Sandra Kolstad gjør comeback med sitt første album.

– Når jeg tenker tilbake på hva jeg gjorde live for et halvt år siden, er det mildt sagt underlig.

Musikeren Sandra Kolstad startet opp med piano som hovedinstrument og klassisk utdanning. I 2009 kom en EP med akustisk pop, og denne våren er Kolstad aktuell med et debutalbum som plasserer seg innenfor elektronikken. Mange artister ville kanskje brukt flere år på den utviklingen, men for Kolstad har det gått raskt.

– Det har skjedd fordi jeg har kjent et behov for at det skulle skje, det har ikke vært noen strategi. Det begynte med at jeg ikke lenger ville holde på med klassisk musikk, og jeg skjønte jeg at jeg ville drive med min egen musikk, som jeg aldri hadde tatt helt på alvor. Veien var lang nok til bare å gjøre det, så å skulle begynne med elektronikk da var helt fjernt. Jeg tror det var veldig riktig at det ble piano den gangen. Og senere kontrabass og trommer, en mer akustisk setting, som igjen har utviklet seg til det som kommer på plata. Det er litt morsomt, det var noen som sa «Sandra, platen din blir jo som et comeback!» Det er så mange som vet om det jeg har gjort allerede, og så kommer dette. Det er det første albumet, likevel føles det som noe nytt. Ting har skjedd så raskt, det er nesten svimlende.

Du har fortalt at du begynte å spille da du fikk et piano av oldemoren din som 6-7 åring. Var musikk hovedinteressen din gjennom hele oppveksten?

– Etter jeg fikk pianoet ble musikken en rød tråd. Det var nesten mystisk, for når jeg tenker tilbake kan jeg ikke huske hvordan det ønsket oppstod – mamma og pappa hintet aldri frampå om at jeg burde begynne å spille piano, så hvor akkurat dèt kom fra, lurer jeg veldig på selv. I perioder øvde jeg fem timer om dagen, men det var ikke noe jeg gjorde i tretten år. Likevel var det virkelig en rød, sterk tråd.

Var foreldrene dine interessert i musikk?

– Pappa eide og drev en legendarisk platesjappe i Oslo på 1980-tallet som het Utopia – det var den første platebutikken som tok inn alt som skjedde der ute av alternative ting. Så det har alltid vært mye musikk hjemme. Ingen av foreldrene mine er instrumentalister, men musikken var en naturlig del av hjemmet. Jeg husker at jeg og min lillebror ikke fikk lov til å se på MTV, som vi elsket. Pappa så alltid på MTV etter at vi hadde lagt oss, dette var på 1980- eller tidlig 1990-tall. En dag da vi kanskje var seks og fire år fant foreldrene våre på at vi skulle ha en byttedag hvor vi skulle være voksne og lage middag og alt sånt, mens de skulle være barna. Yes, tenkte vi, og det første vi gjorde da vi kom hjem fra barnehagen var at vi la oss på sofaen og skrudde på MTV. Men da sa pappa nei og leken var over.

Har du noe forhold til lydkunst?

– Absolutt. Jeg har faktisk tenkt å søke på en linje ved Kunsthøgskolen her i Berlin som heter «sound studies», en musikkutdanning som er veldig rettet mot lydkunst. Jeg er så heldig at jeg i neste uke skal reise til Sverige og jobbe med den svenske lydkunstneren Isak Eldh – vi skal spille inn en del ting som skal med på plata. Studioet hans består av fantastiske instrumenter – de heftigste synther i verden, og mange ting han har bygget selv. Jeg føler meg veldig privilegert som får jobbe der. Jeg kjenner definitivt at jeg trekkes i retninger som kanskje faller utenfor låtkonteksten man forbinder med populærmusikk. Jeg er lidenskapelig opptatt av lyd, jeg kan sitte og jobbe med den minste eller største lyd i timesvis. Det er også noe jeg har lyst til å utforske mer i årene som kommer.

Stemmen som lyd, som instrument, er viktig i din musikk, men stemmen er også en formidler. Hvordan arbeider du med sangtekstene?

– Mange påpeker at det har skjedd mye med meg musikalsk i løpet av ganske kort tid, men det har også skjedd mye med måten jeg jobber med tekst. Det handler mest av alt om at jeg bruker færre ord når jeg skriver tekster. Jeg har aldri fortalt historier i tekstene mine, men jeg merker at jeg har beveget meg mer mot ordets lydmessige kvalitet. Ord er ikke bare meningsbærende, men også lyd i kraft av seg selv. Lyd og kommunikasjon er det spenningsfeltet jeg utforsker nå. Jeg merker at det som skjer når jeg jobber intuitivt med ord og lyd ofte er at ordet som til slutt dukker opp er meningsfylt, selv om jeg har tatt utgangspunkt i ren lyd. Det er en fantastisk versjon av samspillet, bevegelsen fra lyd til mening.

Platen din slippes i løpet av våren. Hvordan har det vært å arbeide mot denne utgivelsen?

– Prosessen har vært veldig lang, men nå har jeg kommet til det som er den hittil største erkjennelsen i mitt virke som musiker – jeg har skjønt at jeg hovedsakelig kommer til å produsere denne plata selv. Jeg har vært heldig og jobbet med mange talentfulle mennesker underveis, men det har flere ganger skjedd at jeg kommer med en låt i studio og skal jobbe med en annen produsent, og så skjønner jeg at jeg egentlig har produsert mye av det på forhånd. Da blir det helt galt å skulle rive det fra hverandre og bygge det på nytt. Man er vant til at kanskje spesielt kvinnelige musikere har en sterk produsent i ryggen – som ofte trekkes frem først i anmeldelser når plata kommer, hvilket kan være noe provoserende. Det er krevende å skulle stole på at man kan gjøre det selv, men jeg ser at det er det jeg må gjøre. Også har jeg fått mye fin respons – Aftenposten hadde blant annet en låt jeg har produsert selv på ukens spilleliste, og ting jeg har produsert selv blir spilt på radio, så jeg skjønner at det er mulig. I tillegg har jeg fått mye backup fra musikerkollegaer som har hørt det jeg gjør. Kanskje det bare gjelder å sette inn støtet, og å stole på at jeg gjør det bra nok selv. Jeg jobber veldig tett med min bassist Petter Eldh, som har lært meg alt jeg kan innenfor elektronisk musikk, spesielt når det gjelder produksjon. Alle plater som blir sluppet er jo på ett eller annet plan samarbeidsprosjekter, mange hender har tatt i det og mange ører har lyttet til det. Det synes jeg er veldig deilig, det skal ikke være noe sånn «her kommer et barn som har ligget i magen i ni måneder» – det er et barn som har blitt sett og hørt og er klar til å vandre ut blant folk. Sånn er det med all kunst, den står ikke i noe isolert rom, alt vi gjør er relasjonelt.

Likevel er kunstnerrollen veldig glorifisert og mytebelagt?

– Ja, Cecilie Asker, som er musikkjournalist i Aftenposten, belyste det i forbindelse med Grammy-utdelingen, hun satte spørsmålstegn ved hvorfor produsenter ikke får mer søkelys. Det er så mange som er med på prosessen, hvorfor får ikke de sin del av ansvaret og æren? Kanskje det er fordi vi elsker å ha sånne mystiske idoler og levende legender som sitter på rommet sitt og klimprer fram de mest fantastiske ting i fullstendig isolat.

I et intervju på groove.no beskrev du arbeidet med platen som en klatretur, og sa at bevegelse var viktig i arbeidet – er det vanskelig å avslutte, og å fastsette et endelig resultat?

– Det er kjempevanskelig. Den russiske maleren Kandinsky har sagt mye interessant om komposisjon. For eksempel at det vanskeligste som finnes for en maler er å vite når siste strek er lagt. Han var veldig opptatt av det intuitive i en komponeringsprosess, og de tingene kjenner jeg meg godt igjen i. Det er vanskelig å vite når siste ting er plukket vekk, i hvert fall når man produserer musikk, man kan trekke like mye ut som man kan legge på. Men jeg har utviklet et liveuttrykk som er veldig gjennomarbeidet, og på platen har jeg faktisk spilt inn veldig mye live selv om det er elektronisk musikk. Flere av instrumentene er spilt inn samtidig, og vi har spilt inn som om vi spilte piano og trommer og bass. Jeg mener at «spiltheten», live-uttrykket, tilfører noe udefinerbart ekstra, og det gjør også at det ikke blir så lett å endre for mye fram og tilbake, legge på en synth her og der – ting har allerede funnet sin form. Det er en veldig god følelse for da vet jeg hvor det begynner og hvor det slutter.

Har du forventninger til mottakelsen av platen?

– Jeg er livredd! Neida, jeg er kjempespent. Det har begynt å bygge seg litt opp, og det er mest av alt fantastisk. Men i de stunder hvor jeg er livredd, så tenker jeg at hadde bare ingen visst hvem jeg var, hadde bare ingen visste at denne plata skulle komme, så kunne den heller komme ut av intet. Samtidig er jeg veldig opptatt av at jeg gjør dette fordi jeg liker å gjøre det og fordi det er det som gir meg mest glede her i verden – ikke som et egoistisk prosjekt, men at gleden ved det jeg gjør må være utgangspunktet og drivkraften. Jeg er trygg på at jeg treffer folk med det jeg gjør, blant annet fordi jeg har spilt så mye live. Jeg møter folk som gir uttrykk for at de setter pris på det jeg gjør, og det tar brodden fra frykten for kritikerkorpset. Kritikken er selvsagt viktig, men prosjektet mitt er ikke betinget av det.

Frihet er viktig i din musikk. Kan du si noe om det?

– Frihet er både et tema i tekstene jeg skriver og i måten jeg nærmer meg musikk, låtskriving og framføring. Jeg har et sterkt behov for å ikke gjøre det samme hver gang når jeg spiller live, og det er ikke bare små variasjoner det er snakk om, det finnes også løse partier i låtene og rom for improvisasjon. Tematisk sett er frihet et tilbakevendende tema fordi jeg opplever så mye ufrihet på alle mulige måter rundt meg – da tenker jeg politisk og på verdensbasis, men også i menneskene rundt meg, og i meg selv. Jeg føler meg ufri i så mange sammenhenger. Det høres ut som et hippieprosjekt, men egentlig handler det kanskje om det å være fornøyd. Jeg tror at hvis man er fri, så er man også glad, og omvendt. Jeg opplever frihet og frykt som diametrale motsetninger. I det jeg ser ufrihet, ser jeg også mye frykt – også dèt gjelder i verden, i mennesker rundt meg, og i meg selv. Jeg kan ikke si jeg er i ferd med å finne noen svar på denne frihetens floke, men det er noe som opptar meg mye.

Innunder frihet inngår også feministiske problemstillinger?

– Selvfølgelig. Det er vanskelig å snakke om kjønn i den norske offentligheten i dag og få noe interessant ut av det da hele debatten er så korrumpert. Men for meg er kjønn nettopp nok et element når man snakker om hva som gjør oss til de vi er. Man skal ikke vektlegge det for mye, men man skal ikke kimse av det heller. Det er en av tingene som fortsatt er med på å forme oss, og derfor er det viktig å undersøke det. Fordi jeg er interessert i alt som former oss, er jeg også interessert i kjønn.

Susanne Sundfør trakk seg fra Spellemannprisnominasjonen fordi hun ikke ønsker å kategoriseres som «kvinnelig artist». Hva er dine tanker om det?

– Jeg støtter henne fullt ut og har stor respekt for avgjørelsen. Det jeg tror er vanskelig er at mange kan tenke at hvis man trekker seg fra å være årets kvinnelige artist, trekker man seg samtidig fra det å snakke om kjønn og musikk. For eksempel vet alle at det innenfor musikkbransjen er mange ujevnheter. Men så fort man snakker om musikk og kjønn risikerer man å bli sett på som bitter og utakknemlig. Det er det jeg mener med at debatten er korrumpert, det går nesten ikke an å snakke om det. Og det er synd, for det Susanne har gjort synes jeg virkelig er bra – årets beste artist er årets beste artist. Spørsmålet er hvorfor det ofte er flere menn enn kvinner som rekker å komme opp i det sjiktet. Da jeg gikk musikklinjen på videregående var det guttene som spilte i band, og det er en kjensgjerning at det ofte er en guttegreie. Der kan jeg berømme en organisasjon som AKKS, som jobber med rekruttering av kvinner til musikkmiljøene. De har billige øvingslokaler og arrangerer forskjellige kurs, det er veldig konstruktive, konkrete tiltak.

Til slutt – tanker om framtiden?

Musikk er det jeg vil drive med også i framtiden, men jeg kjenner et stadig større behov for å gjøre det på flere måter enn å gi ut plate og spille konserter. Jeg er i ferd med å starte en stiftelse sammen med billedkunstneren Gunnhild Bakke og designeren Annabeth Kolstø. Det er også et prosjektet som dreier seg om frihet, det handler faktisk ganske konkret om fengsel – hvordan vi utenfor murene kan forholde oss til livet innenfor murene. Det blir forhåpentligvis ganske stort og omfattende. Jeg skal ha en workshop på en ungdomsklubb nå til våren, hvor jeg skal skrive, spille inn og produsere musikk sammen med ungdomskoleelever. Det har jeg lyst til å gjøre mer av. Å sitte foran Mac’en med lydprogrammer, slik jeg gjør til vanlig, kan være en ensom tilværelse. Det gir meg veldig mye å jobbe med mennesker i en setting hvor musikk er drivkraften.

Om Sandra Kolstad

  • Født i 1985, bor i Berlin.
  • Utga EPen All that we are høsten 2009, og låten «Freudian slip» ble kåret til Ukas Urørt på NRKP3.
  • Aktuell med albumet Crux, som kommer våren 2011.
  • Spiller på Øyafestivalen 2011.



Skrevet av:  Carina Beddari (f. 1987), som er Masterstudent i litteraturvitenskap ved UiB.

Share This