Som mange andre jevnaldrende deler de hverdagen sin på nett, men for Tamam, Shahed og Jehan er dette et politisk engasjement. Solidaritetsarbeider Mee Bolann har møtt tre unge aktivister som sprer palestinsk motstand gjennom blogging.

Tekst: Mee Bolann – solidaritetsarbeider i Gaza

Under tiden i Gaza har jeg blitt kjent med mange forskjellige mennesker. Jeg har blitt kjent med et bredt spekter av ulike kulturer og historier og vært vitne til palestinernes evne til å overleve og gjøre motstand, et utrykk for liv som er like mangfoldig som individene selv. For meg er det rene faktum at de finnes nok til å la seg imponere. Likevel er det også andre egenskaper som har gjort inntrykk: i en kontekst med tvingende begrensninger og tydelige mangler, om ikke for alle så for mange, er raushet og gjestfrihet viktige og synlige verdier. Fellesskapet og dugnadsånden er også imponerende. I dette intervjuet har jeg møtt tre unge kvinner som setter sitt preg i Gaza med sine aktiviteter og politiske overbevisning. Deres stemmer er så sterke og tydelige at de til og med rekker helt til Norge. Jeg antar ihvertfall at navnene deres kan være kjente for flere av dere. Søstrene Tamam (født 23.12.93) og Shahed (født 24.8.1991) Abu Salama og Jehan Alfarra (født 5.11.90) representerer den nye generasjonen unge kvinnelige aktivister i Gaza, Palestina, og de er noen av de nye røstene i den palestinske motstanden.

Tamam hjemme i sin families hage. Foto: Magne Hagesæter.

Tamam Abu Salama

Jeg benytter sosiale medier som Facebook og blogging. Bloggen min heter Palestineistamam.wordpress.com. Navnet mitt er Tamam, men tamam er også et arabisk ord vi ofte bruker i dagligtalen.  Tamam betyr nemlig perfekt eller veldig bra på arabisk.  Når noen spør: ”Hvordan har du det?” (Keif halak/halik?) Svarer vi palestinere: ”Tamam!” Det hender også at jeg poster artikkel på beondcompromise.com som er en palestinsk fellesblogg for palestinere i hele verden. Denne bloggen er helt fri for sensur. Når jeg skriver bruker jeg både arabisk og engelsk for å nå flest mulig mennesker. I utgangspunktet skriver jeg om alle slags nyheter fra Gaza: kvinnesaker, overgrep eller hverdagsliv. Temaene jeg har vært mest opptatt av har vært knyttet til mangler, manglende bevegelsesfrihet, fravær av menneskerettigheter og fokus på sårbare grupper, herunder kvinner og barns rettigheter. Jeg har alltid fokus på de humanitære aspektene. Jeg tenker også at virkeligheten som kvinner og barn lever i utgjør en viktig og sentral del av palestinernes felles sak; disse menneskene er de svakeste i samfunnet vårt og må prioriteres. Jeg vil fremheve deres stemmer og snakke på deres vegner. Mine appeller er også rettet mot den vestlige verden, for menneskerettigheter er idealer som vi alle deler. En annen hjertesak er palestinerne som sitter i de israelske fengslene; jeg har deltatt på mange arrangement og demonstrasjoner knyttet til dette temaet.

Jeg begynte å blogge for 3-4 år siden. Det var palestinernes livssituasjonen som gav meg motivasjon til å begynne. Denne livssituasjonen burde være tilstrekkelig til å motivere alle palestinere til å reise seg og fortelle verden sannheten om israelernes handlinger. Dette burde også være nok til at verden reiste seg sammen med oss. Ettersom overgrepene har blitt flere og verre kjenner jeg meg enda mer motivert til å handle. Israelerne behandler oss ikke som mennesker, og dette vil jeg vise til verden. Jeg er en ung jente som bor i Gaza, jeg vil at dere skal se hvordan vi ungdommer i Gaza har et annerledes liv enn jevngamle i andre fredelige deler av verden, jeg vil at alle mennesker som fremdeles innehar empati skal bry seg om og være oppmerksomme på oss i Gaza. Enhver som handler i tråd med denne overbevisningen kan kjenne seg stolte over hver lille handling de gjør for oss og for menneskeverdet!

Shahed sammen med Mahmoud Sarsaks mor etter et intervju tidligere i år. Foto: Magne Hagesæter

Shahed Abu Salama

Jeg er blogger og kunstner. Skrift og kunst er mine verktøy til å uttrykke meg selv og mitt ståsted som en ung palestinsk kvinne bosatt i Gaza, tvunget til å leve under den israelske okkupasjonen. Målet mitt er å øke bevisstheten om palestinerens sak og fremme den ikkevoldelige motstanden; jeg ønsker at verden skal se at vi også er mennesker. I all hovedsak tar jeg alltid utgangspunkt i de historiske palestinske problemstillinger: Jeg er datteren av en tidligere fange, og mye av min inspirasjon kommer fra min far. Et annet familiemedlem som også har inspirert og undervist meg er min bestemor som er fra det historiske Palestina. Selv ble jeg født i Jabalia flyktningleir. I perioden da min mor var gravid med meg var leiren okkupert av israelske soldater og strenge bevegelsesrestriksjoner var innført. Moren min måtte alene gjøre alle ærend, for alle menn var i fare for å bli arrestert av israelerne. Om kvelden og natten hadde hun med seg en liten lykt. Kontrollen var så ekstrem at ikke en gang ambulansen fikk tillatelse til å hente mor da hun skulle føde. Derfor ble jeg født i leiren. Jeg var en knapp måned gammel da israelske soldater brøt seg inn i hjemmet vårt midt på natten. De raserte huset og kidnappet faren min. Det ble total panikk i hele nabolaget på grunn av framferden deres. Min mor ble så trist og stresset at hun mistet melken i brystene. Dette var heldigvis den siste gangen far var i fengsel; min far var fengslet mange ganger på grunn av hans politiske tilhørighet til PFLP (Folkefronten for Palestinas Frigjøring). Til sammen har han vært i fengsel i 15 år. Hans erfaringer og min families erfaringer er grunnen til at jeg er blitt spesiell opptatt av de politiske fangene i israelske fengsler.

I tillegg til overgrepene som Israel har rettet mot oss i Gaza har staten Israel blitt bygget på ruinene til mine forfedres landsbyer. Min familie kom opprinnelig fra Beit Jerja. Beit Jerja var en av 513 landsbyer som ble etnisk rensket under Al-Nakba i 1948. Som barn levde jeg og vokset opp i min bestemors historier, hennes minner var min vuggevise. Hver kveld når jeg la meg til å sove på et teppe sammen med mor og bestemor ba jeg henne fortelle meg historier fra gamledager. Hun fortalte meg så mange historier og gjentok dem så mange ganger at jeg i dag kan dem alle utenat. Dette har gjort at jeg kjenner meg ansvarlig og forpliktet; jeg vil at drømmen hennes, som alltid var min også, skal bli realisert om ikke for meg i min levetid så for kommende generasjoner. Den drømmen kan ingen drepe. Min kjære bestemor døde mens hun enda hadde utkastelsen (Nakba) og drømmen om å få reise hjem friskt i minnet. I starten trodde hun at hun skulle få se Beit Jerja igjen etter to uker, men selv etter mange år og tiår, helt til hun døde, ventet og lengtet hun til dagen når hun kunne returnere.

Bloggen min (palestinefrommyeyes.wordpress.com) ble opprettet i 2010 på Nakba-dagen. Da publiserte jeg et dikt jeg hadde skrevet på engelsk om minner knyttet til min bestemor og hennes erfaringer. Responsen jeg fikk var motivasjon til å fortsette arbeidet. I først rekke var det venner og kjente som responderte, men etter hvert var det også ukjente og internasjonale som viste interesse og skrev til meg. Det var overraskende hvor enkelt det var, og jeg begynte raskt å kjenne meg tryggere på meg selv og evnene mine. Etter at jeg begynte skrive har også andre aviser og nettsteder brukt deler av bloggen min, og i fjor september aksepterte jeg et tilbud fra Electronic Intifada og jobber nå for bloggerteamet deres. Jeg forsøker å fokusere på de historiske aspektene i tekstene mine. Ofte publiserer jeg for å markere spesielle merkedager som landdagen. Jeg skriver også om personlige erfaringer. For eksempel  krysset jeg nettopp Israels apartheid kontrollpost fordi jeg var på vei til Jerusalem. Dette var min første gang ved en slik kontrollpost, mens jeg var der følte jeg at hjertet mitt verket: jeg ble behandlet som en fremmed i mitt eget hjem, og jeg var vitne til hvordan alle palestinerne ble ydmyket av israelske soldater.

Jeg har et ønske om at Norge skal fortsette å fremme og støtte BDS (boikott, de-investeringer og sanksjoner). Dere bør ha utdanningskampanjer rettet mot de unge. De trenger kunnskapen mest, og kan siden videreføre arbeidet og spre informasjonen til flere. Mine erfaringene fra Universitetet har vist at det er mye slagkraft i studentene, og BDS er en veldig mektig strategi for å presse Israel til å overholde de internasjonale lovene. I dag er det ulovlige israelske bosetninger på Vestbredden, Gaza er okkupert og det skjer stadig overgrep mot palestinere i og utenfor fengsel. Vi palestinere har ikke basale menneskerettigheter og behandles som undermennesker av Israel. De palestinske problemene og overgrepene er ikke bare Palestinas, men en del av alle menneskers kamp for å bevare og verne universelle menneskerettigheter.

Jehan organiserer intervjurunder i Zeitun. Foto: Magne Hagesæter

Jehan Alfarra

Blogging, sosiale medier, fotograf, og videorapporter er  mine verktøy. Jeg twitrer (@Palinoia) om alt: personlige tema, livet i Gaza, oppdateringer og nyheter. Bloggen min har samme profil (palinoia.wordpress.com). Målet mitt er å dokumentere livet i Gaza,  både de uvanlige og vanlige folkenes liv. Noen historier kommer jeg over tilfeldig, andre har jeg valgt selv. Enkelte historier er kompliserte og vanskelig og må kartlegges over flere uker, mens andre historier er korte og greie – dokumentert og ferdig på samme dag. I en del prosjekter jobber jeg sammen med andre ungdommer. Det er viktig for meg å oppmuntre andre til å delta. Vi prøver å lage kollektive aksjoner, for eksempel ”twitrestorm” eller annet form for lobbyvirksomhet. Et annet eksempel er Gaza´s Ark. Gaza´s ark er et av prosjektene jeg jobber med nå og som jeg ønsker å fremheve internasjonalt. Denne båten vil forsøke å bringe handelsvarer fra Gaza til det internasjonale markedet, og vil gi mulighet til å synliggjøre noen av de begrensingen som pålegges palestinerne på grunn av blokaden. Blokaden har gjort oss mer avhengig av bistand. Dette var ikke et valg, men noe som ble tvunget på oss. Palestina som nasjon er blitt fattigere og isolert de siste årene, men dette er ikke et resultat av at vi mangler evner eller kapasitet. Vi er fattige fordi vi aktivt blir forhindret i å skape en uavhengig økonomi. Verden tenker ikke på oss som produktive, skapende eller næringsdrivende mennesker, men som ofre, som døende eller slåssende mennesker. Nå ønsker vi å ta tak i røttene til vanskene, ikke konsekvensene av blokaden. Vi trenger handel, ikke bistand.

Jeg begynte å blogge i 2009 da krigen brøt ut. Krigen var den utløsende faktoren, men behovet for å ha en stemme var i grunn drevet av en prosess som ble utløst i 2006/2007 da jeg gikk i 11. klasse i USA. Dette året var jeg på ett års utveksling utenfor Colorado Springs. Egentlig skulle jeg kun være i USA i 10 måneder, men på grunn av opptrappende konflikter og sperrede grenser fikk jeg ikke returnere til Gaza som planlagt og ble sendt på sommerskole i to måneder i Chicago. Året mitt i USA var en livsendrende opplevelse. Før dette hadde jeg ikke tenkt på hva andre folk mente om palestinere eller hva de tenkte om konflikten. Under oppholdet utenlands fikk jeg erfaringer jeg aldri hadde forventet. Jeg traff mange mennesker som hatet palestinerne; de tenkte vi alle var terrorister. Etter at vi traff hverandre ble vi bedre kjente og til slutt venner. Nå har de fått en ny forståelse av Palestina og menneskene som bor der.

Da jeg kom tilbake til Gaza var situasjonen veldig tøff og kritisk fordi jeg skulle avslutte 12. klasse, og forhåpentligvis få gode nok karakterer til å kunne studere etterpå. Det siste semesteret her er det mest kritiske året for det er kun dette året som teller, disse karakterene definerer siden hvor og hva du får studere. For å studere medisin må du ha et snitt på over 97 prosent rett. Jeg ønsket å oppnå 97 prosent, men fikk 94,6. Med disse karakterene kom jeg inn på arkitekturstudier.

Krigen brøt ut da jeg var på mitt første semester ved Universitetet. Under krigen ble alle labene for arkitektur- og ingeniørstudiene ødelagte. Dette var med på å gjøre at jeg skiftet studie til engelsk litteratur. Jeg tenkte dessuten at arkitekter til stadighet ville være frustrert når bygningene blir ødelagt. Det var i disse dagene jeg begynte arbeidet med blogg, foto og film. Jeg hadde stadig kontakt med vennene mine i USA og oppdaterte dem på situasjonen i Gaza, men under krigen ble det enda tydeligere hvor viktig det var at flere mennesker skulle få tilgang til informasjon. Jeg måtte åpne opp for at flere skulle få informasjon og nyheter fra Gaza. Jeg ønsket også at palestinere skulle delta selv i disse prosessene, og sådan ble jeg gradvis mer og mer involvert i flere prosjekter og arbeidsformer.

På reisene mine utenfor Palestina har jeg sett hvordan verden betrakter det palestinske mangfoldet som en destruktiv homogen enhet, og jeg har siden følt at jeg må gjøre noe med det. Palestinerne som en nasjon har ulik livskvalitet og mange veldig forskjellige kulturer. Noen lider mer enn andre. Jeg selv er jeg veldig privilegert, blant de mest privilegerte, for mine foreldre er begge leger. Vi har god økonomi. De fleste palestinske aktivistene er generelt sett veldig privilegerte, med utdanning og med et bedre engelsknivå enn den gjengse palestiner. I tillegg har de ofte tilgang til nett og større mulighet til å reise utenlands. Dette øker deres mulighet til å organisere seg og delta. Og den økonomiske kapitalen gir denne gruppen tilstrekkelig med overskudd til å jobbe frivillig og gratis som aktivister. Mange palestinere har lav utdanning og må jobbe hardt for familien sin. De har ikke tid eller råd til aktivisme. Store deler av folket er fanget i sin egen lidelse og nød. Andre av tradisjon; noen familier vil ikke at familiemedlemmene skal delta i politikk. Selv ønsker jeg å vise verden de virkelige bildene fra Palestina. Verden må forstå at vi er mennesker med stolthet og ressurser. Mitt ønske er å vise sider som bryter og utvider mainsteam media og deres fokus på tørr statistikk. Vi må vise det personlige og understreke det menneskelige, for alt for ofte blir det referert til ”andre” som en slags masse, eller enhet, noe abstrakt eller uforståelig – da ser en hverken mennesket eller det humane i situasjonen. Når en får en personlig relasjon ser en mer.

Share This