Det er fortsatt slik at kvinnelige artister som ikke er PJ Harvey sliter med et troverdighetsproblem. Men hvorfor?

På tross av positive unntak er fortsatt regelen at kvinnelige artister som ikke er PJ Harvey sliter med et troverdighetsproblem i anmeldernes øyne som får dem til å lete i selv ikkeeksisterende kulisser etter forklaringer på eventuell genialitet.

Den siste uken har anmelder Helge Olsen i BT fått gjennomgå for sin omtale av Hilde Marie Kjersems nye plate, som hun selv opplevde som et overtramp til de grader at hun mente det var snakk om “å pisse på flere årsverk”. Og selv om dette kanskje ikke var direkte intendert fra Olsens side, så føyer han seg dermed inn i noe som har blitt en tradisjon innenfor musikkanmelderiet: marginalisering av kvinnelige artisters egeninnsats.

Samtidig er det også sånn at mannlige artister som er bare syngemenn får mindre pes enn kvinnelige artister som er bare syngedamer. I et forsøk på å nøste opp en slags forklaring på hvorfor det er som det er har vi med oss Matias Helgheim som skriver mastergrad om saken i studio. Og spør hva som er greia med musikkritikken. Hvorfor var det ingen som kjefta på Elvis, liksom?

Tekst: Hilde Sofie Pettersen


Det er for tiden problemer med podcasttjenesten, men hele sendingen kan høres her.

Share This