Donna Zuckerberg har utforsket hvorfor frustrerte unge menn med ytre høyresympatier er så glade i antikken.

Tekst: CARLINE TROMP

Hvorfor er ytre høyre så opptatt av antikken? Hvorfor siterer selverklærte «pick up-artists» Ovid når de snakker om å sjekke opp damer? Hvorfor får historikere som skriver om Romerrikets multietniske sammensetning, eller om at de greske statuene ikke var hvite i sin egen samtid, dødstrusler fra sinte unge menn? Hvorfor snakker høyreradikale politikere om at den «romersk-greske vestlige siviliasjonen» er i ferd med å gå under – og hva mener de med det?

Dette er spørsmål som undersøkes i Donna Zuckerbergs skremmende aktuelle bok: «Not All Dead White Men». Zuckerberg er klassisist, feminist og redaktør for nettidsskriftet Eidolon. I boka undersøker hun hva det hun omtaler som «Red Pill» (et paraplybegrep for den såkalte «mannosfæren» på nett – antifeminister, «mens rights»-bevegelser og pick up-artists – og det mer politiske alt-right) leter etter hos grekerne og romerne, og hvordan de misbruker historien for egen vinning.

Fredag 24. mai gjestet Zuckerberg Kulturhistorisk museum i Oslo, der hun deltok i en paneldebatt med historieprofessor Elisabetta Cassina Wolff, journalist og forfatter Øyvind Strømmen og professor i kjønnsstudier Jorunn Økland. Fett var til stede, og fikk tatt en kjapp prat med Zuckerberg i etterkant.

NYTT OG GAMMELT FENOMEN

Å få oversikt over det nye ytre høyre kan være utfordrende. Nye forgreininger utvikler seg i rasende tempo, særlig på nett, og grensene mellom hatprat, propaganda og trolling er ikke alltid klare. For de av oss som har brukt (for) mye tid i dette landskapet, var Zuckerbergs innledning imidlertid gjenkjennelig. For noen år siden ble hun nysgjerrig på antifeministiske gruppers bruk av klassiske tekster og filosofi for å pushe en reaksjonær kjønnsideologi der menn er overlegne. Mens hun prøvde å finne ut hva i alle dager dette var for noe, så hun radikalisering skje i sanntid: Antifeminisme og motstand mot skeive familiekonstellasjoner utviklet seg til rasisme, jødehat og white supremacy («hvit makt»).

I en noe rotete debatt etter innledningen, der ordstyrer forsøkte å gape over for mye, ble det snakket om alt fra sosiale mediers rolle, alt-rights politiske innflytelse, antifeminisme versus ikke-feminisme og fascismens holdning til kjønn. Et hovedspor som gikk an å identifisere, var likevel hvordan ytre høyre igjen og igjen har vendt seg til eldre historie for å legitimere en rasistisk og voldelig ideologi. Dette er noe vi i Norge kjenner godt til: Nazistene elsket vikingsymbolikk og forsøkte å ta den norrøne fortida til inntekt for en visjon om et «rasereint» Germania.

Øyvind Strømmen, som har skrevet flere bøker om ytre høyre, påpekte med rette at verken gullaldernostalgi eller ekkokamre og propaganda er noe som har kommet med nettet eller sosiale medier. «Man må slutte å late som om internett er noe annet, et annet sted», sa han. Nettet er stedet der mange unge i dag får sin politiske oppvåkning – og alt-rights memes og påstander siver inn i mainstreampolitikken, filtrert gjennom nettmedier.

Zuckerberg poengterte at mens det er lett (og sunt) å le av marginale bevegelser som «mannsseparatistene» i Men Going Their Own Way («When will they finally go their own way?»), så er ideene de spiller på om menn og kvinners «biologiske programmering», samt rasistiske stereotyper, dypt innbakte i vår kultur. Bevegelsenes ideologer bruker pseudovitenskap for å gi inntrykk av at dette er det «naturlige» og dermed riktige. Selv har hun mange ganger fått høre at hun ville vært lykkeligere hvis hun ble hjemme med barna i stedet for å forske og debattere. Hørt det før?

FRA FRUSTRASJON TIL POLITIKK

Hvor mye oppmerksomhet skal man egentlig gi til frustrerte (unge) menn på nett og deres historiesyn – er de så farlige? Elisabetta Cassina Wolff, som har forsket på italiensk historie, fascisme og totalitære regimer, stilte spørsmålet om det handlet mer om et kulturelt enn et politisk budskap. Hun påpekte at tradisjonelle familieverdier, motstand mot skilsmisse og abort med mer, deles av mange – og at antifeminisme ikke er det samme som kvinnehat. Cassina Wolff mente det ble feil å kalle bevegelsene Zuckerberg skrev om «fascistiske» (selv om alt-right har et fascistisk potensial), og at at fascismen ikke er en kvinnefiendtlig ideologi. Mange «vaskeekte fascister» ville selv hevde at de har stor respekt for kvinner og vil gi henne hennes «naturlige plass» tilbake – og mange kvinner er enige i dette, sa hun.

Mens det nok kan sies mye interessant om dette, ble det en avsporing fra den typen hatefull og politisert antifeminisme Zuckerberg har skrevet om – og sistnevnte var raskt med å minne om at «Red Pill»-aktivismen i dag har funnet kanaler inn i Det hvite hus. Både kjønnsforsker Jorunn Økland og Øyvind Strømmen istemmet at mens mange unge menn bruker slike grupper for å få ut frustrasjon og «blåse ut» – noe som til og med kan være sunt – så er det et politisk potensial. Ikke minst er det en misforståelse å skille kulturelle spørsmål fra politiske. Alt-right- og nyfascistiske ideologer jobber nettopp ut fra ideen om «metapolitikk», der man påvirker kulturen for så å gradvis snike inn politiske ideer. Akkurat som Zuckerberg så skje hos «Red Pill».

ROMERE, RIDDERE OG VIKINGER

Debatten var innom mange aktuelle spørsmål, men det var litt lite oppmerksomhet for fenomenet som skulle være tema: Ytre høyres appropriering av antikken. Det skyldtes kanskje at dette ifølge moderatoren ikke er særlig kjent i Norge. Her kunne man påpekt at forlaget og nettstedet Document i en årrekke har kombinert utgivelser av klassiske tekster med apokalyptiske visjoner om Vestens undergang – og at det i det hele tatt virker utdatert å bruke nasjonale rammer når man snakker om alt-right. De samme kildene leses i Norge og i USA. Som Jorunn Økland påpekte, finnes henvisninger til den «gresk-romerske» kulturen i Anders Behring Breiviks manifest, åpenbart klipt og limt fra nettet. Utvekslingen av ideer, symboler og kulturhistoriske memes foregår lynraskt og i alle retninger, med et resultat som nesten bare kan beskrives som postmoderne (mine ord): Romerske drakter og vikinghjelmer, runer og kristne «Knights Templar»-symboler kan sees side om side i ytre høyre-marsjer. I spørsmålsrunden etterpå kom Zuckerberg også inn på den forvirrende bruken av «Vestlig sivilisasjon» som en kode for «hvite», særlig når de henviser til antikkens Hellas – som hun mener heller bør forstås som det nordvestlige hjørne av en kulturkrets som strakte seg sør- og østover.

I denne historiske potpourrien må man feste blikket på hvordan ytre høyre bruker dette politisk. Over hele verden er slike bevegelser opptatt av å «gjenopprette gammel storhet». De iscenesetter seg selv som bærere og forsvarere av kulturen de hevder å representere (noe man kan se ekstreme utslag av i tekstene til Breivik og New Zealand-terroristen), og leter etter legitimering i historien.

Fett har tidligere skrevet om angrep på (kvinnelige) forskere som formidler kunnskap om historien som ikke passer inn i slike gruppers ønskedrømmer. Et spørsmål vi hadde, er da også hvordan fagfolk skal forholde seg til dette – og til at så mange får sitt første møte med historiske epoker gjennom politisk propaganda. Panelet mente at man har et ansvar for å korrigere feilaktige oppfatninger, særlig hos interesserte unge folk, og for å støtte kollegaer som er under angrep. Cassini Wolff understreket at fagfolk også har et ansvar for å følge med på populærkulturelt og politisert bruk av historien – for å kunne kjenne igjen trolling og desinformasjon og ta til motmæle. Akademikere må være ute i samfunnet, og systemet må hjelpe dem med det – som i dag i liten grad er tilfelle.

INTERVJU MED DONNA ZUCKERBERG

Foto: Ali Wunderberg

Etter samtalen fikk Fett litt tid alene med Donna Zuckerberg, som var en god anledning for å få snakket litt mer om kjønn i antikken – og om feministiske motstrategier.

Hva slags bilde av antikken er det disse Red Pill-grupper har, egentlig, særlig når det kommer til kjønn? Og er deres forestilling helt feil?
DZ: De har et idealisert bilde av tradisjonelle kjønnsroller, der menn har makta. Og en del av det stemmer – kvinner i antikken hadde ikke noen posisjon som rettssubjekt, de var en manns eiendom. Men det som kjennetegner disse gruppene er at de setter patriarkatet i en direkte årsakssammenheng med antikkens kulturelle bragder. De mener at det var derfor disse kulturene var så rike – at for å bygge Parthenon, må du ha et samfunn der kvinner holder seg hjemme.

Når det gjelder stoikerne, som Red Pill er opptatt av, er det interessant at de hadde en ide om et idealsamfunn med full likhet mellom kjønnene. Men i praksis var de mer opptatt av å følge de sosiale normene. Stoikerne sprang ut fra kynikerne, som ville velte om på samfunnets normer, men stoikerne var ikke normbrytere når det kom til stykket. Det kan minne litt om transdebatten i våre dager, der et argument man hører er at «i et ideelt samfunn med full likestilling, så hadde ikke folk trengt å skifte kjønn». Ja, det kan så være. Men det er ikke det samfunnet vi lever i.

Red Pill angriper særlig kvinnelige historikere og forskere med minoritetsbakgrunn. Oppfattes de/dere som en trussel?
DZ: Relativt sett har ikke kvinner vært i antikkforskningen så lenge, og mange av disse folka mener vi «ødelegger klassikerne» – jeg får høre det hele tida. Personlig mener jeg at hvis klassiske studier bare skal være for hvite menn fra eliten, som bare skal lese disse tekstene og genierklære dem uten et kritisk blikk, så er det dypt deprimerende.

Hvordan kan man nå fram til disse folka?
DZ: Man kan ikke nå fram til dem, tror jeg. Men man kan nå fram til deres publikum – de som leser og ikke helt vet hvor de står. Det gjelder å plante «the seed of doubt» – kanskje hun forskeren har rett, likevel?

Det er morsomt at du bruker det begrepet, «the seed of doubt» – for det brukes jo nettopp også mye på ytre høyre om å få folk til å tvile på for eksempel klimaforskning. Kan vi også bruke det mot dem?
DZ: Ja, absolutt!

Jeg mener jo deres versjon av antikken er den desidert kjedeligste. De ser på det og ser en hvit mann og identifiserer seg med dem. Men det skjer så mye mer når man leser med utgangspunktet i at disse tekstene ikke er skrevet for meg, at de kommer fra en annen kultur. Man kan se på forfatteren som en motstander, eller en man kan gå i debatt med.

Mitt neste prosjekt handler om Aristofanes stykke «Lysistrata», der kvinnene nekter sex til mennene sine – og hvordan det har blitt lest og brukt. Ideen om en slik sexstreik er i grunn misogynistisk, og det er et skuespill skrevet av menn for menn. Men så har det blitt brukt av kvinner og feminister i tusen år. Det er veldig spennende

I mitt eget felt, vikingtid og middelalder, har jeg sett en lignende dynamikk der ytre høyre tolker fortida som de vil – særlig når det gjelder kjønn. Samtidig har jeg noen ganger sett en tendens i feministiske miljøer til å tolke forskning i retningen de liker – og overdrive for eksempel hvor likestilt samfunnet var før. Er det en felle for feminister?

DZ: Ja, det er viktig å være klar over at selv om disse miljøene på ytre høyre tar mye feil, så er det også mye i deres framstilling som stemmer. Det er viktig for fagfolk å korrigere skadelige feiloppfatninger de har, for eksempel om multikulturalisme, men vi må samtidig ikke underspille det vi vet, at store grupper var undertrykte i disse samfunnene. Kvinnne var kanskje friere enn det Red Pill påstår, men de var ikke frie.


Share This