Feministiske roboter

Hver andre tirsdag i oktober markeres Ada Lovelace-dagen for å markere kvinners innsats innen programmering. Ada Lovelace (1815-1852) var en britisk matematiker og databehandlingspionér. Hun kalles ofte for den første programmereren, fordi hun var den første som så potensialet i det vi kaller en beregnende maskin («computing machine») og publiserte den første algoritmen vi kjenner til.

Det finnes mange gode grunner til at roboter er et viktig tema å ta tak i for et feministisk tidsskrift. Selv om en kvinne kanskje var den første, er det i ettertid menn som har dominert den teknologiske utviklingen, og det er i all hovedsak hvite menn som befolker «Brotopia» –Emily Changs tilnavn på Silicon Valley i sin nye bok – som du kan lese en anmeldelse av i kritikkseksjonen bakerst i dette bladet.

Én konsekvens kan være at ny teknologi er bedre tilpasset gruppen som lager den. Dagens Næringsliv kunne i vår slå opp at VR-teknologi i mattetimene gjorde guttene flinkere i faget – mens jentene, derimot, ble kvalme da de prøvde VR-brillene. En mulig grunn kan være at VR er designet bedre for menn. Teknologien er altså ikke fri for fordommer og stereotypier. Maskinlærende algoritmer er ikke bedre enn datasettet du fôrer dem med – noe som kan føre til at såkalte skjønnhetsfiltre også gir deg smalere nese og lysere hud. «Søppel inn – søppel ut», heter det i bransjen, noe Andreas Holmefjord skriver om i sin tekst om algoritmer.

Til tross for dette, er det lett å tenke på en robot som kvinnelig. Tenk på Dolores i Westworld, Ada i Ex Machina, Maria i Metropolis. De aller fleste berømte robotene utenfor fiksjonen har også kvinnenavn. De heter Siri, Alexa, Erika, Sophia, Harmony, og har de kropp, er de er laget for å være vakre, sosiale hjelpere – selv om Siri hevder at hun er kjønnsløs «som en løvetann» i intervju med Carline Tromp. I Hedda Høgby Robertsens essay om sexroboter kan du lese at robotene har falt i en hore/madonna-dikotomi: De er kyske eller de er sexy, objektiviserte i begrepets mest bokstavelige betydning.

En idé om «det feminine» er altså til stede i konstruksjonen av roboter. Forfatter Cathrine Knudsens hypotese er at roboter konstrueres som kvinner for å gi dem en rolle – mannen representerer jo vanligvis det universelle, påpeker hun til Fett. En annen grunn kan være at man ønsker å se teknologien og den kunstige intelligensen ikke som en trussel, men som servil og lydig, i tråd med tradisjonelle kjønnsroller.

Vi trykker også et utdrag fra Olga Ravns nye science-fictionroman «De ansatte» som utforsker hvilken innvirkning rom og objekter har på de ansattes arbeidsinnsats. Automatiseringen vil ha mye å i si for framtidens arbeidsliv. Marie Sneve Martinussen minner oss på at automatiseringen også handler om klasse, og stiller i den sammenheng viktige spørsmål: Hvem skal eie robotene og dra fordelene av produktivitetsveksten? Det er ikke Siri som er skummel, men konsentrasjonen av makt og ressurser i noen store selskaper.

I fjor ble «The Google memo» lekket. Forfatteren ble sparket etter at dokumentet ble offentlig kjent, men den skeive kjønnsbalansen består. Damores påstand var at kvinner er underrepresentert i tech-bransjen av biologiske årsaker, inspirert av YouTube-stjernen Jordan Peterson, som sammen med fenomener som incel (involuntary celibates) har gitt det biologiske argumentet ny vind i seilene. Populariteten (og behovet) for tech-nettverk som Girl Geek Dinners og Girl tech fest, er imidlertid gode eksempler at det snarere er et spørsmål om institusjonell makt.

Facebook/Cambridge Analytica-skandalen åpner for økt (politisk) bevissthet rundt sosiale medier, algoritmer og teknologi. Hva samtykker du egentlig til når du synkroniserer sexleketøyet ditt med en pizzaleverende app, spør Oda Oftung? Teknologi er enn så lenge et felt som preges av lite feministisk analyse her i Norge, men det vil nok endre seg.

En god grunn til å rekruttere kvinner til teknologien leveres i tekster inspirert av Donna Haraways «A Cyborg Manifesto». Nazila Kivi skriver om kyborgens (en krysning av menneske og maskin) subversive potensial og om kyborgen som heks. I forlengelsen av dette kan du lese Ellen Emilie Henriksens tekst om feministiske kyborger. Kyborgen er en tiltrengt feministisk myte og gir mulighet for en felles opposisjonell bevissthet uten at det må betinges i «det naturlige» eller i essensialisme, skriver hun.

Den nye teknologien trenger ikke peke mot dystopiske framtider: Den kan like gjerne innebære en feministisk revolusjon, skriver Kathrine Marçal. Tenk på hva oppvaskmaskinen og støvsugeren har betydd for kvinnefrigjøringen! Men det krever politikk. Ikke minst at politikere – feminister inkludert – forstår teknologien som utvikles. Feministene må ta kontroll over robotene!

I tillegg til å skrive om roboter, har vi intervjuet aktivisten Leila Rossow i Bergen, og Wenche Larsen har skrevet sitt andre essay i serien «Det man(n) ikke vil se», denne gangen om Cecilie Løveid. Vi har også sett nærmere på den nevnte incel-bevegelsen og ulike syn på fenomenet no platforming i «En het potet». God sommer og lesning!

Hanne Linn Skogvang,

Gjesteredaktør

Bilde - leder - hvis plass

 

Share This