Da Christine Jentoft ble mamma måtte hun krysse av som far på fødselsattesten. Hvordan oppleves det å bli mor når resten av samfunnet leser deg som far?

om å bli mor

 

Tekst: Christine Jentoft

Illustrasjon: Lillian Andersen

Midt på natten den 26. April 2011 ble min datter Aurora født på Akershus Sykehus. Da min daværende samboer og jeg skulle signere som hennes foreldre ble det krysset av på «Far» for meg. Det føltes feil. På den tiden levde jeg fremdeles som mann, ble lest av samfunnet som mann, men var ute som kvinne for meg selv og min samboer. Å bli anerkjent som rett kjønn i juridiske papirer er for mange transpersoner ganske viktig. Men som nybakte foreldre lå ikke fokuset på at jeg måtte få kjønnsidentiteten min anerkjent akkurat der og da.

Å være i skapet og ha småbarn er ikke noe jeg anbefaler. Jeg ville løyet om jeg sa jeg håndterte det bra. Når en går med tusen tanker i hodet om sin egen identitet og liv, så går det utover evnen til å ta vare på andre. Energien og tålmodigheten strakk ikke til slik jeg ønsket.

Spol frem til desember 2012, Auroras andre mamma og jeg har gått fra hverandre, men ikke på grunn av at jeg er transkjønnet. Jeg har levd som meg selv, en kvinne, et halvt års tid og har nettopp kommet ut på Facebook. Dette var tredje forsøket på å komme ut, nå hadde jeg fått den erfaringen og aksepten som måtte til.

Jeg ønsket å være en best mulig forelder for min datter, gi henne den omsorgen, kjærligheten og støtten hun kom til å trenge. Men det kunne ikke skje om jeg var i skapet. Så jeg ble aktiv i Skeiv Ungdom, fant folk i samme situasjon, lærte mye om meg selv og startet blogg. Videre oppsøkte jeg behandling hos en ekspert på transtematikk, samt jobbet hardt med skammen jeg gikk og følte på.

Å komme ut til barna

Jeg får mange spørsmål om hvordan Aurora tok det da jeg kom ut. Aurora har aldri kjent meg som noe annet enn mamma, men Auroras andre mamma hadde en sønn fra før som vi måtte ha den praten med. Den foregikk omtrent slik:
– Kjønn er noe man bestemmer selv, og nå vil jeg gjerne at vi alle bruker «Christine» og «hun».
– Ok, kan jeg leke med lego nå?

Så enkelt var det, og som oftest trenger det ikke være vanskeligere enn dette. Barn tar sånt fint, så lenge vi voksne ikke blåser det opp til noe stort og skummelt. Det trenger ikke engang gjelde kjønn eller legning, en tur til tannlegen eller frisøren kan være skummel om foreldrene framstiller det slik.

I dag bor Aurora med min samboer og meg. Annenhver helg er hun hos sin andre mamma. Dette er en ordning som fungerer bra for oss. Jeg er mamma, eksen er mamma, og i tillegg har hun to bonusforeldre. Denne foreldrebonanzaen består av mennesker som samarbeider for vårt barns beste.

Det å være definert mann ved fødsel og hevde seg som mor gjør at en del mennesker drar ned kritikerbrillene. Jeg har fått beskjed om at siden jeg ikke fødte henne, så kan jeg ikke være mor. Som oftest kommer dette fra mennesker jeg møter i sosiale settinger, og selvfølgelig fra folk på Internett. Påstanden faller på sin egen urimelighet. Hvis vi ser bort fra transkjønnede mødre som meg, så påvirkes også medmødre, stemødre, adoptivmødre og sikkert andre av slike uttalelser. Jeg får også beskjed om at siden jeg leverte de små kjønnscellene så er jeg far. Rent biologisk er det vel sant, men det er ikke nødvendigvis korrekt av den grunn. Det finnes som kjent ganske mange spermgivere der ute som ikke har blitt værende for å oppdra barnet sitt. Det finnes spermdonorer som bidrar til at andre barnløse kan få det de trenger. Om Aurora ikke var biologisk tilknyttet meg så hadde jeg allikevel gjort samme innsatsen og gitt henne samme kjærligheten.

Homoeventyr til barnehagene nå!

Når det gjelder holdninger fra andre har vi vært tidlig ute, og at Aurora har to mammaer har vært et større samtaleemne enn at en av hennes to mammaer har levd som mann. Vi løste dette ganske greit med samtaler med barnehagen og at vi lånte dem «Wilma har to mammaer». Det er utrolig hvor mye tilstedeværelse i litteratur, og opplysning, kan ha å si for aksept. Homoeventyr til barnehagene nå!

For hvor mange transkjønnede, lesbiske kvinner med små barn kjenner du? Vi er ikke nok folk til en barselgruppe for å si det sånn. Jeg har ikke mange å dele erfaringer med og må ta ting litt som det kommer. Jeg kan snakke med andre transfolk om det å være trans, eller jeg kan snakke med andre foreldre om det å være forelder. Så smelter jeg samtalene sammen til en slags dialog om min foreldrerolle. Men støttegrupper, ressurser og slikt spesifikt til min situasjon finnes ikke. Det finnes ikke en veiledning for «Hvordan håndtere din kjønnsbekreftende prosess mens du får ungen tørr om natta?». Personlig skulle jeg gjerne sett boken «Tren stemmen samtidig som barnet trener munnbevegelser». Nå er det nok for meget å håpe at absolutt alle variasjoner skal ha egne pedagogiske bøker rettet mot forskjellige aldersgrupper, men jeg vil gjerne ha mer mangfold generelt i litteraturen. Mangfold bidrar til åpnere sinn og mindre skepsis mot nye ting.

Til tross for at jeg levde som mann, så var jeg aldri i mine egne øyne en «Pappa». Å leve som kvinne og bli kalt Pappa ville vært det ultimate opprøret mot kjønnsnormene, men det ville også påført min familie tyngden av å måtte være vandrende holdningskampanjer. Dette skal de få slippe. Jeg vet ikke sikkert hvorfor jeg ikke er komfortabel med å bli kalt Pappa. Det kan være de sosiale forventningene, misforholdet mellom eget kjønn og tilknyttet foreldretittel eller noe annet. Jeg vet bare at det ikke kjennes rett, mens mamma kjennes bedre, så da forholder jeg meg til det.

Som transperson blir man ofte rimelig klar over hvor ekstremt kjønnet samfunnet faktisk er. Har man halve livet blitt lest som mann og så senere leses som kvinne, så er det lett å merke strukturene som spiller inn. Jeg overraskes enda over hvor mye mer som forventes av meg nå, som mor, enn da jeg ble lest som far til et barn. Jeg liker ikke holdningen om menn som dårligere forsørgere enn kvinner. Barna fortjener gode forsørgere, uansett kjønn. Som en motgift mot samfunnets trange kjønnsnormer får Aurora en forholdsvis nøytral oppdragelse, uten bevisst kjønning av interesser, klær eller leker fra oss foreldre, selv om hun kjønnes i språket. Hun skal få stå fritt til å velge selv. I tillegg vil Aurora alltid være klar over at tanker hun måtte ha om sitt eget kjønn og legning ikke er tabubelagt. Men dessverre lever vi ikke i et vakuum. Vi voksne er også påvirket av hvordan vi selv ble oppdratt, så en helt kjønnsnøytral oppdragelse er nok urealistisk å hevde. Men det som jeg tidligere opplevde som den største hindringen for min rolle som forelder, er nå blitt et av de beste verktøyene. Det bruker jeg for alt det er verdt i måten jeg oppdrar barnet mitt. Så får vi håndtere samfunnets tabuer og kjønning som best vi kan underveis.

Først publisert i Fett #3 2017. Tema: Morskap.

Share This