Rihanna gir stemme til den perfekte kulturvaren, samtidig lager hun glitrende poplåter.

Finnes det menn som makter å gjøre popens kombinasjon av glam, vidd, pengejag, sexpress og sexyness til noe annet enn slitsom runking på sitt eget vaskebrett? Jeg tar gjerne imot tips. I hip-hop, ja visst, men det er nå enda en liten stund til hip-hop rent faktisk blir den nye popen, som alle kan danse til på julebordet. Da Elvis slo gjennom som den første popstjernen slik vi kjenner dem, skapte han det vi i dag ville kalt et SEX-SJOKK. Kombinasjonen av en «ny» musikk og eksplisitte seksuelle referanser i den kommersielle offentligheten satte i gang en bevegelse vi fortsatt ser ringvirkningene av. Den koblingen mellom mannlig seksualitet og grensesprengende, kommersiell estetikk som Elvis sto for, synes imidlertid umulig å oppnå for vår tids mannlige artister. Rihanna (f. 1988) er, ved siden av Lady Gaga og Beyoncé, verdens største kvinnelige popartist. Med «største» mener jeg «mest interessante», og med «kvinnelige» mener jeg også «mest interessante».

I løpet av seks år og fem album har Rihanna blitt en av musikk- og underholdningsindustriens aller største stjerner, tatt under vingen til bransjekongen Jay-Z (egentlig den eneste virkelig store suksessen han har hatt som talentutvikler), og etablert seg som en av produsentenes favorittartister. For eksempel har samarbeidet med Rihanna vært en av de viktigste årsakene til at det norske produksjonsteamet Stargate klarte å slå gjennom på det amerikanske markedet. I sommer spiller hun konserter i Norge – to i Bergen, en i Oslo – som ble utsolgt fortere  enn det var mulig å laste en nettside. Til sammenligning er det fortsatt mulig å få billetter til Kanye Wests konsert på Koengen. Rihanna eier den der mainstreamen, som Leo Ajkic ville sagt. Først og fremst er hun interessant fordi hun er interessant. Det vil si at hennes popularitet ikke skyldes konformitet – mote-/sladderbloggen Go Fug Yourself elsker å hate Rihannas underlige klesvalg –– men heller en kommersielt levedyktig utforsking av hva som er mulig å gjøre innenfor popkulturen. Møtene med popkulturens grenser slik de manifesteres i fenomenet «Rihanna» synliggjør hvordan mainstreamen stadig utvikles i nye seksuelle, estetiske og politiske retninger.

DANCEHALL

Lyden av Rihanna – hvordan hun synger og finner sin plass i massekulturens lydbilde – kan gi oss glimt av innsikt. Den kan synliggjøre samspillet i et triangel vi alle kjenner, men som er så vanskelig å beskrive uten å henfalle til klisjeer og forhåndsdefinerte kategorier: penger, kjønn og estetikk. I det vi har kommet godt i gang med det 21. århundret har samspillet mellom de tre utviklet seg til en akselererende spiral det synes stadig vanskeligere å slippe ut av. Om det i det hele tatt er noen som skulle ønske det. Et slikt ønske kan i så fall settes i relasjon til et fjerde element som virker på hver av de tre kategoriene hver for seg, og på den helhetlige relasjonen mellom dem: makt. Da forstår jeg ikke først og fremst makt som noe noen utøver overfor andre, men som et kraftfelt vi alle beveger oss innenfor, og må forhandle med. På debutplaten, Music of the Sun (2005) hører vi de fleste av ingrediensene vi har vent oss til hos Rihanna. Hint av reggae, dancehall og calypsokomp, i form av velfungerende RnB- og poplåter, plasserte henne midt i tiden, hvor hele den afroamerikanske og også den karibiske musikkarven hadde tatt over Billboardlistene. Førstekuttet «Pon de Replay» er en klubbfiller med en tekst henvendt til DJ’en om at han skal skru opp lyden. Resultatet er en passe vellykket meta-festlåt, men det bemerkelsesverdige ved den er først og fremst Rihannas sang på refrenget, hvor vi får høre den sårbare og hese stemmen som har blitt kjennetegnet hennes, et signatursound mer enn noe sjanger- eller produsentgrep. På den etterfølgende «Here I Go Again» – som skildrer typisk ung, ulykkelig kjærlighet – er denne stemmen også med, men her kun som kor til den karibiske uptempo balladen. Tekstfremføringen ligger mye nærmere en klassisk pen stemmebruk, hvor tonene klinger klart og uten motstand. Forskjellen mellom de to sangene og stemmebruken i dem er typisk for Rihannas sjangervalg og selvfremstilling gjennom karrieren. Med like deler melankolsk ungpikedrømmeri og tøff  festattitude tilfredsstiller hun fl ere store markedssegmenter, men først og fremst den mellomsmaken som liker «alt som er gøy».

Også andreplaten A Girl Like Me (2006) åpner i festmodus, men det karibiske preget er redusert på sporet «SOS», som først og fremst kjennetegnes av en akkordprogresjon og rytme som til forveksling ligner Depeche Modes «Personal Jesus». Selv om denne følges opp av en reggealåt med en jævlig stygg fuzzgitar («Kisses Don’t Lie») og Sean Paul gjester på «Break It Off », er det likevel låten «Unfaithful» som i størst grad slår an tonen for albumets helhetlige uttrykk. Som en sentimental popballade om hvordan hun har dårlig samvittighet overfor mannen hun er utro mot, viser låten frem en Rihanna som inntar en typisk posisjon som den mannlige førsteelskeren, men i en musikalsk formsom tradisjonelt har målbåret den lengtende kvinnen som først og fremst får reagere på mannens handlinger. Stemmen inntar også en mellomposisjon, ikke over i det aggressivt, desinteressert hese, slik vi finner det på de hardeste festlåtene, men heller ikke en tradisjonell pensang. Heller synger hun i en lett nasal tone som ligner den de fleste moderne RnB- damer har tillagt seg siden En Vogue slo igjennom ved inngangen til 1990-tallet. Denne slekter på sangstilen til kjente jazz- og soulartister fra hele det 20. århundret, men har en særegen «glatt ruhet» – om det går an å tenke seg noe slikt – som hinter om en mulig overskridelse av formatet den lyder innenfor, men som aldri tar steget fullt ut, og heller ikke kan tenkes å gjøre det.

MANHUNTER

Lyden på A Girl Like Me utvikles videre på Good Girl Gone Bad (2007), Rihannas virkelig store kommersielle gjennombrudd hvor vi blant annet finner låten «Umbrella», som vel er den låten de fleste publikummere fortsatt forbinder med henne. Albumversjonen åpner platen og introduseres av Jay-Z over en klassisk og enkel breakbeat, før Rihanna synger over en ganske tung synthmelodi som varsler om mye av den musikken hun har laget etter dette. Platens image settes tydelig av tittelen, og Rihanna fulgte det opp med en mye tøffere opptreden på bilder og i videoer. Låter som «Don’t Stop the Music» og «Disturbia» viser tydelig at platen først og fremst sikter seg mot dansegulvet, med tradisjonelle pop-produksjoner som plasserer seg på den litt hardere siden av spekteret. Låten «Breakin’ Dishes» er åpenbart den som er mest interessant i et klassisk kjønnsperspektiv, i det den handler om Rihanna som står hjemme og knuser tallerkener mens hun venter på at mannen, som hun ikke vet hvor befinner seg, skal komme hjem. Omkvedet «I’mma find a man tonight» tydeliggjør at denne kjønnskampen er seksuelt ladet, og Rihannas stemme holder seg i et aggressivt toneleie gjennom det hele. Ødeleggelsen av mannens materielle eiendeler som teksten forteller om – hun bleker og setter fyr på klærne hans også – matcher stemmens aggressive desinteresse. Hun ønsker tilsynelatende verken å oppføre seg eller å synge pent. At refrenget åpenbarer en seksuelt pågående manhunter, står også i stil med denne viljen til å ikke bry seg om kravene som stilles til «vanlig» oppførsel. Det er en av de vanligste beskrivelsene av den seksuelt frigjorte kvinnen, at hun har «kastet av seg samfunnets moralske åk» på alle måter, slik fremstår hun som en drøm om det helt frie mennesket som kun bryr seg om sine egne behov.

SELVSTYRT

Mellom Good Girl Gone Bad og Bad Rated R (2009) hadde Rihanna blitt en virkelig verdensstjerne, med oppslag i alle verdens aviser, først på grunn av tredjealbumets enorme suksess, deretter som følgeav julingen hun fikk av sin daværende kjæreste Chris Brown og den enorme medieoppmerksomheten dette genererte. Anne Gunn Halvorsen har skrevet godt om hvordan Rihanna håndterte overgrepet (Dagbladet 23.01.2010), det viktigste var at hun ikke aksepterte en rolle som offer i sitt eget liv. Dette vises til de grader på platen som kom ut nesten et år etter voldsepisoden. Rated R spilte videre på de tøffeste sidene av materialet fra Good Girl Gone Bad. Den agressivt desinteresserte stemmen er her en del av regelen heller enn unntaket. På den egentlige introlåten «Wait Your Turn» får vi servert en rekke forskjellige stemmer, innledningsvis en uforsonlig stemme som med den aller største selvfølgelighet erklærer at «The wait is over», som om vi bare må akseptere at hun nå tar over tømmene. I et søtere toneleie sier hun at det nok er mange som vil slippe inn til henne, vel, de avvises med en beskjed om å stille seg i kø. Først i refrenget legger hun over til det nå sedvanlige RnB-nasale toneleiet. Særlig interessant er det at hun her understreker sin herkomst fra Barbados, med en til tider tydelig ikke-amerikansk engelskuttale. Dette understrekes på nytt i låten «Rude Boy» som tar i bruk en rekke musikalske og tekstmessige motiv fra dancehallsjangeren. Sjangeren er alltid ekstremt seksuelt ladet, vanligvis sett fra et mannlig ståsted, her er det imidlertid Rihanna som tar initiativ, hun oppfordrer ham til å ta kontroll over situasjonen. Det forutsetter imidlertid at han kan «get it up». Rihanna er «Hard», er mannen det? Samtidig inneholder platen fortsatt tradisjonelle ballader. «Photographs» spiller videre i det typiske «tapt kjærlighet»-sporet, fremført med sedvanlig sentimental sødme, mens «Stupid in Love» får en ubehagelig tilleggsklang etter overgrepet fra Brown.

S&M

Den tøff e tonen Rihanna har åpnet alle sine album med tas til et helt nytt nivå på den sist utkomne platen Loud (2011). «S&M» må være den aller første radiosingelen med fullt gjennomslag som helt åpenlyst viser til pisk som en naturlig del av sexlivet. Janet Jackson gjorde noe av det samme på The Velvet Rope (1997), men der det tross alt var mulig å forstå Jacksons låter som metaforer for en slags emosjonell overskridelse, overlater Rihannas tekst ingenting til en symbolsk forståelse. Det gjør heller ikke fremførelsen hennes, som ikke skutter seg for å høres enerverende ut. Det innledende «Nananana, come on!» er intenst nasalt, uten noe ønske om å være vakkert, og dette videreføres i videoens kaotiske overflodsestetikk. Platen har blitt kritisert for å være for utvannet i forhold til den hardere Rated R, men det synes for meg å være basert på et idé om at Rated R er tøffere enn den er. Rihanna har alltid plassert seg i spennet mellom en tøff  pop som trekker sterke veksler på karibisk popmusikk, og tradisjonell og snill RnB. Selv om det nok er det tøffere uttrykket som har skaff et henne den største populariteten, er det vanskelig å tenke seg artisten Rihanna uten den mykere baksiden. Og når hun på balladen «Fading» sampler Enya, er dette del av en trend som har blitt muliggjort av tendenser innenfor mer alternativ hip-hop, for eksempel har Norges-vennene G-Side brukt de samme luftige synthene. Det er altså ikke bare mainstreaminnflytelsen som trekker i en mykere retning.

SOVEROMSSTEMME

Rihannas stemme kjennetegnes først og fremst av en sår heshet som ofte glir over i det min bestefar ville kalt en «soveromsstemme». Heshet og luftig stemmebruk har alltid (dvs. så lenge vi vet noe om den vestlige stemmens historie) blitt forstått, og ofte også intendert som, et uttrykk for et visst seksuelt innhold: tenk bare på Marilyn Monroes fremføring av «Happy Birthday» til John F. Kennedy i 1962, et slags strippeshow utført kun ved hjelp av sang. Stemme, pust og rytme gjør det umulig å høre fremføringen uten å oppfatte at Monroe byr seg selv frem til den unge, mektige Mr. President. Det lave toneleiet i fremføringens første del er sentral i Marilyns selvfremstilling som femme fatale, nattklubbsangerinne med tvilsom seksualmoral, og publikum svarer med latter på denne altfor åpenbart seksuelle hentydningen. Når hun ber publikum med seg for å hylle presidenten endrer stemmen fullstendig karakter, fra å henvende seg intimt til presidenten, til en langt mer ekstrovert og «normal» stemme uten noen erotisk under-tone. Heshet som kjennetegn på den sexy sangerinnen er en såpass veletablert figur at den også kan utnyttes som komisk materiale på andre måter. I en episode av tv-serien Friends (1994-2004) opplever rollefiguren Phoebe en plutselig og overraskende suksess for visesangene sine idet hun mister sin naturlig skingrende stemme som følge av en forkjølelse. Ved et trylleslag blir hun sexy og cool. Hysteriske morsomheter og pinligheter følger da hun blir frisk igjen like før den store konserten.

Koblingen mellom heshet og lavt toneleie hos kvinner og et utsvevende liv er åpenlyst manifestert i personer som Nico og Marianne Faithful, som gjennom en lang karriere med sigaretter og alkohol har endt opp med en stemme som ligger en god oktav lavere enn den yngre versjonen av dem selv. Livet preger stemmene våre, derfor er det ikke helt feil å si at personligheten kommer til uttrykk i selve stemmens tone, selv om vi skulle mene at personlighet er en helt flytende størrelse som vi selv avgjør hva utgjør. Samtidig er det fundamentalt å forstå at stemmen er grunnleggende biologisk fundert og begrenset. Det betyr ikke at den ikke forandrer seg, at vi ikke bruker en rekke forskjellige stemmeleier og intonasjoner i løpet av en dag. Men like fullt peker stemmen tilbake på, ikke bare hvem vi ønsker å fremstille oss som, men også hva vi er som konkrete materielle og biologiske vesener. Det viktigste verktøyet vi har for å uttrykke oss i det symbolske språket vitner samtidig uvegerlig om umuligheten av å unnslippe det vi er, som et nødvendig tillegg til det vi er, som et nødvendig tillegg til det hvem vi er. Og det er nettopp kroppen den hese sangstemmen sier noe om. For det første leder den grovere teksturen i stemmen oppmerksomheten vår mot lydens produksjon. For det andre gir den dypere, hese stemmen inntrykk av å finne seg mer vel til rette i den kroppen den strømmer ut av. I dag viser den hese stemmen en avslappet og tilpass holdning. Den lyse, pene, striglete stemmen er kanskje vakrere, men særlig sexy er den ikke, til det høres det ut som om den forsøker for hardt, som om den er for dressert og kontrollert. Den lyse og den hese stemmen fyller to forskjellige kvinneidealer, begge knyttet til sine egne versjoner av seksualitet, kroppslighet og individualitet. Der den lyse vitner om kontroll og vennlighet, bærer den hese stemmen bud om aggresjon og villskap. Disse posisjonene er selvsagt klisjeer utnyttet og produsert av kulturindustrien til det kjedsommelige, men selv en avantgardekunstner som Maja Ratkje baserer mye av det estetiske uttrykket i sin kunst på dette skillet mellom det pene og det ukontrollerte. En av mange ting som skiller Ratkjes fremføringer fra popen er hennes kompromissløshet, det hese og grove i stemmen hennes krysser ofte grensen til det mange vil kalle det stygge. Dette stygge finner vi ikke i Rihannas fremføringer, det vil si, vi ser ikke det stygge i dag. Sett fra en annen musikkhistorisk posisjon vil en låt som «Rockstar 101» fra Rated R høres ukontrollert, rå og stygg ut. I dag er låten en normal del av popen, som alle som ikke tar konsekvent avstand fra pop i seg selv kan høre på (om de liker den, er en annen sak). Det interessante er imidlertid ikke at «rockelyden» har blitt normalisert – slik fungerer nå en gang den tolerante kapitalismen, som alltid tar opp i seg alt som tjener penger – men at en av de viktigste posisjonene i poplandskapet innehas av kvinnestemmen som flørter med overskridelsen til det ukontrollerte. Rihannas stemme er ikke stor i tradisjonell forstand, det har ingen hevdet. Men den har så langt blitt brukt med estetisk og markedsmessig teft av den amerikanske studioindustrien. Hun har klart å lage låter som tilfredsstiller de kravene og de fordommene vi møter popen med i dag: Hun høres ut som pop, men utfordrer samtidig våre ideer om hvordan pop kan være. Med en slik drøm om overskridelse innbakt i selve artistpersonaen, er Rihanna et ektefødt barn av rocken og en perfekt aktør i kulturindustrien. Ved å tilfredsstille og utfordre våre ideer om hva en kvinnelig artist er fyller hun kulturvarens funksjon til fulle.

Tekst: Kristoffer Jul-Larsen er PhD-stipendiat i nordisk litteratur ved NTNU.

Illustrasjon: Robert Høyem er en ung gutt vedKunsthøgskolen i Bergen som liker å tegne.  www.at- theends.com / www. roberthoyem.no

Share This