En trussel mot nasjonen

Forside #4 2017«Ukontrollert innflytelse fra kvinner kan destruere sivilisasjoner», skrev en skribent på nettstedet Resett i en ikke veldig leseverdig artikkel tidligere i høst. Han mente at økt fokus på likestilling og «nedtoning av kjønnsroller» vil gjøre menn mer feminine, og at kvinner med sine myke hjerter og naive hoder ville åpne for ukontrollert innvandring.

Denne typen synspunkter tilhører heldigvis ennå et nokså marginalt sjikt av det politiske spekteret, men ekkoet fra Breiviks antifeministiske manifest klinger urovekkende i bakgrunnen. Det minner oss også om utsagn lenger tilbake i vår politiske historie, som spilte en rolle i blant annet kampen for kvinnelig stemmerett. Fra Stortingets talerstol i 1907 framførte veterinærdirektør Ole Olsen Malm for eksempel følgende: «Å gi kvinnene stemmerett og valgbarhet og gjennemføre dette system i praksis… vil simpelthen være å begaa nationalt selvmord.»

Spørsmål om kjønn, reproduksjon og seksualitet har alltid vært sentrale for ideen om nasjonen. Kvinnen blir gjerne forestilt, som Warsan Ismail har skrevet om tidligere i Fett, både som nasjonens eiendom, nasjonens «mor» og som symbol på nasjonen i seg selv: I et slikt verdensbilde er det kvinnens hovedoppgave å føde og oppfostre barn for nasjonen – men bare hvis du er «riktig» type kvinne, jf. tvangssteriliseringen av taterkvinner i Norge eller frykten for at innvandrerkvinner skal få for mange barn. I krigstid må «våre kvinner» beskyttes av sine menn, mens voldtekt av «andres kvinner» blir et ledd i krigføringen mot andre nasjoner. Og som nasjonens eiendom blir kvinnens frihet, særlig på det seksuelle og reproduktive området, ansett som en trussel mot fellesskapet.

At også legninger og identiteter som utfordrer heteronormen kan bli ansett som en trussel mot en viss oppfatning av nasjonen, ble også tydelig i sommer, da nordiske nynazister i Sverige og Norge arrangerte demonstrasjoner mot den såkalte «homolobbyen». Marsjene ble møtt med massiv motstand, men er et tydelig tegn på at vi som samfunn må være våkne og på vakt mot bevegelser og tankegods som bygger på fiendebilder av minoriteter.

Det var blant annet i lys av sommerens marsjer at vi ønsket å lage et temanummer om nasjonen og nasjonalisme, noe som også har satt sitt preg på nummeret. Carline Tromp skriver om gullalderdrømmer og motstanden mot en mer mangfoldig historiefortelling, med mer plass til kvinner og minoriteter. Kjetil Simonsen skriver om den historiske koblingen mellom antifeminisme og antisemittisme, og trekker linjer til noen av dagens høyreekstreme og nynazistiske miljøer, der feminismen blir sett på som et ledd i en «jødisk sammensvergelse». Sofia Rana skriver om begrepet (og fenomenet) «femonasjonalisme», som betegner høyrenasjonalistisk appropriering av likestillingsidealer i fremmedfiendtlighetens tjeneste.

Du kan også lese om indiske feminister som utfordrer en voksende hindunasjonalisme i India, om homofili og nasjonalisme i Russland gjennom det siste hundreåret og, i et kanskje litt mer optimistisk innslag, Muniba Ahmad om forbindelsen mellom kjærlighet til og kritikk av landet man lever i. Nasjonen trenger heller ikke bare ha negative implikasjoner for kvinner. Som Helene Bank påpeker i saken om nasjon og kjønn i feministisk teori (s. 26) har mange fremskritt for kvinner blitt oppnådd innenfor nasjonens rammer – les også omtalen av Bodil Christine Erichsens Norske kvinners liv og kamp på s. 70 – ikke minst innen arbeidslivet. Noen slike rettigheter og velferdsordninger er under press fra internasjonale avtaler og direktiver som krever konkurranseutsetting av offentlig sektor, privatisering av velferdsoppgaver og fjerning av nasjonale særrettigheter. I tillegg til de temarelaterte sakene byr vi blant annet på En het potet om kulturell appropriering, en ode til en 94 år gammel nonne og genial komponist, og en rekke interessante intervjuer og essays.

Et eksempel vi har sett på «ukontrollert innflytelse» fra kvinner i høst har vært den internasjonale #metoo-kampanjen, som – nok en gang – har satt fokus på omfanget av seksuell trakassering og overgrep mot kvinner, på tvers av land og arbeidsplasser. Kampanjen følger opp rekken av synliggjøringskampanjer de siste årene, inkludert #jegharopplevd og #yesallwomen, men har fått et hittil usett omfang og innflytelse. Noe nytt denne gangen er også at dokumentert trakassering faktisk ser ut til å få noen konsekvenser. For lenge har ofre for seksuell trakassering og overgrep båret byrden; deres stemmer blitt mistenkeliggjort, ignorert, tiet i hjel.

Kvinner som har snakket ut om trakassering og overgrep har ofte blitt gjenstand for omfattende hets og svertekampanjer: Da Anita Hill for 26 år siden satte seksuell trakassering på kartet ved å vitne mot Høyesterettsnominerte Clarence Thomas, ble hun angrepet, hetset, latterliggjort og ydmyket i både senatshøringer og i pressen, og det ble skrevet en hel bok om saken der journalisten senere innrømmet at han hadde gjort «alt [han] kunne for å sverte Hills troverdighet». Når vi snakker om «heksejakt» og «gapestokk» er det slike eksempler vi bør vise til: En virkelig heksejakt ser du først når en kvinne anklager en (mektig) mann. Vi skal heller ikke glemme stemmene som har blitt borte; karrierene og potensialet som har gått tapt fordi kvinner har gitt opp, trukket seg ut eller blitt presset ut av arbeidsplasser, karrierer eller vennegjenger.

At kvinner nå samler seg for å kreve endring på sine arbeidsplasser og i ulike sektorer, er nødvendig og lovende. Vi håper at #metoo-kampanjen kan føre til både holdningsendring og mer konkrete, politiske og institusjonelle tiltak som vil gjøre det mulig å forebygge og ta tak i seksuell trakassering. Begge deler trengs dersom kvinners erfaringer skal tas på alvor.

Mer om nummeret og informasjon om salg og bestilling finner du her.

Illustrasjon med snakkebobler: Pia Benedicte Evensen

Hedda Lingaas Fossum

Hedda Lingaas Fossum

Ansvarlig redaktør

 

*

Share This