer hvordan en stor andel av verdens kvinner jobber i uformell sektor, og dermed står de uten rettigheter til sykefravær, pensjon, helseforsikring, sosiale ytelser og sikkerhetsnett. Dette har igjen betydning for kvinners helse og tilgangen på helsetjenester. Data fra Verdensbanken viser at for hvert år jenter og kvinner i reproduktiv alder får ta utdannelse, reduseres risikoen for barnedødelighet med 9,5 prosent.

Alt for mange land har lovgivning som i teorien beskytter kvinner mot vold, bidrar til likestilling og sikrer dem økonomiske muligheter, uten at denne lovgivningen nødvendigvis omsettes til praktisk politikk som bedrer kvinners liv.

Dersom FN holder en ny konferanse om kvinners rettigheter nå vil disse rettighetene sannsynligvis svekkes, uttalte du til Vårt Land i sommer. Hva mente du med det, og hva skjer internt i FN hvis dette er tilfelle? 

Kvinnekonferansen i 1995 Beijing skjedde midt i et tiår hvor mange murer falt, med store FN-konferanser knyttet til menneskerettigheter, seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, klima og miljø. Siden den gang har nye murer reist seg, og konservative krefter er på fremmarsj. I en rekke land bidrar konservative, religiøse krefter, i samspill med andre maktstrukturer, patriarkat og kultur, til å bremse opp eller hindre kvinners muligheter til likestilling og like menneskerettigheter. Internt i FN slår dette ut i diskusjoner som dreier seg om kvinners og jenters rett til å bestemme over egen kropp, og diskusjoner knyttet til like rettigheter for LHBT-personer. De siste årene har en allianse av medlemsland fremmet resolusjoner som skal beskytte den heterofile kjernefamilien med mor/far/barn, og dette fører til store diskusjoner om retten til god seksualundervisning i skolen.

Under de årlige møtene i FNs Kvinnekommisjon kjemper vi hvert år for å forhindre at språklige formuleringer fra handlingsplanen fra Beijing i 1995 skal svekkes eller utvannes. Kvinneaktivister står sammen globalt, men våre hjemland er ikke nødvendigvis på lag med oss og sakene vi fremmer. Kvinneorganisasjonenes arbeid behøver større støttetilskudd. I FN behøver vi medlemsland som tar stilling, og velger å støtte kvinner og jenters rett til likestilling og likeverd. Moderate religiøse krefter må komme frem i lyset og gjøre det samme – i dag er alt for mange arenaer overlatt til konservative krefter.

I dag er alt for mange arenaer overlatt til konservative krefter.

Gro Lindstad

Daglig leder i FOKUS

Hvilke fremskritt for kvinners helse har skjedd i løp av de siste par tiårene, og hvilke utfordringer mener du at vi vil møte i den næreste fremtiden?

Store fremskritt har skjedd innen mødrehelse og reduksjon av dødelighet knyttet til svangerskap og fødsel. Innsatsen for å bekjempe HIV/AIDS har vært viktig for kvinners helse, selv om mye gjenstår, og livsnødvendige medisiner er fremdeles utilgjengelige for mange av de som trenger dem. Tilgangen på rent drikkevann er viktig for alle mennesker, og her har mye skjedd på kort tid. Seksualundervisning og prevensjon er også viktig, og kvinner som har tilgang på begge deler kan selv bestemme når de skal bli gravide og hvor lang tid det skal gå mellom hvert barn. Disse jentene og kvinnene får mulighet til å gå på skole, gjøre ferdig høyere utdanning, ha en egen inntekt og dermed bestemmelse over eget liv.

På alle disse punktene har vi sett fremskritt, men vi har fremdeles en lang vei å gå. Kvinner trenger bedre tilgang på helsetjenester, både ved at til helsepersonell ikke er geografisk for langt unna, og ved at helsetjenestene ikke koster så mye at det blir økonomisk umulig å få kvalitetsmessig god hjelp. Kvinnehelse må tenkes på i et bredere perspektiv, som en del av reell likestilling for kvinner. FNs slagord for de nye bærekraftmålene av 2017 er «Leave no-one behind». Vi får ikke til bærekraftig utvikling om den ene halvparten av verdens befolkning får dårligere tjenester og oppfølging enn den andre.

Share This