Tekst: Marte Ericsson Ryste

Det er i din egen stue du bør være redd. Den urbane redselen, frykten for mørke gater og tomme parker er likevel større.

Voldtektsmenn som overfaller ukjente kvinner i parker og mørke gater er ganske få – men skyggene deres faller over alle. Det skriver den svenske avisa Expressen i forbindelse med en undersøkelse gjort av Statistiska centralbyrån (SCB) i Sverige. Ifølge denne undersøkelsen vegret hver fjerde svenske kvinne seg for å gå ut én eller flere ganger i 2004, på grunn av redsel for å bli utsatt for vold. Det betyr at kvinnene I Sverige har blitt reddere. For tyve år siden var kun hver femte kvinne redd.

Etter sommerens avsløring og avisskriverier om Hagamannen spørs det om redselen hos de svenske kvinnene vil minke med det første. Tallene fra Sverige tegner seg også inn i et kjent bilde, undersøkelser foretatt i en rekke land viser at redselen for å bli utsatt for vold og overgrep ute på kveldstid er utbredt blant kvinner.

Kjønnet frykt.

Den finske samfunnsgeografen Hille Koskela er en av få i Norden som har forsket på kvinners urbane redsel. I 2001 disputerte hun med doktoravhandlingen «Fear, control and space  –  geographies of gender, fear of violence and video surveillance». Hun har intervjuet kvinner i alderen 20-43 bosatt i Helsinki, i tillegg til å ha samlet historier om frykt fra kvinner over hele Finland. Videre har hun intervjuet kvinner i Edinbourgh i Skottland.

Ifølge henne er menn reddest for å havne i en slåsskamp i pølsekøen etter en utekveld. For dem er de mest folksomme plassene, som bysentrum etter at barene er stengt, mest skremmende. Kvinner derimot foretrekker plassene med mye folk. De er redde for sidegater og undergrunnstunneler. Disse plassene er skremmende fordi de byr på gjemmesteder, og fordi det kan være langt til andre folk. Å rope hjelper ikke om det ikke er noen som hører deg.

Irrasjonell redsel.

Ser vi på voldsstatistikken burde kvinner selvfølgelig være reddest i sine egne hjem, og sammen med folk de kjenner. For det er i disse situasjonene de fleste overgrep mot kvinner skjer. I tillegg viser flere undersøkelser at selv om det ifølge kriminalstatistikken er unge menn som står i størst fare for å bli offer for en ugjerning på byen, så er frykten for dette langt høyere hos kvinner. Med dette som bakteppe kan kvinners redsel framstå som irrasjonell.

Anita Heber, doktorand i kriminologi ved Stockholms universitet forsker på menneskers redsel. Om kvinners frykt sier hun til Expressen:

«Noen synes at kvinners redsel er irrasjonell. Men om man blir utsatt for noe kan det få veldig store konsekvenser. Ser man slik på det, er det grunn til å være redd. Samtidig er risikoen for at man skal bli utsatt for noe liten». Kanskje vi må løfte hodet fra tallene om vi skal forstå kvinners redsel?

Hannah Scott, professor ved universitetet i Memphis, går i artikkelen «Explaining Women’s Fear of Crime» (2003) gjennom flere undersøkelser og forskning på området. Hun skriver at kvinners generelle redsel for seksuelle overgrep blander seg med deres frykt for kriminalitet. Det er ikke  nødvendigvis hyppigheten av overfallsvoldtekter som gjør oss så redde, det kan også være alvorligheten av slike overgrep. Vi vet at risikoen er lav, men også at overgrepet får store konsekvenser, slik Anita Heber sier.

Scott viser til en statistikk som indikerer at menn har om lag elleve ganger mindre risiko for å bli «tvunget til å gjøre noe seksuelt» i løpet av sin levetid. Med dette som bakgrunn skriver hun at kvinners frykt for kriminalitet kan ha en annen basis enn det menns frykt har, ettersom menn sjelden blir utsatt for seksuelle overgrep.

Ikke sammenlignbart.

Forskjellige typer kriminalitet medfører ulike mengder frykt. Det er mer sannsynlig at du vil bli utsatt for et tyveri når du går på byen om kvelden, enn at du vil bli voldtatt. Men vi frykter dette overgrepet mer, også fordi vi frykter konsekvensene av overgrepet i ettertid. Scott viser til forskning som indikerer at kvinner ser på alvorligheten i voldtekt, som lik eller verre enn drap. Sett i forhold til dette blir det vanskeligere å sammenligne menns og kvinners redsel, eller å forstå omfanget av kvinners redsel ut i fra kriminalitetsstatistikken. Finske Koskela er også opptatt av å vise at voldsstatistikken ikke er den forklarende faktoren når man ser på kvinners opplevelser av redsel i byer. «For det første er ikke redselen knyttet til den faktiske kriminaliteten, men til de sosiale maktstrukturene som finnes mellom menn og kvinner. For det andre er det mange flere seksuelle overgrep som aldri blir rapportert til politiet.» Redselens geografi lager sine egne kart, skriver hun. Selv om det er vanskelig å finne noe entydig svar på hvilke grupper av kvinner som er reddest i byrommet, er  det en gruppe som peker seg ut – kvinner som har opplevelser med overgrep eller trakassering, er reddere enn andre kvinner.

Bred mediedekning.

Redsel skapes i samhandling med andre. Vi får advarsler mot å gjøre ting, eller å dra til plasser, vi leser om overgrep og vi hører rykter. Kriminalserier, bøker og filmer kretser gjerne rundt alvorlige seksuelle overgrep begått mot kvinner og barn, og brutale overfallsvoldtekter får ofte bred omtale i dagspressen. Medienes voldtektsrapportering påvirker kvinners sosiale praksis, både direkte fordi advarsler fra politi og myndigheter mot å ferdes visse steder spres via media, og indirekte fordi denne typen kriminalitet får store oppslag. Den svenske kjønnsforskningsstudenten Ester Lindsmyr konkluderer i sin oppgave Rädslans otillåtna rum (2005),at mediene er sentrale aktører i sosialiseringen av kvinners redsel i det offentlige rom. Andre som har jobbet på området indikerer det samme, Safe Women Project i Wales mener tabloidaviser og tv-serier om kriminalitet bidrar til kvinners følelse av utrygghet. De viser til en britisk studie som peker på at lesere av tabloide aviser med sensasjonell kriminaljournalistikk forteller om høyere grad av redsel for kriminalitet, enn det lesere av aviser der journalistikken er mindre dramatisk, gjør.

Et større perspektiv.

Forholdet mellom byrommet og kvinner er ambivalent. På den ene siden har byene frigjort kvinner sosialt og seksuelt, sammenlignet med bygdelivet,der den sosiale kontrollen av kvinner har vært strengere. Samtidig kontrolleres kvinner på en annen måte i dag. «Voldstrusselen, og faktiske voldtekter og voldshandlinger isolerer kvinner fra områder, og får dem til å overvåke sin egen oppførsel», skriver Hille Koskela. Hun ser de enkelte kvinnenes redsel i et større perspektiv, og mener vi må forstå at selv om frykten kommet til uttrykk på individnivå, er dette også et sosialt fenomen. Kvinners tilbaketrekning fra en rekke plasser i byen er del av et komplisert nettverk av maktstrukturer. Dette er ikke et spørsmål om enkelte kvinner og enkelte menn – det er et samfunnsspørsmål.

Her får hun støtte fra flere. Kvinners særegne redsel i det offentlige rom må tas hensyn til i byplanleggingen. Det mener forskeren Carina Listerborn som har skrevet avhandlingen Trygg stad. Diskurser om kvinners redsel i forskning, policyutvikling og lokal praksis (2002). Hun mener trygghet er et demokratispørsmål, og at redselens plasser i byrommet kan forandres. Det samme konkluderer Women’s Safe prosjektet med. De mener man må inkludere perspektiver knyttet til kvinners trygghet i local byplanlegging, og understreker at vi som regel kjenner til hvilke plasser som blir oppfattet utrygge lokalt, og hva som gjør disse plassene utrygge.

For kvinnene selv indikerer flere undersøkelser at tiltakene de gjør for å unngå ugjerninger, som å unngå bestemte plasser eller kle seg på bestemte måte, ikke bidrar til å redusere redselen de føler. Et tiltak peker seg derimot ut i positiv retning, selvforsvarskurs for kvinner ser ut til å øke kvinners trygghet.

Skyggelegger.

Det er mye vi ikke vet om kvinners redsel i det offentlige rom. Men det er også mye vi har kunnskap om. En bevisst byplanlegging kan bidra til å minske kvinners – og menns frykt i byrommet. Og en sosialisering av jenter som tar utgangspunkt i selvforsvarskursenes pedagogikk for å gi kvinner makt og trygghet, kan være et bedre utgangspunkt enn dagens advarselsoppdragelse, som lærer jenter og kvinner å være redde. Forskningen finnes der for den som har politisk vilje til å ta fatt på det. Det samme gjør behovet for ny forskning, og nye blikk. Spørsmålet vi bør stille oss er ikke bare hva som skaper kvinners frykt i det offentlige rom, og hvordan vi bekjemper den. Men også hvordan det dominerende bildet av parkvoldtektene bidrar til å skyggelegge alvorligheten av trakassering og overgrep som ikke følger mønsteret; overgrep mot prostituerte, trakassering av homofile eller vold der gjeningsmannen kjenner offeret.

Teksten stod første gang på trykk i Fett #3/06.

Foto: Ivan Brodey

Share This