Det ser ut til å ha gått sport i å si at man sympatiserer med feminismens sak, for så å fortelle feminister hva de egentlig burde ha vært opptatt av.

Tekst: Eivor Mæland, masterstudent i filosofi og redaksjonsmedlem i Fett. Teksten sto på trykk i Klassekampen 06.09.14. Bildet er hentet fra 33 anledningar.

Da forfatter Marta Breen i vinter ville ta et oppgjør med kvinnefiendtlige nyord, ble hun fortalt at hun heller burde snakke om likelønn. KrF-topp Dagrunn Eriksen fortalte reservasjonsrettmotstandere i 8. mars-tog at de heller burde demonstrere mot vold mot kvinner. I debatten om Radioresepsjonen som ble startet av Maiken Andresen, fikk hun høre at hun lagde storm i et vannglass, og Mímir Kristjánsson spurte i et mye omtalt innlegg hvorfor feminister er så opptatt av «fillesaker».

Refrenget synes å være at «jo da, jeg er for feminisme, men akkurat den saken du tar opp nå irriterer meg, så kan ikke du engasjere deg i en kvinnepolitisk sak som ikke angår meg personlig?»

Det er på tide å løfte blikket og spørre oss hvorfor så mange opplever feminister som irriterende. Det er lov å bli irritert, og iblant er det gode grunner til det. Men den sterke reaksjonen feminister ofte møtes med (som sjelden fordøyes nok til å bli formulert som rasjonelle motargumenter eller saklige spørsmål) står sjeldent i forhold til det de faktisk sier.

Feminismens evne til å irritere ligger nettopp i det at den tar opp problemstillinger som berører sentrale deler av livet, som seksualitet, kjønn, intimitet, kultur, makt og identitet.

Enda verre: Man ønsker å foreta en maktanalyse på disse tingene som mange mener er personlige og naturlige. Feminister har tradisjonelt ment at det som skjer i privatsfæren er viktig, for det er nettopp her kvinner har opplevd undertrykkelse og diskriminering.

Den siste tidens feminisme-debatt har vært fruktbar, skriver Kristjánsson i Dagbladet 4. september. Jeg er enig, men min begrunnelse er en annen enn hans. Kristjánsson hevder debatten har vist at «feminismen er til for både kule, morsomme kvinner, og litt mindre kule og morsomme menn». Det er både forsonlig og hyggelig sagt, men er det virkelig det folk flest har fått ut av debatten? Mulig jeg er dårlig til å følge med, men jeg opplever ikke akkurat at dét er holdningen som har dominert den offentlige samtalen i det siste.

Jeg mener derimot at de siste ukenes feminismedebatt viser hvor viktig det er med feminister som tør å irritere, og at debatten har vært fruktbar fordi den viser frem noe av mangfoldet i bevegelsen.

Feminisme er, slik jeg forstår det, en kamp for kjønnsrettferdighet som har sin egen unødvendighet som mål. Idealet er at kjønnsrettferdighet skal oppleves som så naturlig og selvfølgelig at vi ikke lenger behøver å kjempe for det.

Det er en kamp mange har tatt opp motvillig. Se for eksempel hvordan Simone de Beauvoir starter «Det annet kjønn»: «Emnet er irriterende,» skriver hun i innledningens andre setning, «især for kvinnen.»

Især for kvinnen?

Ja, nettopp. Det er ubehagelig å bli minnet om egne privilegier, men enda mer ubehagelig å bli minnet om egen underlegenhet. Det er ikke noe stas å ta innover seg at man i kraft av sitt kjønn er mer utsatt for seksuelle overgrep og krenkelser, at kvinner som gruppe har mindre status, makt og posisjoner enn det menn som gruppe har, eller å bli beskyldt for å grave seg ned i en offerposisjon om man prøver å starte en diskusjon om samfunnsmessige strukturer.

De irriterende feministene minner oss om at det vi forstår som trygt, nært og naturlig, ikke nødvendigvis er det. Som samfunn trenger vi de irriterende feministene, slik at vi begynner å snakke om problemer som ellers inngår i vårt kollektive blindfelt. Irritasjonen kan tyde på at de treffer et sårt punkt.

Share This