Jeg så med skamfull fryd på hvordan ekspeditrisen sprayet posen med parfyme. Hun la deretter det overprisede skjørtet forsiktig og ærbødig ned i sitt nye hjem, og gav det til meg med en antydning av motvilje eller separasjonsangst. Dette hadde vært en sjeldent god dag for meg. Jeg våknet uthvilt, og klarte å få både meg og ungen gulpefrie ut av huset. Gaten i den belgiske byen myldret av travle, glade folk i solen, og jeg følte meg som en av dem – en mestrende overskuddsmamma bak stilige solbriller. En scene jeg elsket. Før jeg visste ordet av det var jeg hovedrollen i min egen musikkvideo. Det var denne rusen som fikk meg til å dra kortet. Det dyre skjørtet i vinduet ble en slags selvoppfyllende bekreftelse på den jeg forsøkte å være.

En par timer senere var jeg på vei hjem med en blid gutt på armen. Høy på livet tok vi selvsikkert og nonchalant plass i heisen. Jeg var fortapt i min egen storslagenhet da heisen med et brutalt rykk og et dødsskrik stoppet totalt opp mellom to etasjer. Panikken bredde seg som når en våkner fra verdens beste drøm. Den lille glassheisen på knappe 1,5 m² stod som frosset, ansikt til ansikt med en steikende sol som om den ville opponere. Svetten rant, pulsen økte. Det nye skjørtet klistret seg til min utrente barselsrumpe. Jeg så på ungen som om han kunne gi meg ny informasjon i situasjonen, men det eneste svaret jeg fikk var en enorm gulp som ble liggende på heisgulvet som en tragisk punshline.

Jeg trykket febrilsk på alarmknappen men ble bare møtt med hånlig spraking. Naboene tok ikke telefonen, min mann var på jobb. Jeg satt bom fast. Dagens bakgrunnsmusikk var skrudd av til fordel for min egen hjertebank. Etter noen minutter fant jeg roen. Med amming og vognen som skyggemulighet skulle vi alltids holde ut en stund. Jeg hadde sendt meldinger til potensielle redningsmenn og kvinner, så nå var det bare til å vente.

Hva tenker man på når man sitter fast i en heis? Innestengt i varmen begynte jeg å tenke på hvordan det var å bruke burka. Kanskje ganske likt? Begge tilstander er klaustrofobiske, immobiliserende, skapt for transport med minimal potensial for annen livsutfoldelse. Der jeg satt og stirret på den rødblinkende alarmknappen synes det også passende å hevde at både burka og heis er anordninger skapt av menn, som ikke vil innrømme dets dårlige fungering, behov for vedlikehold, modernisering eller avskaffelse.

Parlamentet i Belgia var først ute med et forbud mot bruk av burka og niqab i offentlige rom i 2010. Frankrike kom like etter. Folk vi møter på her støtter forbudet. Argumentasjonen bygger på behovet for at folk skal kunne identifisere hverandre og at kampen mot burka er en kamp mot kvinnediskriminering. I Norge har vi hatt en beslektet diskusjon når det gjelder politi og rettsvesen. Det er likevel et langt steg fra å sette begrensninger for offentlige tjenestemenn og –kvinner til det å forby privatpersoner å bruke religiøse/ kulturbetingede symboler i det offentlige rom.

Det gjør meg nysgjerrig. Det er jo ikke slik at burkaene invaderer gatene her i Sentral-Europa. De få tilfellene er kanskje synlige, men hva er det med denne statistiske minoriteten som skaper bølger opp til de øverste statsledere? Det vestlige samfunnet hevder at motivasjonen er forankret i kampen for likestilling og et åpent samfunn, men kan det ligge psykologiske mekanismer bak slike strømninger? Jo visst synes jeg det er skrekkelig at kvinner gjemmes bort bak heldekkende masker. Jeg synes det trist, feil, urettferdig og provoserende. Det rører noe i meg. Kanskje vekker det medfølelse og sinne på de usynlige kvinners vegne. Kanskje opplever jeg det som et angrep på meg selv og mine verdier. Er det slike følelser som operer som skjulte motivasjonsfaktorer bak et forbud?

Belgia, som flere andre EU land, sliter i kjølvannet av finanskrisen. Ved siden av stor gjeld og et presset velferdssystem har landet også den pinlige æren å ha slått verdensrekorden når det gjelder antall dager uten regjering. Det bor nærmere 12 millioner i dette landet som er på størrelse med Hedmark. Tilsynelatende hersker det større misnøye med innvandring her enn i Norge. Hva skjer med mannen i gata når samfunnet rundt ham preges av problemer som er kompliserte, sammensatte og truende? Psykologisk vil en slik situasjon skape et behov for oversikt, forenkling og kontroll. Kanskje ikke rart at folk begynner å speide over til naboen etter problemet. En jakt etter det synlige og håndterbare.

Kanskje har kampen mot heldekkende hodeplagg blitt et forsøk på å gripe tak i noe konkret i tåken av misnøye, usikkerhet og uro. Når man har definert et problem kan angsten legge seg litt. Kanskje har burkaen blitt et symbol på opplevde negative konsekvenser ved innvandring, frykten for fremtiden og det som er annerledes. En knagg hvor man kan henge egne overlegne vestlige verdier, og som gir folk noe å mene og tro på. For det vestlige samfunnet kan innføring av et slikt forbud, uavhengig av egentlig innhold, handle om maktdemonstrasjon. Det kan tilfredsstillende utløp for aggresjon og misnøye, og skape følelser av styrke og handlingskraft. Man gjør noe proaktivt for å bedre sin egen eller sin nasjons tilstand.

Men hva er konsekvenser av et slikt forbud? Hva skjer psykologisk hos dem som har fått den moralske pekefingeren rettet mot seg? De kvinnene som dekker seg til etter egen overbevisning – får de mindre lyst til å bruke burka? Antagelig ikke. Psykologisk reaktans er et begrep som blir brukt i forbindelse med menneskers grunnleggende behov for frihet til å ta egne valg. De fleste kan sikkert kjenne igjen hvordan stort press gir lyst til å gjøre akkurat det motsatte. Et forbud kan fort tolkes som en trussel eller et angrep. Ironisk nok kan man derfor risikere å skape sterkere konservative strømninger i aktuelle miljø – nettopp fordi man bruker forbud og straff. Om man vil frigjøre kvinnen bak sjalet er det paradoksalt å først velge tvang som kommunikasjonsmiddel. Tvang til frihet er fremdeles tvang.

Jeg kan vel ikke hevde å vite hvordan det er å gå med burka, men i min situasjon ville jeg desperat ut av heisen. Da naboen endelig kom til unnsetning var jeg min redningsmann evig takknemlig. For dem som måtte føle seg like maktesløst innesperret i et heldekkende klesplagg kan man håpe at forbudet kom som en heismontør på overtid. Men det er dessverre grunn til å tro at et slikt forbud ikke er den beste hjelpen for dem som blir tvunget av ektemann eller familie til å dekke seg til. For det første vil ikke et forbud ramme den som utøver tvang – men heller den kvinnen som utsettes for den. Med et lovforbud risikerer man også å ytterligere isolere kvinnene det gjelder. Da har samfunnet mer å vinne på forebyggende tiltak og samarbeid med miljø hvor problemstillingen måtte være aktuell.

Jeg vaklet ut av mitt midlertidige fengsel, svett og skjelven i mitt nye skjørt. På 60-tallet var miniskjørtet for noen et symbol på seksuell frigjøring og opprør. Et klesplagg får kanskje bare den makten vi tillegger det. For meg ble mitt nye skjørt et symbol på at hovmod står for fall. Noe et lovfestet forbud mot heldekkende plagg også står i fare for.

Tekst: Anne Marthe K. Hanstveit, 30 år og psykolog. Bosatt i Gent, Belgia. Gift og mor til Ola på 7 måneder.

Foto: Flickr/niomix2008

Share This