I Bergen bruker de teaterinspirert belysning for at du skal ferdes trygt i trange gater og smug.

Arkitekt Bente Florelius jobber med byplanlegging og byrom i Bergen kommune. For noen år siden inviterte hun en lysmester fra et teater til å delta i arbeidet med lyssetting av bydelen Vågsbunnen. – Lysmesteren påpekte hvordan lys som treffer ansiktet nedenfra får en møtende person til å se skumlere ut enn om lyset treffer ansiktet fra andre vinkler, sier Florelius. I Bergen er det mange trange gater og smug, og bevisst lyssetting blir brukt slik at lyset faller riktig i ansiktet til møtende. – Ved hjelp av lys skaper man trygghet eller spenninger alt ettersom man ønsker det, akkurat som på teater, sier hun og forteller at det jobbes etter et prinsipp om at lys hindrer lyssky virksomhet.

Et annet viktig prinsipp for byarkitekter er at mennesker skal bevege seg opp bakken. Fotgjengere bør fortrinnsvis slippe å gå underganger. Da bør en heller lage et fotgjengerfelt over bilveien selv om bilene må stoppe for å la fotgjengerne passere. – Jeg vet ikke om en eneste undergang som har vært en vellykket konstruksjon. De blir fulle av grafitti og det er en utrygg måte å lose folk fram i byen på. Om en må velge, må folk få bevege seg oppå bakken og bilene under. En vet aldri hvem en møter i undergangene, sier Florelius.

Trygghetsbelysning

– Vi planlegger ikke de mørke områdene for å hindre folk i å gå der, men for at folk skal velge de belyste områdene, sier professor og landskapsarkitekt i Landskap design AS, Arne Sælen. Det finnes krav til minimumsbelysning: Du skal kunne se hvor du går så du ikke snubler. Effektbelysning skaper stemninger i byen ved å eksempelvis lyse opp et tre, et inngangsparti eller ei trapp. I tillegg finnes trygghetsbelysning. – Du skal kunne kjenne igjen folk, se ansiktsuttrykket og hensiktene til den du møter på gata, sier Sælen. – For noen år siden ble det laget en plan for Stavanger sentrum der en prøvde å finne en felles måte å belyse byrommene på. Da planen ble foreslått, stengte utestedene klokken to. Fellesløsningen gikk ut på at butikkene skulle la lyset i vinduene stå på til klokka tre om natta. Tanken var at det offentlige og butikkeierne skulle spleise på strømutgiftene. På den måten ville butikkene få vist fram utstillingene sine samtidig som folk kunne føle seg trygge i ei opplyst gate, på vei hjem fra byen. Det hører med til historien at planen ennå ikke er vedtatt.

Fjerner skjulesteder

– Vi lyser ikke opp en hel by, men en struktur som folk kan forholde seg til. Der det er lys er det også andre mennesker, overgrep skjer der ingen andre er tilstede. Mens menn er mest utsatt for trøbbel i taxikøen, er kvinner mest utsatt på ensomme gater, sier Sælen. I tillegg til å belyse steder der en vet at folk går, prøver landskapsarkitektene å analysere hvor folk går når de tar andre veier hjem. Deretter lager de lysruter i byen. – Vi prøver å fjerne steder der det er lett å skjule seg. For eksempel kutte ned hekker eller belyse området. Vi kan ikke fjerne alle trær og hekker i hele byen og må derfor tenke selektivt. Om det er et område der det er lett å gjemme seg, anbefaler vi folk å ikke gå der, sier han og trekker fram et eksempel fra Bergen: I Rasmus Meyers allè ved Lille Lungegårdsvann var det lenge mørklagt nattestid. Området ble kalt Lasaronparken. – Etter at parkvegetasjonen her ble trimmet, lys grus lagt på gangveiene og lys ble satt inn, har forholdene blitt bedre. I tillegg er det satt opp lyskastere på Festplassen like ved, som sprer lys inn i parken, forteller Sælen.

Mørke byggeplasser

Lyssky virksomhet trives best i mørket. For noen år siden skjedde en voldtekt på nattestid fordi lyset var koblet ut i byggefasen. Sammenfaller mørkleggingen med en helg, er det ekstra uheldig, bedyrer Sælen og sier en må forsøke å ikke mørklegge byggeplasser. Sælen peker også på kvinners redsel for underjordiske garasjer med dårlig belysning. – Dette er en del av byrommet der belysning er viktig. Det er viktig å tenke på hvordan en kommer seg trygt hjem fra byen også når en kjører bil. Et byrom fullt av installasjoner der en kan gjemme seg, kan skape frykt. – På åttitallet prøvde en å trekke naturen inn i byen, lage gatetun og plante til med vegetasjon. På denne måten kan en ha gjort områder mer utrygge enn de var, forklarer Sælen og påpeker at en har gått bort fra denne typen byromsløsninger. – Nå planlegger vi mer åpne byrom som legger til rette for mange alternative aktiviteter. Her vil det være trygt fordi mange mennesker oppsøker de samme stedene.

Tekst: Anne Viken
Foto: Erika Kindblad

Denne teksten vart trykt i Fett nr 3, 2006.

Share This