Den internasjonale kvinnedagen, 8.mars, fylte hundre år i 2011. Fett så tilbake på historien, intrigene, seirene og den revolusjonære arven. Det er på tide med en gjentakelse.

Tekst: Ellen Engelstad (f.1985) er kulturredaktør i Manifest Tidsskrift og tidligere redaksjonsmedlem i Fett.

Artikkelen sto opprinnelig på trykk i Fett #1 2011, og er oppdatert for året.

I 2011 kan vi si at det var hundre år siden den første internasjonale kvinnedagen ble feiret, enda dagen jubilerer fra 2009 til 2022, da mye skjedde på kort tid i kvinnebevegelsen for hundre år siden. Men i 1911 ble kvinnedagen markert for første gang i Europa, og over en million kvinner demonstrerte i gatene.

Kvinnekamp er klassekamp!

Den første nasjonale kvinnedagen ble feiret i USA 28. februar 1909, i regi av the Socialist Party of America. Året etter, i 1910, ble «den andre internasjonale sosialistiske kvinnekongress» arrangert i København i august. Kongressen ble avholdt i Jagtvej 69, senere det legendariske Ungdomshuset som ble revet i 2007. Til København kom det rundt 130 kvinner fra 16 forskjellige land. Norges representant var Anna Gjøstein, som blant annet var med på å stifte og lede Stavanger Kvinnesaksforening, Kvinnelig arbeiderforening i Stavanger og Stavanger ledd av Landskvinnestemmerettsforeningen. Her fremmet den tyske kommunisten Clara Zetkin et forslag om å etablere en egen, internasjonal kvinnedag. Resolusjonen kongressen ble enig om, lød slik:

«I samförstånd med proletariatets klassmedvetna politiska och fackliga organisationer föranstalta de socialistiska kvinnorna i varje land en kvinnodag, som i första hand tjänar till agitation för kvinnorösträtten. Denne fordran må belysas ur socialistiska synpunkter och i sitt samanhang med hela kvinnofrågan. Kvinnodagen må givas internationell karaktär og förberedas väl.» (sitert i Pax-leksikon).

Ingen dato ble fastlagt for feiringen, og i årene som fulgte ble den markert på ulike dager, gjerne en søndag i mars så kvinnene i arbeid kunne delta. Den første internasjonale kvinnedagen ble feiret den 19. mars 1911 i Tyskland, Østerrike, Danmark og Sveits. Hovedkravet var stemmerett for kvinner, mens andre viktige krav var retten til å delta i offentlige verv, rett til å arbeide, rett til yrkesopplæring og slutt på arbeidsdiskriminering.

Preget av krigen

En viktig sak under de første kvinnedagsmarkeringene var nedrustning av Europas våpenarsenaler og motstand mot første verdenskrig. Verdenskrigen nærmet seg med stormskritt, og mange på venstresiden og i kvinneorganisasjoner drev pasifistisk agitasjon. I Russland ble det avholdt et hemmelig morgenmøte om kvinnesaken i St. Petersburg i 1913, hvor Tsarpolitiet brøt seg inn og arresterte flere av de ledende kvinnene. Andre steder i Europa ble det holdt møter og demonstrasjoner for å protestere mot den forestående krigen, og for å vise solidaritet med medsøstre.

I 1914 falt 8. mars på en søndag, og slik ble datoen koblet sammen med kvinnedagen for første gang. I 1915 raste verdenskrigen og det ble ingen markering i de rammede landene. I Norden og nøytrale Sveits ble det holdt store møter, og kvinnedagen ble for første gang markert i Norge. Kvinneforbundet i Arbeiderpartiet var arrangør, og festen ble avholdt i Folkets Hus i Kristiania. Hovedtaler var kommunisten Aleksandra Kollontaj, som hadde flyktet fra Russland. I følge referatet til bladet «Kvinden» nr. 4 1915, oppfordret Kollontaj kvinnene til å oppdra barna sine «til hat mot sjåvinismen og den tronghjarta nasjonalismen – til kjærleik for fridom, menneskeverd og brorskap». (Pax-leksikon).

To år senere tok russiske kvinner til gatene for å demonstrere for «brød og fred», da Russland allerede hadde mistet to millioner soldater i krigen. Demonstrasjonen foregikk den siste søndagen i februar 1917 i følge russernes julianske kalender, mens dagen var 8. mars i følge den gregorianske kalenderen. I følge Kollontaj ble demonstrasjonene holdt nettopp fordi det var den internasjonale «arbeiderkvinnedagen», og snart hadde de eskalert til det som senere ble kalt februarrevolusjonen. Det ble historiens mest effektive kvinnedagsmarkering: fire dager senere måtte tsaren abdisere og den nye regjeringen innførte stemmerett for kvinner.

Kvinnedag under kommunisme og nazisme

Etter første verdenskrig havnet kvinnedagen midt i arbeiderbevegelsens splittelse mellom kommunister og sosialdemokrater. I 1920 ble «den tredje internasjonale», også kalt «Komintern», etablert og fikk et internasjonalt kvinnesekretariat under ledelse av Clara Zetkin. Zetkin utarbeidet «retningslinjer for det kommunistiske arbeid blant kvinnemassene» etter oppdrag fra Lenin, og slo fast at kvinnefrigjøring i virkelig forstand bare er mulig under kommunismen. I denne perioden sto kvinnedagen sterkt, og i 1922 ble det endelig vedtatt at den skulle feires den 8. mars hvert år. Det ble argumentert for at 8. mars allerede var etablert i Sovjetunionen (etter den gregorianske kalender), og man ønsket å hylle kvinnenes innsats i februarrevolusjonen.

Det norske tidsskriftet «Arbeiderkvinnen» trykket både Zetkins slagord og referater fra viktige, internasjonale møter om kvinnesaken, fram til Arbeiderpartiet trakk seg ut av Komintern i november 1923. Etter dette bruddet forsøkte kvinnene i Arbeiderpartiet å fortsette feiringen, men det ebbet ut uten internasjonal kontakt. Norges Kommunistiske Parti opprettholdt imidlertid kontakten, og kvinnedagen ble markert i hele mellomkrigstiden i regi av NKP og husmorlag som sprang ut i fra dem.

Med fascismens frammarsj og annen verdenskrig ble kvinnedagen skjøvet i bakgrunnen. Etter krigen kom fredsarbeid igjen høyt opp på agendaen, og den 8. mars 1945, før hele Europa var fritt, ble det holdt en stor kvinnekonferanse i Albert Hall i London. Flere tusen kvinner fra 20 nasjoner og med ulikt politisk syn deltok. Samme år ble FN-charteret som hevdet at likestilling mellom kjønnene var en fundamental menneskerett undertegnet i San Francisco. I Norge var det organisasjonen «Norsk kvinneforbund» som opprettholdt 8. marstradisjonen etter annen verdenskrig.

Ny giv med ny bølge

I 1972 markerte svenske og norske feminister kvinnedagen «for første gang». Denne feilaktige påstanden om at kvinnedagsfeiringen begynte på 1970-tallet, kom fra mange unge feminister den gang. Trolig har det aldri vært en pause i markeringen, men det er like fullt forståelig at det føltes nytt. 8.marsfeiringen var beskjeden i etterkrigstiden, og fikk en helt annen form med feminismens framgang på 1970-tallet. I 1972 ble dagen markert i Oslo av mellom 300-400 mennesker, og hovedparolen var «Kamp mot all kvinneundertrykking – for full frigjøring av kvinnene».

Allerede dette året oppsto det en splittelse i kvinnebevegelsen, da noen nyfeminister møtte opp med håndplakater hvor det sto: «Nei til tvangspuling», «Vi vil ligge øverst» og «Nei til moderskapet». Dette ble sterkt mislikt av Kvinnefronten, som ikke ville ha så stort fokus på seksualitetsspørsmål. Konflikten mellom på den ene siden Kvinnefronten, og på den andre siden organisasjonene «Nyfeministene» og «Brød og Roser», ble så dyp at samarbeidet om 8. marstoget brøt sammen i de store byene i 1976. Frontene greide ikke å bli enige om parolene, og holdt dermed parallelle arrangementer fram til 1980. Denne konflikten splittet kvinnebevegelsen, men var også skjerpende, og markeringen vokste raskt i størrelse. På det meste samlet dagen 20 000 kvinner og menn til demonstrasjoner, og det var langt fra bare i de største byene det ble holdt demonstrasjonstog. Det var ikke bare i skandinavia at 8. mars fikk et oppsving, det foregikk over store deler av verden.

Først ut til å «gjenoppdage» kvinnedagen var feminister i USA, og i 1975 ble også FN tilsluttet markeringen. Som under feminismens første bølge med stemmerettskrav på begynnelsen av 1900-tallet, ble 8. mars knyttet sterkt til venstresida, og dagen hadde et innhold av både kvinnekamp og klassekamp, særlig for Kvinnefronten, som hadde sterke bånd til AKP (ml). Paroler som preget Norge den 8. mars på 70-tallet var: «Fødselspermisjon også for menn», «Nei til mannssamfunnets ødeleggelse av moder jord», «Mannssamfunn = voldssamfunn», «Sosialisme – en forutsetting for kvinnefrigjøring» og «Hvor er kvinnene – ikke i historieboka». Etter at USA hadde gjennomført flere månelandinger på begynnelsen av 1970-tallet ble det også observert 8. marsplakater med teksten «Flere menn til månen!». I 1980 gikk det to tog i Oslo som samlet ca. 3000 deltakere hver. I 8. marskomiteens tog deltok kvinner med parolen «Vi krevet ett tog i 1981», et krav de også fikk gjennomslag for.

Fra tog til festdag

I løpet av 1980-tallet ble 8. marstoget stadig mer glissent, for så å stabilisere seg på et par tusen. Norge fikk sin første kvinnelige statsminister med «kvinneregjering» i 1986, og en rekke seire ble vunnet på tross av synkende engasjement den 8. mars. På 1990 og 00-tallet vokste feminismens tredje bølge fram, i Skandinavia i kjølvannet av bøkene «Fittstim» og «Råtekst». For disse unge feministene var ikke 8. marstoget like attraktivt som det var for deres mødre, selv om toget aldri ble lagt ned. Feministene ble opptatt av å utforske kjønnskategorier, og ulike kulturelle aktiviteter og uttrykk vokste fram. Å gjenerobre feminismen, gjøre opp med mytene, og å gjøre feminismen mer spiselig for sin generasjon kvinner, var viktig. Etter årtusenskiftet ble kvinnedagen i Norge endret ved å kobles til den feministiske festivalen «Ladyfest». Verdens første Ladyfest ble avholdt i Olympia i USA i år 2000, og spredte seg raskt til andre land verden over.

De fleste steder er festivalen ikke koblet til 8. mars, men det er den altså i Norge. I tråd med tanken om at 8. marstog var litt avleggs, startet det opp en stor kvinnedagsfest på utestedet Blå i Oslo i 2004. To år senere ble dette knyttet til Ladyfest, og siden har festivalen vokst i flere norske byer med debatter, konserter, workshops og andre arrangementer i uken rundt 8.mars. Markeringen av kvinnedagen fortsetter å provosere og bli angrepet fra ulikt hold. I 2005 stilte ti modeller opp i undertøy i et utstillingsvindu i Bergen den 8. mars som en del av promoteringen av Miss Bergen, noe som ble møtt med protester og oppstart av «feministuken i Bergen» året etter. I Oslo brant Sara Azmeh Rasmussen en hijab på Youngstorget 8. mars 2009, og ble møtt med buing og snøballer.

De siste årene har det også vært stor debatt om parolene, da kvinner på høyresida blir opprørt når de ikke får stille med sine paroler. Disse går gjerne på tvers av det som blir oppfattet som tradisjonell kvinnekamp, og det har blitt heftige debatter på parolemøtene. I fjor ble Unge Høyre vist bort fra Youngstorget da de kom med parolen «kvotering er diskriminering». Den internasjonale kvinnedagen har blitt feiret i over hundre år, og mange av kravene kvinnesaksforkjemperne har fremmet er blitt innfridd. Alle seirene feminismen utrettelig har kjempet fram siden 1911 er rett og slett enormt imponerende, og gir kvinner i dag muligheter som det for våre bestemødre knapt var mulig å drømme om. I 1911 var «rett til arbeid og slutt på arbeidsdiskriminering» en av parolene. Hundre år etter, i 2011, foreslo landstyret i Kvinnefronten et lignende krav til parolene: «lovfesting av rett til heltidsarbeid – ei lønn å leve av og likelønn». Det er også krav i årets 8.mars tog. Så langt, og så kort, har vi altså kommet.

 

Kilder:

Pax-leksikon, Store norske leksikon, Wikipedia.

Arbeiderkvinder i alle lande… Et Clara Zetkin-udvalg. Udvalgte artikler og taler. København, 1974.

FN: «International Women’s Day» http://www.un.org/en/events/womensday/

forskning.no: «100 år med kvinnedag» < www.forskning.no/artikler/2010/mars/244319>

kampdager.no: «8. mars på 1970-tallet» < www.kampdager.no/arkiv/mars/8mars1970.html>

Fett #1 2008: «En uke er mer enn en dag» av Christine Skogen Nyhagen

 

Share This