Sosiolog Synnøve Økland ser på de varierende hensiktene bak den nye sexkjøpsloven.

Ved nyttår trådte lovforbudet mot kjøp av seksuelle tjenester i kraft. Overskrifter som «Prostituerte herjer fritt», «Sexsalget eksploderer» og «Nordens største horegate» har blitt byttet ut med «Her blir sexkundene tatt», «Gatene ryddes» og «Litt tryggere å gå på Karl Johan». Gjennom media har vi kunnet følge med på hvordan politiet sender signaler om at det norske samfunnet tar tydelig avstand fra prostitusjon. En får kanskje et noe besnærende inntrykk av at det ikke lenger er grunn til å bekymre seg, at krisen er avblåst og onkel politi er på saken. Vi kan si at de seneste års prostitusjon-sdebatter har gått i to ulike retninger. Den ene har handlet om hvorvidt vi skal kriminalisere kjøp av sex, mens den andre har dreid seg om hvordan en kan få bukt med særlig sjenerende former for prostitusjon. Denne teksten vil hovedsakelig se nærmere på hvilke former for sex som problematiseres i norsk media i opptakten til at vi for første gang fikk et politisk flertall for å kriminalisere sexkjøp i Norge.

Unorsk prostitusjon

Spesielt de nigerianske kvinnene vekket offentligheten oppmerksomhet (og forargelse). Ikke bare fordi de var mer synlige på grunn av hudfargen, eller fordi de etter hvert ble en dominerende gruppe i gateprostitusjonen. Spesielt har nigerianske kvinner i prostitusjon tiltrukket seg medias oppmerksomhet ettersom de kom i kontakt med kunder på andre måter, og på andre steder, enn hva en tidligere har vært vant til i Norge. De beskrives som mer påtrengende og aggressive i kampen om kunder. Med andre ord solgte de sex på feile steder og på feil måte.

Da norsk media kunne rapportere at Karl Johans anstendighet var truet av «strømmer» og «horder» av utenlandske prostituerte ble dette noe som ikke bare angikk dem som befant seg på Karl Johan, men noe som angikk hele det norske samfunnet. Alle, også dem som kanskje i bunn og grunn bryr seg like lite (eller mye) om hva som skjer på Karl Johan, som hvilken som helst innbygger i Oslo bryr seg om hva som skjer med Fisketorget i Bergen, måtte forholde seg til hovedstadens moralske krisetilstand som hadde flyttet seg fra mørke bakgater til en opplyst paradegate. Med andre ord, det åpenlyse sexsalget utspilte seg ikke bare som et lokalpolitisk fenomen som gjaldt folk i Oslo som befant seg på spesifikke gater, men som en nasjonal verkeblemme.

Gjennom mediadekningen blir Karl Johan et fortettet bilde av det norske samfunnets skyggesider, der prostitusjon, tigging og narkotikaomsetning utgjør så altfor synlige skampletter på nordmenns kollektive selvbilde.

Angår alle

På en måte kan en se positivt på de seneste årenes økte medieoppmerksomheten, på tross av den åpenbare sensasjonslyst og de mange overdrivelsene, og hevde at prostitusjon de seneste årene for alvor har «kommet ut av skapet». Prostitusjon er blitt et tema alle politikere har måttet forholde seg til, og ikke bare et tema for mindre grupper engasjerte kvinnepolitikere på lokalnivå, eller marginaliserte radikalfeminister. Likevel er min påstand at summen av medias sensasjonspregede fremstillinger av utenlandske prostituerte ble et politisk glidemiddel for dem som ønsket strengere innvandringspolitikk og mer lov- og ordenspoliti. Selv om det er riktig at kravet om ensidig lovforbud mot kjøp av seksuelle tjenester kan spores tilbake til 70-tallets kvinnebevegelser, er det godt gjort å overse at selve den politiske prosessen som ledet frem til det politiske flertallet i 2007 gikk svært raskt for seg, og at den sammenfaller med en særdeles oppisket stemning i media.

Partene (for)enes

Det er både viktig og interessant å være bevisst de ulike forståelsene av hvilke relasjoner, sammenhenger eller «fakta» som i ulike diskusjoner fremstilles som problemet en vil til livs: hvilke beskrivelser og fremstillinger en gir av partene i prostitusjon legger betingelser for hvilke politiske alternativer som synes å være, ikke bare rimelige, men også politisk overkommelige. Slik kan vi også stille spørsmålstegn ved motivasjonen og rasjonalet som lå til grunn da politiets talsmenn, i likhet med flere andre som tidligere hadde uttalt seg entydig negativt til et lovforbud mot sexkjøp, foretok en helomvending i lys av situasjonen på Karl Johan. Politiets snuoperasjon er ikke bare et uttrykk for et massivt politisk press, men kan også ses i lys av at Politidirektoratet avviste Oslo kommunes bystyrevedtak om lokale restriksjoner mot særlig synlig og aggressiv prostitusjon. I praksis ville Oslo kommunes foreslåtte politivedtekter innebære en lokal kriminalisering av selgeren av seksuelle tjenester. Altså stikk i strid med prinsippene i sexkjøpsloven, der det er kunden som betraktes som den ansvarlige. Da politiet ga opp lokal kriminalisering av pågående og aggressivt sexsalg, fremsto forbudet mot sexkjøp seg som et alternativt redskap egnet til å «rydde opp».

Sammen med forslag (fra for eksempel Krfs private lovforslag i Stortinget i mai 2006) der talte for å utvide mulighetene til å nekte prostituerte innreise ved grensen, fremstår det som om behovet for å gjøre «rent hus», ikke bare handlet om å «rydde» i Oslos gater, men om å stoppe krisen ved grensen. Disse tendensene avspeiles i utsagn av typen «stadig flere utenlandske horer skaper problemer» (visepolitimester Roger Andresen) og «Norge oversprøytes av utenlandske prostituerte» (Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Marit Nybakk). Slike uttalelser kommer fra både offentlige embetsmenn, politikere og stortingsrepresentanter. Uttalelsene målbærer et syn på prostitusjon der det ikke er samfunnet eller samfunnsordningen som skaper prostitusjon eller sosiale problemer, men snarere tilstedeværelsen av «visse typer» utenlandske kvinner. Slik kom de prostituerte midt i skuddlinjen i diskusjoner om migrasjonskontroll og internasjonal organisert kriminalitet. Spørsmål om likestilling, kjønnsmakt og kvinneundertrykking har måttet vike plass.

Norske grenser

Tittelen «kvinner som krysser grenser» viser ikke bare til den norske statsgrensen, eller skillet mellom Karl Johan og Kvadraturen. Det offentlige ordskiftet om prostitusjon om handler og synliggjør også andre former for grenseoverskridelser. Det handler om det norske samfunnets grensedragninger: mellom norsk og utenlandsk, mellom legitime og ikke legitime seksuelle og intime relasjoner og mellom legitime og ikke legitime økonomiske transaksjoner. I møtet med grupper som utfordrer eller overskrider disse «norske grensene» skaper vi også vår forståelse av hvilke relasjoner og handlinger som aksepteres som moralske, rene, sunne og legitime og hvilke vi ser som umoralske, skitne og farlige. Det er altså ikke bare et spørsmål om hvilke former for sexsalg som tolereres, men også om hvilke seksuelle relasjoner som er gode og dårlige.

Det offentlige ordskiftet har handlet mindre om kvinnene og deres interesser og rettigheter som individer, og mer om den norske selvforståelse. Prostitusjon er et tema som yndes av media, som noe sensasjonelt og avvikende – for sex selger, også aviser. Og via medias fetisjistiske forhold til det grenseoverskridende og eksotiske ved prostitusjon vedlikeholdes og befestes mytene om «horen» like mye som en vedlikeholder og befester våre ideer om «dydige», «frigjorte» og «normale» kvinner. Gjennom medias beskrivelser av «den andre» – enten som den pågående og aggressive eller som den undertrykte og ufrie sexslaven, opprettholder vi samtidig et sosialt forestilt fellesskap der idealer og myter om norsk likestilling lever side om side med realitetens skyggesider. Slik sett kan vi også si at den offentlige oppmerksomhet rundt prostitusjon også handler om samfunnets idealer om kjærlighet, der den akseptable formen for seksualitet opptrer mellom to samtykkende og gjensidige parter – uten økonomiske eller materielle vederlag. Kanskje mange av oss i den forbindelse glemmer hvordan våre egne liv, inkludert seksuelle og intime relasjoner, betinges av strukturelle omgivelser – også de økonomiske.

Share This