Jeg skummet igjennom anmeldelsen og leste ingressen på nytt: «Vaginalpop fra Lady Gaga». Dette minnet meg om noe? Ubehaget, rastløsheten, hva var det det minnet om?

Gjennom forsøket på erindring dukket det opp bruddstykker av en bekjennelse: «Det at jeg som mann kanskje besitte en dyptloddende forakt for kvinner, det kan godt hende. Såpass ærlig må jeg kunne være». Audun Vinger kom med uttalelsen under en paneldebatt om musikkjournalistikk og kjønn på Litteraturhuset i mars i år. Og ubehaget husket jeg godt. Både mitt og det jeg antar den tette stillheten og klamme vridningen på klappstolene hos publikum indikerte. Vinger var en av de påståtte forfatterne av den famøse «Hold kjeft, drittkjerring!»-anmeldelsen av Anne Grete Preus i Natt og Dag på nittitallet. Nå, en målbinder som tok misogynien på sin kappe. Ubehagelig, definitivt. Men hvor var linken til vaginalpopen?

Sigrid Hvidsten oppsummerer sin terninkast én anmeldelse av Lady Gagas nye plate Born This Way med å plassere den i kategorien «vaginalpop». Ikke står det i anmeldelsen hva vaginalpop er, og ikke er det et etablert uttrykk (googlet det; ikke å anbefale av virusrisiko-relaterte årsaker), men da ordet inneholder konnotasjoner til det kvinnelige kjønnsorganet kan det virke som om det er et selvforklarende negativt begrep som åpenbart kvalifiserer til bunnplassering. Det begynte å demre for meg hvor tankenspranget til Vinger og ubehaget kom fra.

Om man produserer vaginalpop fortjener man ikke bare bunnplassering, man fortjener faktisk fysisk avstraffelse. Hvidsten oppsummerer sin anmeldelse med å sende en medlidende tanke til Gagas angivelige forbilde, Madonna: «Egentlig er det et under at ikke dama har gitt oppkomlingen en real ørefik. Jeg vet at jeg har lyst til å gjøre det.» Nå er Hvidsten en kvinne. Det forstår man fordi anmeldelsen er undertegnet med fornavnet Sigrid. Kunne hun kommet unna med det hvis hun het Audun? Eller utelot den delen av brødteksten der hun ramser opp referanser Gagas musikk kan være inspirert av? Kort sagt: er det ikke innholdet i «Hold kjeft, drittkjerring» som er problemet, men lengden?

Å undergrave kvinner ved å plassere de i en kjønnet kropp er en velbrukt og effektiv hersketeknikk. Sjelden er det så åpenbart urettferdig som at man kaller noen «drittkjerring», eller å si at man produserer vaginalpop. Ofte er det gjort mer subtilt, som å kalle noen syngedame fremfor artist, eller Bergens Tidendes kroneksempel: å gi en dobbeltanmeldelse av «popkvinnene» Elvira Nikolaisen og Hilde Marie Kjersems siste plater, der de i virkeligheten behandlet produsentene som albumets opphavsmenn (!) og artistene som elementer i deres komposisjon (Overskrift: «Produsenter uten plan»). Så er det kanskje heller å foretrekke å få slengt drittkjerring etter seg, eller å motta en sviende ørefik, fordi da er i det minste overtrampene mindre skjult.

Ubehaget drev meg til å lese anmeldelsen på nytt. Flere ganger. Det nærmeste jeg kom en definisjon på vaginalpop i teksten var følgende: «en særegen vers-refreng-vers-stil». Vel, etter hva jeg har hørt er dette en nokså vanlig poplåtstruktur, og ikke særlig vaginalt (hva nå enn det måtte være). Uttalte feministiske artister som for eksempel Patti Smith har faktisk hevdet at det å ikke komponere rundt en slik gjentakende fast struktur, men å la musikken flyte friere, nettopp er en mer feminin måte å skape musikk på. I så fall kan man jo si at Lady Gaga faktisk produserer fallisk pop, eller penispop, for å bruke samme sjargong…

Mennesker lager musikk, mennesker er kropp, kroppen er kjønnet. Jeg har ingen forestilling eller ønske om et samfunn med kjønnsløs musikk eller kunst. Det er ikke en slik utopi som gjør meg rastløs. Det jeg kjenner et ubehag knyttet til er forenklingen av dette aspektet, og hierarkiet det opererer med. Vaginalpop? Hvorfor er det så opplagt et skjellsord? Hvis noen hadde presentert meg for ordet før jeg leste Hvidstens anmeldelse kunne jeg muligens tenkt på Jenny Hvals siste album eller noe annet fint som setter kropp og seksualitet i spill gjennom musikk. Hvorfor ikke?

Vi lager musikk med kroppen. Før vi kan snakke og gi bestemt innhold til ordene, lager vi lyder, pludrer frem rytmer, vugger en takt. Oppveksten er fylt med regler, oppramsinger og sanger uten stor logikk, men med store ludiske nytelser (Ellinga, vellinga, Vatlandsguten). De fleste har spilt på slurva så spyttet spruter siklet renner. Så når inntrer forakten for det kroppslige opphavet og den kjønnsløse distansen som ideal? Og hvorfor tenderer vi mot å se den kvinnelige artisten som mer kroppslig, og dermed kjønnet, enn den mannlige artisten? Mens han tar skrittet fra barndommens musikklek og opp i det universelle, vil hun fremdeles bli oppfattet som en slurvespiller, prisgitt sin kropp og kjønn som instrument. Innen denne logikken vil hennes musikk alltid oppleves som sekundær, mer banal og mindre kompleks enn den som har hevet seg over den kjønnede kroppen og på den måten kommet nærmere det sublime. Vaginalpop? Selvfølgelig krever ikke ordet en nærmere definisjon. Ikke bare er den feminin og dermed kjønnet, slik for eksempel «jentepop» er, men det er enda nedrigere. Vaginalpop peker på en musikk som på alle måter er regressiv og vulgær, knyttet til reproduksjon og immanens. Hvidsten finner Lady Gagas nye album, som passende nok heter nettopp Born this way, for primitiv. Vaginal er et annet ord for primitiv.

Men hva mer var det det vekket i meg, ubehaget, rastløsheten? Hva mer minnet det om? For det kjentes mer personlig enn Audun Vingers bekjennelse. Og det var det, og det har ligget i bakhodet mitt hele tiden. De gangene jeg har fått «fitte» frest til meg fra sammenbitte tenner, eller ropt fra andre siden av gaten, på vei hjem fra byen kanskje, idet en mann har gitt opp en forfølgelse, eller sluppet opp for argumenter. Fitte. Den siste ydmykelsen man griper til når alt annet er tapt, eller for å gjøre kort prosess. Et billig men effektivt triks, enten det gjelder en plateanmeldelse eller en opphetet diskusjon på kammerset. Å reduseres til sitt kjønn, å stenges inne i kroppen av den andre, er en opplevelse langt vanligere for kvinner enn for menn. Men er det mulig å kunne eksistere som kjønnet kropp uten å gjøre kroppen til et fengsel? Og i så fall, er det en mulig start på en slik utvikling å inkludere mannskroppen som kjønnet? Hilde Marie Kjersem forsøkte de få gangene hun tok ordet i nevnte debatt å understreke at hun ikke ville ta avstand fra å være feminin, å være kvinne, eller å omtales av andre som nettopp det, også i forbindelse med musikken. «For meg er ikke det automatisk en negativ eller forringende omtale. Egentlig synes jeg det er noe veldig fint med det» sa hun. Og jeg husket jeg ble glad over å minnes på nettopp dette, i det det er veldig lett å kreve mannens privilegier i kampens hete, fremfor å være premissleverandør som kvinne.

Hvidsten og andre kritiske anmeldere hevder Gaga plagierer Madonna. Mindre kritiske anmelder hevder hun er inspirert, men referansen er de alle enige om. Hvis Lady Gaga absolutt må sammenstilles med Madonna ser jeg henne som hennes vrengebilde fremfor arvtaker. Det groteske, det frastøtende, det abjekte er alle viktige elementer i hennes selviscenesettelse. Der Madonna ses som seksuell, blir Gaga sett på som selve kjønnsorganet. Madonna provoserte ved å stille i Gaultiers sølvkorsett, Lady Gaga opptrer i latexdrakt og gravidmage. Det er to ganske forskjellige strategier i spill her. Madonna inkarnerer hore/madonna-myten, Lady Gaga er den altoppslukende morsmonsteret. Den ene vil vi ligge med, den andre flykter vi fra i dødsangst. Gaga krysser grensen fra kulturell, seksuell kropp, til materiell reproduktiv kropp. For anmeldere som Hvidsten blir det uutholdelig, og musikken avskrives og plasseres i vaginaens klamme grep. Det er sjelden det er så konkret og synlig som i dette tilfellet, men mange kvinnelige artister lider nettopp samme skjebne.

Om jeg skulle se Lady Gaga som noens arvtaker vil det være den franske performanceartisten Orlan. Ikke bare er det mange av hennes figureringer som helt konkret likner på Gagas siste stunts i forbindelse med Born This Way, men hele hennes karriere kan sees som en innsats for å vise frem og bryte ned den innstendige kroppsforakten i den vestlige kulturen. Ved å vise frem innsiden av kroppen under operasjoner, fremvise det monstrøse og omfavne det somatiske som uadskillelig fra kunsten, vil hun omdefinere det (kvinnelige) kjønnede subjektet. Lady Gaga lager popmusikk, som Madonna, men hennes omfavnelse av det utstøtte, sine «little monsters», de andre kroppene, ligger langt nærmere et prosjekt i Orlands ånd.

Mitt ubehag stammer fra andres ubehag og flykt, innså jeg i det jeg la fra meg anmeldelsen. Ubehaget som kommer til overflaten når den kjønnede kroppen blir devaluert. Og siden den kjønnede kroppen nesten utelukkende er en kvinnes, kjennes det også som et personlig angrep. Det kan ikke eksistere en fremtid uten kjønn, men kanskje kan man håpe på en tid der det å plasseres i sin kjønnede kropp ikke er et onde.

Av Heidi Bøhagen, masterstudent i litteraturvitenskap

Share This