Nanna Johansson lager Skandinavias morsomste tegneserier. Fett har bare Sveriges sløveste journalist.

Intervjuet skulle egentlig funnet sted på en trivelig café i Malmø, med masse pratsomme mennesker og varm kaffe eller godt øl. Stemningen skulle selvfølgelig være uformell, vi skulle le og snakke seriøst, le litt mer og snakke seriøst igjen. Det skulle bli et godt intervju, ikke revolusjonerende, men bra. Intervjueren skulle møte Nanna Johansson på Möllevångstorget klokka fem, også skulle vi bestemme hvor vi skulle gå derfra. På et eller annet vis hadde imidlertid intervjueren fått det for seg at oppmøte var klokka seks, ikke fem som avtalt. Presis klokka seks kommer derfor undertegnede i godt humør og klar for intervju, men da har altså Nanna Johansson forlatt åstedet for lenge siden, etter lengre tids venting. Synd for henne at det var minus 3 grader, snø og vind. Synd for meg at intervjuet gikk i dass.

Ved hjelp av teknisk utstyr avtaler vi neste dag å gjøre intervjuet via e-post. I utgangspunktet kanskje ikke en like sjarmerende ramme for et intervju, men ved hjelp av litt fantasi kan det bli koselig det også. Fra kjøkkenet i min leilighet i Malmø sender jeg henne en e-post med noen godt planlagte spørsmål. Jeg har vært både i kiosken og på internett i min research, og spørsmålene er velformulerte synes jeg. I en annen leilighet i samme by er Nanna Johansson kanskje akkurat ferdig med å tegne noen morsomme tegninger, kanskje hun nettopp har laget et nytt radioinnslag eller kanskje har hun sett på tv hele dagen. Det som i alle fall er sikkert, er at hun åpner hotmailen sin og ser at spørsmålene fra meg er kommet. Hun får kanskje lyst på en kopp kaffe, og går derfor på kjøkkenet og setter på kaffetrakteren før hun går tilbake til e-posten. Som alle andre leser hun ovenfra og ned, og starter derfor med det første spørsmålet. Hun tenker trolig at denne intervjueren i alle fall ikke er særlig original, for her går man rett på spørsmål om feminisme bare fordi hun er kvinnelig serietegner. I spørsmålet refereres det til et intervju med henne i bladet Rocky tidligere i år, hvor hun sier at seriene hennes er feministiske, og jeg lurer selvsagt på hva hun mener med det.

At det ligger en feministisk analyse bak dem, og at jeg ofte velger emner etter hva som til enhver tid gjør meg sint (som igjen pleier å være urettferdighet av forskjellig slag). Det er ikke dermed sagt at alle seriene jeg tegner handler om likestilling eller politikk, iblant lager jeg også ting som bare er tull og tøys.

Hun ser kanskje raskt over svaret hun har skrevet og tenker at det er greit. Neste spørsmål går på hvor hun henter inspirasjon fra, er det fra ting hun leser eller fra ting hun selv erfarer?

Jeg blir ikke så veldig ofte inspirert, men jeg har relativt lett for å komme på forskjellige emner. Ofte holder det med å lese avisa eller se på tv for at jeg skal komme på ting jeg vil gjøre noe på.

Hun ser videre på neste spørsmål, det er ikke helt ulikt det forrige: Er hennes feminisme basert på lesning av teori, eller på egne erfaringer? (Så følger en parentes i spørsmålet hvor intervjueren gjør det klart at det selvfølgelig kan være begge deler!)

Jeg har nesten ikke lest noe teori i hele tatt, flaut nok. Men på én måte er det kanskje bra, for da forholder man seg kanskje friere til emnet. Men på et personlig plan føles det bare som latskap. Jeg burde gjøre noe med det.

Kanskje kikker Nanna raskt over det hun akkurat skrev. Hun konkluderer med at det er kort, men det er godt. Deretter ser hun bare såvidt på neste spørsmål før hun kanskje bestemmer seg for å gå ut på balkongen og tenne seg en sigarett. På vei gjennom kjøkkenet tar hun med seg en varm kopp kaffe. Ute er det like iskaldt som i går. Hun røyker fort og tar med seg kaffen tilbake til e-posten og den bærbare datamaskinen. Neste spørsmål starter med en referanse til en utstilling på Avistegnernes Hus i Drøbak tidligere i år, hvor 20 tegneserieskapere fra Finland, Sverige og Norge stilte ut under tittelen «Kvinnebilde i endring – kvinnen i tegneserien». Intervjueren viser her at han henger med i svingene. Den svenske tegneren Sofia Olsson sier i Morgenbladet at «Kvinner har fått folket til å elske serier, og har gjort seriene mer tilgjengelige og begripelige, ved at man skildrer samfunnet og er mer politisk». Nanna Johansson leser videre, og neste spørsmål er enkelt nok: «Hva tenker du om det?». Kanskje har Nanna hørt både sitatet og argumentet før, kanskje ikke.

Jeg tror det er mye i det hun sier. Alternativseriene har blitt mer interessante i takt med at de kvinnelige serieskaperne er blitt flere. Men jeg tror ikke at det automatisk finnes et likhetstegn mellom kvinnelige serieskapere og sosial patos. De fleste tegner jo ikke samfunnskritiske serier, men jeg tror at vi som gjør det, har fått litt mer medieoppmerksomhet, og har derfor vært synligere. På et kunstnerisk plan har feminismens inntog i serieverdenen vært hardt tiltrengt. Man kommer ikke lenger like lett unna med klassiske sexistgrep, som for eksempel bimbo- og svigermorvitser. Så jeg tror de fleste anstrenger seg, og tenker nok litt ekstra, for ikke å virke forutsigbare og kjedelige.

Neste spørsmål synes kanskje Nanna Johansson er litt dumt. For i e-posten blir det spurt om hun har opplevd motsetninger mellom det å være feminist og det å være morsom? Hun himler kanskje med øynene, og tenker jesus før hun skriver:

Nei! I så fall handler det vel om andres fordommer, at de avfeier en serie fordi avsenderen er feminist. Derimot fins det kanskje enkelte emner som jeg ikke spøker overfladisk med, som for eksempel vold mot kvinner.

Undertegnede må nå innrømme at han synes Nanna Johansson er veldig morsom. Særlig hennes spalte Nä, dra mig baklänges Tankesmedjan på svensk P3 er en favoritt. Neste spørsmål er derfor kanskje heller ikke så orginalt så jeg først trodde; intervjueren spør hva Nanna Johansson selv synes er morsomt.

Det jeg selv synes er morsomt er smarte, velskrevne tv-serier. Jeg er storkonsument av humorserier som The Office, 30 rock og Arrested Development.

Nanna Johansson ser på klokka. Det er bare ett lite spørsmål igjen, og hun har kanskje helt andre planer for denne dagen. Det var strengt tatt i går hun hadde satt av en time til å bli intervjuet. Ute har det begynt å snø igjen. I siste spørsmål blir det spurt om hvem som er hennes forbilder, både som serietegner, feminist og kvinne? Nanna reagerer trolig umiddelbart på ordet «forbilde», men tenker kanskje at hun får vel svare noe likevel.

Ordet forbilde har jeg litt problemer med, men serieskapere jeg liker er blant andre Liv Strömquist, Sara Hansson og Stina Johnson. Men ettersom det er en liten bransje der mange som tegner også er ens venner i privatlivet, kjennes det alltid litt inhabilt å svare på det spørsmålet. Det første feministiske forbilde jeg kommer på, er Nour El-Refai, en svensk komiker. Hun er jævla modig. Og morsom.

Nanna Johansson legger ved et pressebilde av seg selv i e-posten. Egentlig skulle dette intervjuet inneholde et bilde av henne med isroser i kinnene i et Malmø hvitt av snø (unnskyld til fotografen jeg dro med meg i snøværet på Möllan klokka seks!). Pressebildet er fint nok det, men det er lite som tilsier at dagen før hun svarte på e-posten stod hun i minusgrader, snø og vind på et torg i Malmø og venta og venta og venta. Unnskyld.

Ståle Holgersen (f. 1980) er stipendiat i byplanlegging ved Universitetet i Lund.

Fakta:

Nanna Johansson tegner tegneserier. Hun er 24 år, opprinnelig fra Gävle men bor nå i Malmø.

Fra 2007 til 2009 gikk hun på Serieskolen på Kvarnby Folkhögskola i Malmø.

Hun har gitt ut to tegneseriebøker, Fulheten (2009) og  Mig blir du snart kär i (2010), begge på Kolik Förlag. Hun har også publisert tegninger i blant annet Sydsvenskan, Smålandsposten og Bang, samt gitt ut diverse fanziner sammen med Sara Hansson.

Siden 2008 har hun også jobbet i Pang Prego og Tankesmedjan som programleder i svensk P3.

Hjemmeside: www.fulheten.com.

Share This