– Jeg mener helt klart at litteraturen skal gjøre vondt – når noe gjør vondt vil vi søke en løsning på det

Intervju med Sara Omar

Sara Omar debuterte med Dødevaskeren i fjor høst, og boka har siden det høstet strålende kritikker og mottatt flere ulike priser. I mai var hun på Norgesturné, og Fett møtte forfatteren i Bergen for å snakke om hennes feministiske og litterære motivasjon.

Dødevaskeren handler om den kurdiske jenta Frmesk. Vi følger henne både i hennes fem første leveår i irakisk Kurdistan på slutten av 80-tallet, og i en sykeseng i Danmark i nåtid. I Kurdistan blir vi kjent med familien og oppvekstvilkårene til den lille jenta, og i Danmark ser vi konsekvensene av dette livet på den voksne kroppen, det voksne sinnet. Fra fødselen av er det harde vilkår, spesielt fordi fosteret viser seg å være en jente, altså en skuffelse. Jentebarnet i boka er lite verdt: hennes mening med livet skal være å bære familiens ære i møydommen sin. Dette er en roman som problematiserer kvinners stilling i en æresbasert, erkereligiøs verden, rammet inne av bomber og massedrap i omkringliggende landsbyer – kvinners ære er både et våpen man kan bruke mot sine fiender og mot kvinnene selv. 

Gratulerer med strålende anmeldelser, og en veldig bred mottakelse. Forventet du en sånn reaksjon?

Jeg er utrolig glad og takknemlig for den mottakelsen jeg har fått. At folk tar godt imot meg og budskapet mitt, både i Danmark og her, det er livsbekreftende. Det beriker mitt forfatterskap, og det beriker meg som menneske. Det forteller meg at det jeg har gjort, det jeg har levd, bærer frukt. Men også det at jeg kan nå både den yngre og den eldre generasjonen, at far og datter, bror og søster kommer sammen til et sånt arrangement (samtale om boka på Litteraturhuset i Bergen, red.anm.). Det opplever man her, og det er fantastisk – for da har jeg fått alle med på vognen, og det er dét det handler om.

Hvem skriver du til? Og hvor henter du inspirasjon fra?

Jeg skriver til alle verdensborgere. Dødevaskeren er et forsvar for menneskerettighetene. Jeg skriver fordi jeg gjerne vil få de tauses stemme til å bli hørt. Frmesk kan være en hvilken som helst ung jente der ute, og det er også henne jeg skriver til. Jeg henter ikke kun inspirasjon til boka fra ting jeg har lest, men fra det levde liv, fra livets erfaring – fra det jeg har sett, overvært og opplevd. Men også fra det mennesket som jeg vet, i snakkende stund, blir undertrykt. Det er det som inspirerer meg og som er drivkraften, og er det jeg kjemper for.

I den delen av boka som utspiller seg i Danmark møter vi en tydelig traumatisert og fysisk skadet Frmesk som har begynt å skrive om de tingene hun har opplevd. Hun forsøker også å snakke med medisinstudenten Darya, som også lever under svært kontrollerte omgivelser, med en far som både følger med på alt hun gjør og hvem hun snakker med, og som har bestemt at hun skal gifte seg med en grandfetter. Ønsker du med denne boka å formidle noe om hvordan noen svært konservative miljøer ser på kjønn også i Danmark?

Det er ikke bare i Danmark. Denne boka er skrevet for å kaste lys over noen problemstillinger som finnes i visse muslimske miljøer – men ikke alle. Jeg skriver fordi jeg gjerne vil sette igang folks tanker, jeg vil gjerne at folk setter seg ned og tenker «hva er jeg for et menneske, hva sier min religion om mine rettigheter, hva sier min kultur, og hvorfor skal jeg akseptere eller ikke akseptere det jeg blir lært – hvordan kan jeg stille spørsmål ved tingenes tilstand?». Det er det som er viktig for meg. Jeg synes ikke at mennesker skal settes i bestemte båser. Jeg mener at mennesket er født fritt, skal tenke fritt, bevege seg fritt, men også respektere andres frihet. Det er det som er det bærende for meg.

Tror du på forandring?

Ja, absolutt! Det er forandring det vi ser i dag! Alle de unge jentene som kom og snakket med meg i dag, og etter andre arrangementer, det er en reform. De forteller meg om sine liv, forteller meg hvordan de lever, hvordan de har blitt utstøtt, hvilken undertrykkelse de har vært igjennom. De bryter tausheten og de setter ord på smerten. Det er forandring. Det er revolusjon.

For mange jenter og kvinner representerer kanskje du denne forandringen. Har du noen feministiske forbilder selv?

Jeg beundrer noen personligheter. Matilde Bajer, som kjempet for kvinners rettigheter, er en av dem. Jeg leser mye klassisk litteratur – Nawad El Saadawi, som er en arabisk, fantastisk forfatter som har måttet betale en dyr pris for sin frie tanke. Forough Farrokhzad leser jeg også, hun var en iransk poet, som også måtte betale dyrt. Men jeg leser også Virginia Woolf og Dostijevskij, Simone de Beauvoir og Voltaire, mennesker som på hver sin måte har kjempet for menneskelige rettigheter og satt sitt preg på verden før de forlot den.

Det høres ut som om dine feministiske og litterære forbilder er mye det samme – eller?

Det er mye det samme, fordi hva er det feministene kjemper for? Jo, menneskerettigheter. Jeg er et menneske som kjemper for menneskerettigheter, og jeg har stor respekt for andre som kjemper for dette. Når noen kommer og kjemper for din rettighet, sånn at du selv kan betale for en kopp te, på lik fot med mennene – er det så farlig om man kaller det for en feminist eller en person som kjemper for menneskerettigheter? Vi har bare blitt nødt nødt til å lage ulike båser for å ha et språk som kan trenge mer igjennom, som er mer presist.

Hva slags konkrete tiltak mener du at må til, for eksempel fra den feministiske bevegelsen, for å oppnå positiv, feministisk forandring?

Vi har jo alle et ansvar. Men den feministiske bevegelsen i Norden må støtte de kvinnene som nå ønsker forandring. Feministiske bevegelser skal komme inn i kampen og kjempe for de kvinnene som finnes der ute et sted i mørket, som nå ikke blir hørt. Det gjøres  allerede, men vi må bli enda flinkere til å støtte hverandre. Hvis en kvinne med bakgrunn fra Midtøsten, eller muslimsk bakgrunn, kommer og sier «jeg vil gjerne ha en bevegelse, at mine medsøstre skal bli inspirert til å kjempe» – da må vi støtte henne. Det er de feministiske bevegelsene og organisasjonene der ute sin oppgave å bli med på denne bølgen, og løfte disse kvinnene og deres sak fram.

 

Jeg henter ikke kun inspirasjon til boka fra ting jeg har lest, men fra det levde liv, fra livets erfaring – fra det jeg har sett, overvært og opplevd.

Tekst: Oda Vige Helle

Masterstudent i nordisk litteratur ved UiB, journalist for vagant.no og redaksjonsmedlem i Fett.

Jeg var bevegelsen som kom og sa: Kvinnene skal frigjøres.

dødevaskeren

Har den nordiske feminismen noen blindflekker, mener du? Noe vi ikke fokuserer godt nok på?

Det er ikke nok fokus på den muslimske kvinnens frigjøring. Den muslimske kvinnens frigjøring starter med helt grunnleggende menneskerettigheter. At hun skal aksepteres som et menneske, at det ikke gjøres forskjell på henne og hennes bror, at hun selv kan bestemme hva slags tøy hun skal gå i, hvordan hun vil tenke, hvordan hun vil gi uttrykk for sine følelser. Alle disse tingene skal vi kjempe for, så vel som hennes rettighet til å selv bestemme når hun vil gifte seg, og med hvem. At ikke debatten kun handler om tørkle eller ikke tørkle – for vi har kvinner med tørkle som jobber på de største medisinske industrier i verden, og mange av dem har valgt det selv.

Mange muslimske feminister, aktivister og skribenter engasjerer er også opptatt av å utfordre et ensidig bilde av  muslimske kvinner. I Do Muslim Women Need Saving? kritiserer for eksempel antropologen Lila Abu-Lughod vestlige feministers bilde av muslimske kvinner som ofre som må reddes. Kan man virkelig snakke om «den muslimske kvinnens» frigjøring på generell basis? Kan, si, en dansk medisinstudent sammenlignes med en jente som vokser opp på landsbygda i Irak uten mulighet til skolegang, for eksempel?

Man kan besvare dette spørsmålet på mange måter. Først og fremst er ikke alle muslimske kvinner undertrykt – men noen er det, og det er dem vi skal hjelpe til å uttrykke seg og inspirere til å frigjøre seg. Det er likegyldig hvor man befinner seg i verden hvis man man ferdes i de patrialkalske kretser hvor kvinnen anses for å være et vesen som kun skal lytte og adlyde, danse etter mannens fløyte. Når vi snakker om undertrykkelse i muslimske miljøer, så kan vi heller ikke unngå å snakke om at mannen titt og ofte legaliserer sine voldelige handlinger med religionen. Dette selv om det er ham selv som utfører volden. En utdannelse alene er ikke nok til at en kvinne eller et menneske kan frigjøre seg, men dannelse og opplysning er det.

Noen er redde for at et (ensidig) bilde av undertrykte muslimske kvinner kan bidra til fordommer, eller til og med en sjåvinistisk politikk, som kan gjøre livet verre også for muslimske kvinner. Den norske poeten, feministen og samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali har for eksempel skrevet om hvordan «redselen for å nøre opp under stereotypiske forestillinger om mørke muslimske menn har vært lammende» og gjort det vanskelig å skrive fritt om temaer som trakassering og kvinneundertrykkelse. Er dette noe du kjenner på – er det et vanskelig politisk landskap å forholde seg til som forfatter?  

For meg er det viktig å gjøre kvinnene i stand til å uttale seg, og på den måten kaste lys over problemene, i stedet for å diskutere hvordan vi skal diskutere. Problemet er at folk ikke er flinke nok til å forholde seg til diskursen de uttaler seg i, og det er også derfor det blir vanskelig å finne løsningene. Når man debatterer hvordan man skal debattere i stedet for å faktisk debattere, finner man ikke de løsningene man ellers ville funnet. Vi må debattere problemene i seg selv for å få eliminert dem.

I Norge har vi de siste årene sett nye feministiske aktivister og bevegelser komme på banen, for eksempel de såkalte skamløse jentene, deriblant Amina Bile, Sofia Srour og Nancy Herz som har skrevet boka Skamløs. De kjemper imot sosial kontroll og undertrykkelse av spesielt kvinner i Norge. Finnes det, utenom deg, selvsagt, lignende bevegelser i Danmark?

Vi har noen kvinner med annen etnisk bakgrunn som kjemper for undertrykte kvinner. Men om bevegelsen er like sterk som skamløs-bevegelsen, det vet jeg ikke. Men jeg håper at vi kan få den satt igang, det er det jeg ønsker å oppnå med denne boka. At mange kvinner hopper med på vognen og gjør denne kampen til sin egen. Det er et håp.

Hva tenker du om hvordan boka di blir skrevet om – ofte i samme åndedrag som for eksempel Yahya Hassan – som «islamkritisk»?

Jeg syns at Yahya Hassan er en sterk stemme – han har sin egen plattform, og jeg har min egen. Men våre personligheter har ingenting til felles. Vi skriver begge to såkalt «fremmedlitteratur», det er det hele. Vi kommer fra forskjellige livsvilkår som har gjort oss til de menneskene vi er. Men når jeg kommer og kritiserer min kultur og mitt folk, og den bakgrunnen som jeg kommer fra, så skal man samtidig huske at jeg først og fremst kritiserer mennesket. At mediene går hen og fordreier det, det er selvfølgelig ikke akseptabelt. Jeg mener at det er menneskene som bruker religion, kultur og tankesett som våpen mot hverandre. Ondskapen finnes i mennesket, ikke kun i religionen. Et menneske er i stand til å treffe beslutninger, på godt og vondt. Det er en religion i seg selv ikke i stand til.

I boka benytter du deg av et bildespråk som gir assosiasjoner til eldre, gjerne religiøs, litteratur. Kan du si litt om språket du bruker?

Jeg tenker på kurdisk mens jeg formulerer meg på dansk. Bak ordene er jeg  først og fremst en kvinne med en kurdisk bakgrunn. Jeg tenker annerledes. Jeg har en rik kultur. Jeg tilhører et folk som har vært undertrykt, som jeg har sett. Men jeg har også sett en skjønn kultur som er fylt med poesi. Den kurdiske kulturen og språket. Og det har jeg selvfølgelig tatt med meg – hadde jeg ikke gjort det, hadde jeg ikke vært tro mot meg selv. Jeg er nødt til å huske min egen identitet og hvor jeg kommer fra hvis jeg skal skrive troverdig litteratur. Jeg er glad dersom leseren identifiserer seg med min litteratur, med det universet som jeg har skapt. Det er noe av det beste en forfatter eller kunstner kan oppleve: At leseren blir i ett med litteraturen, og gråter når det skjer noe vondt, ler når det skjer noe bra. At karakteren får lov å gråte gjennom leserens øyne. Jeg mener helt klart at litteraturen skal kunne gjøre vondt. Fordi da er litteraturen med på å ruske i menneskene, og også sette igang følelsesregisteret hos leserne. Når noe gjør vondt, vil man søke en løsning på det. Jeg leser nok også mer klassisk enn moderne litteratur, fordi det er der jeg finner sjel, det er der jeg føler tilstedeværelsen av forfatterens sjel i litteraturen. I moderne litteratur finner jeg ikke den samme tilstedeværelsen, og språket blir ofte litt for minimalistisk for meg. Kanskje er dette fordi jeg har vokst opp et sted, i et hjem, hvor språk har veldig mye betydning, og hvor man er veldig detaljert i sine formuleringer. Det kurdiske folk har blitt så undertrykt, og spesielt har vi vært under press om å gi opp vår identitet. Språket er en del av identiteten vår, og mange steder har ikke kurderne fått lov til å verken tale eller studere sitt eget språk. Det har gjort at vi har holdt fast på og knyttet oss enda sterkere til språket vårt. Vi har fokusert sulten vår etter frihet på å forbedre språket vårt fra dag til dag. Det har nok gjort meg til den forfatteren jeg er: Inni meg finnes det flere tusen ord som ikke finnes på dansk. Dette oppdaget jeg da jeg begynte å skrive, at det danske språket er fattigere. Det var mange ord, mange vendinger som jeg gjerne skulle ha brukt, men som jeg ikke kunne bruke fordi de ikke finnes på dansk. Så derfor ble jeg nødt til å lage mitt eget danske språk, og det er det du kan si at Dødevaskeren er. Der bruker jeg dansk på en helt annen måte.

Du blir nå kontaktet av forlag i Midtøsten som tidligere har refusert deg. Hva tenker du om det? Og hva tenker du om å bli utgitt på for eksempel kurdisk?

Det er selvfølgelig min drøm at Dødevaskeren skal komme ut på kurdisk. Fordi det er de kvinnene – og mennene – jeg også gjerne vil nå. Jeg er glad for at disse forlagene nå, i ettertid, kontakter meg. Det betyr at jeg har bevist hva en kvinne kan få til. Og det betyr at jeg nå har vist at jeg ikke bukker under for noe. For da de de avviste meg, så banket jeg på en annen dør. Og når én dør lukkes…

Hvorfor tror du du ble refusert første gangen du spurte?

Fordi jeg var bevegelsen som kom og sa: Kvinnene skal frigjøres. Vi kan ikke bare akseptere å være en manns kone eller datter uten noen rettigheter. Det var nok revolusjonen de fryktet. Og nå håper jeg at de vil ha den fordi dette er uunngåelig, de skjønner at det er en nødvendig bok, en nødvendig revolusjon. At det er nødvendig at vi kjemper denne kampen. Den kommer til å komme før eller siden – og nå virker det som om tiden er kommet.

Snakker og jobber du mye med ulike miljøer i Danmark som jobber mot sosial kontroll?

Jeg holder foredrag for forskjellige krisesentre og organisasjoner som spesialiserer seg på denne typen problemstillinger. Jeg både tar kontakt med dem, og blir kontaktet av dem. Også enkeltpersoner: Både jenter og gutter som opplever sosial kontroll og trenger noen å snakke med, som trenger å bli hørt.

Du skriver om ekstreme tolkninger av islam og om patriarkalsk undertrykkelse. Hva tenker du at koblingen er?

Patriarkatet bruker den mørke delen av islam for å forsterke sin maktposisjon som våpen. Patriarkene har alltid vært der, også før islam. Og patriarkene er utrolig flinke til å finne alle mulige maktmidler til å bruke mot kvinner, for å styrke sin egen posisjon. Religion er ett av dem, kultur og tankesett et annet. Kvinnens frykt er et middel – de bruker både kvinnens frykt og hennes frigjørelse imot henne. De monoteistiske religionene er skapt av patriarkene, for patriarkene, for å undertrykke kvinnen. Og du kan finne like mange ekstreme passasjer i Bibelen som du kan i den mørke del av Koranen. Det handler om hvordan du fortolker, hvordan du leser og hvordan du bruker det. Og når en kvinne ikke får gå på skole, og bare blir lært én ting om hvordan hun skal være, så aksepterer hun det hun hører, fordi hun jo aldri har hørt noe annet. Derfor vil jeg gjerne oppfordre og hjelpe mine medsøstre i alle verdensdeler å kunne lese sin hellige bok, til å få en utdannelse og en dannelse, og til å stille kritiske spørsmål. Jeg vil at vi skal utdanne kvinner til å bli presidenter, til å bli store tenkere. Det tror jeg er løsningen.

Les Oda Vige Helles anmeldelse av Dødevaskeren her

Språket er en del av identiteten vår, og mange steder har ikke kurderne fått lov til å verken tale eller studere sitt eget språk. Det har gjort at vi har holdt fast på og knyttet oss enda sterkere til språket vårt.

Share This