Om den utopiske impulsen i feminismen

Et foredrag om radikale lengsler, feilslåtte utopier og gamle riot grrrls som kommer ramlende ut av skapene.

Denne teksten er basert på et foredrag holdt i Trondheim Kunsthall under Sakprosafestivalen i 2017, trykket i Fett 1/2018: Utopier.

Den feministiske bevegelsen, og de mange endringene den har resultert i, er det siste hundreårets mest vellykkede revolusjonære impuls. Det råder ingen tvil om at feminismen – i hvert fall en gang i tiden – har blitt drevet frem av radikale utopiske ideer. En gang var det uforestillbart, naturstridig og uhørt å tenke tanken om at kvinner skulle delta i styring av samfunnet. Kvinnelig stemmerett var en gang en utopisk ide.

En gang var det som senere er blitt hetende statsfeminisme en uforestillbar utopi. Statsviter Hege Skjeie beskriver statsfeminismen som en realiserbar utopi: Statsfeminisme er ifølge henne en politisk handlingsmodell, et samspill mellom kvinners mobilisering «nedenifra», i kvinnebevegelse og kvinneorganisasjoner – og allianser med makten «ovenfra», gjennom staten og i partipolitikken. Men begrepet statsfeminisme var også knyttet til en form for konkretiserbar utopi. Ideen om det såkalte «kvinnevennlige samfunnet» innebar at ulikheter på basis av kjønn skulle kunne forsvinne. Grunnlaget for dette var en statsform som den nordiske, med en rettighetsbasert velferdssektor som både tilrettelegger for økonomisk selvstendighet og erkjenner kollektive omsorgsforpliktelser – dette igjen ifølge Skjeie.[i]

Pisselunkne utopier?

Om man er sur, gretten, forbanna eller bare konstruktivt kritisk, skulle man kunne si at det saktens kan diskuteres hvor vellykket denne statsfeministiske revolusjonen har vært – med tanke på at kvinner gjennomsnittlig fremdeles får lavere lønn enn menn, ledende stillinger og maktposisjoner i stat, næringsliv og politikk inntas i mindre grad av kvinner, og kvinner tar større del av omsorgs- og husarbeid. Kvinner opptrer i mindre grad i offentligheten, på lerreter, skjermer og innen bokpermer enn menn, og kvinner har ikke samme seksuelle frihet som menn, blant annet fordi de er utsatt for trakassering, kontroll, vold og voldtekt, primært i heteroseksuelle relasjoner. Er man riktig sur skulle man kunne si at å be pent om å få spille samme spillet som menn, er en pisselunken feministisk utopi. Nina Bjørk er sitert i Klassekampen med å si:

– Det som har hendt i løpet av disse hundre årene er vel helt enkelt at kvinner har fått bli mennesker på den måten menn har vært mennesker. Og det er ikke noe rart, selvfølgelig ville kvinner ha det samme som mannen hadde: stemmerett, utdanning, arbeid. (…) Dagen feminisme (må) utfordre hele vår samfunnsstruktur og tenke større.[ii]

Selv om jeg nettopp avfyrte Ninas revolusjonære, antikapitalistiske opprop, må jeg straks og med en gang bekjenne at jeg som kjønnsforsker de siste fire årene har beskjeftiget meg med helt andre ting enn utopiske, samfunnsomveltende strategier. Jeg har deltatt i et forskningsprosjekt, plassert her i Trondheim ved NTNU. Prosjektet heter Mirror, mirror on the wall, whos most powerful of them all? Gender as a symbolic and social structure in organizations.[iii] Ikke akkurat en sexy eller revolusjonær tittel kanskje. Her er prosjektets beskrivelse:

Despite all the efforts to promote change – power and authority still seem to be permanently associated with the white, the straight and the masculine – both symbolically and in the everyday world of organizations.

Dette prosjektet analyserer hvordan makt, kjønn, seksualitet og hvithet på et dypere symbolsk nivå operer i felt som finans, innen olje- og maritim virksomhet og i militæret. Mitt poeng her er at det ligger en anklage som premiss i dette prosjektet, kan en kanskje si, enkelt sagt:

Det er sååå urettferdig at kvinner i mindre grad enn menn er ledere i oljesektoren (parentes: den som er en av de drivende kreftene i den pågående klimakrisen). Og det er sååå urettferdig at kvinner ikke i større grad er ledende innen finanssektoren (parentes: den som er bærer av den globale finanskapitalismen som er den største transnasjonale ikke-demokratiske makt vi står overfor). Og det er sååå urettferdig at kvinner er underrepresentert i militæret som, ja dere vet … vestlig makt, global krigføring, postkolonialisme og medansvarlig for flyktningkriser etc. …

Forutsetningen for dette forskningsprosjektet er med andre ord, at kvinner vil ha en del av kaken, i stedet for å kaste den i trynet på senkapitalismen eller vårt patriarkalske samfunnssystem.

Kvinnelig stemmerett var en gang en utopisk idé.

La dem spise kake

Og likevel, må jeg videre bekjenne, selv om jeg har en legning der jeg heller kaster kake enn å spise den, er det sånn at enten det gjelder kvinners posisjon og deltakelse i næringsliv, finans, forsvar eller andre mektige og maktutøvende organisasjoner og organer, er jeg av den prinsipielle oppfatning at det både er et demokratisk prinsipp, et rettferdighetsprinsipp og et mangfolds- og likestillingsprinsipp at kvinner skal delta og ta ansvar der makten befinner seg – så får de heller, ja helst på samme tid, endre, undergrave, avskaffe eller revolusjonere systemet. Altså til tross for Ninas gode poeng i samme intervjuet i Klassekampen der hun sier:

– Den ultimate feministiske ideologien er ikke for meg at alle kvinner kan bli toppsjef eller at Hillary Clinton blir president. Det er ikke så utopisk, for det ligner ganske mye på hvordan ting er i dag. Vi kan ikke ha det som sluttmål.

Enig: ikke som sluttmål, men kanskje som delmål. Akkurat som full sysselsetting ikke er et sluttmål, men et godt delmål. Eller 6-timersdag, eller borgerlønn, eller energiomlegging, eller åpnere grenser, og så videre, og så videre. – Alt gode delmål, reformer som er mulig uten den totale revolusjon – litt som statsfeminismens strategier. Kanskje. Og forresten. Hvem vil ha total revolusjon? Det er noen dårlige vibber der også. Rent historisk har det sjelden vært en god ide for alle, antagelig særlig ikke for kvinner.

Jeg har faktisk vært med på å realisere en radikal, utopisk visjon en gang, en slags kortvarig total revolusjon. Det gikk skeis med den som med de andre. Det såkalte AAO-kollektivet i Østerrike ble det lengst eksisterende av flere radiale europeiske kollektiver i 68-bevegelsens kjølvann. Grunnprinsippene for AAO – som står for Aktionsanalytische Organisation für neue Lebenspraxis – grunnprinsippene var felles eiendom, felles arbeid, felles ansvar for barn. Kunstneriske utviklingsmuligheter for alle, oppløsningen av herreveldet eller tosomheten. Denne kalte vi den minste celle i det kapitalistiske, patriarkalske borgerlige kjernefamiliesamfunnet. Det vil si at kollektivet innførte Freie Sexualität, som gjorde kollektivet kjent og skandalisert.  Nå var ikke den seksualiteten så fri likevel, skulle det vise seg sånn etter hvert, men jeg skal ikke legge ut om dette i dag. Det har jeg derimot skrevet utførlig om i boka Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden.[iv]

Hvordan gikk det galt?

Det hele endte som en autoritær sekt. Hvorfor? Hvordan kunne frigjørende ideer og praksiser ende i det autoritære? Mange grunner, blant annet «the return of the repressed», det vil si den internaliserte, i stor grad ubevisste arven etter den tyske og østerrikske foreldregenerasjonen som nesten alle hadde vært en del av nazismen. Poenget her er –  vi startet vårt sosiale eksperiment med å bruke våre mest personlige erfaringer – ut i fra de identitetene som vi hadde blitt innskrevet i, det materiale som har gjort oss til mennesker. Dette materialet arbeidet vi med, ikke for å dyrke identitetene, men for å slå oss fri fra dem. Disse erfaringene var grunnlag for kritikk, ideer, kunst og sosiale eksperimenter. Imidlertid innebar den dystopiske slutten på kollektivet, eller den etterhvert autoritære sekten, at vi alle ga fra oss det man skulle kunne kalle det identitetspolitiske grunnlaget for vår praksis. Vi lot oss overtale til at det alltid var noe som var viktigere, mer vesentlig og mer revolusjonært, mer maktpåliggende i den aktuelle situasjonen enn egne erfaringer, følelser og vurderinger av makt og avmakt.

På grunn av denne erfaringen er jeg svært var, muligens noe overfølsom, når noen ber noen av oss – feminister, skeive, funksjonshemmede, innvandrere, og så videre, om å underkaste oss én overordnet politisk strategi slik det har skjedd i det siste i diskusjonen om identitetspolitikkens svakheter. Etter de mange konservative nasjonalistiske, høyrepopulistiske fremgangene, Brexit og Trump, Ungarn, Polen og høyrepopulismens fremmarsj også i Norden, har det innen deler av venstresiden blitt hevdet at såkalt identitetspolitikk er en avsporing fra det som egentlig gjelder. Identitetspolitikk defineres gjerne som politisk mobilisering til fordel for en gruppe som deler noen felles erfaringer som tar utgangspunkt i opplevelsen av å ha blitt utsatt for urettferdighet eller marginalisering.

I det siste er det altså blitt hevdet at enten det gjelder feministiske spørsmål om likestilling eller seksualitet, eller spørsmål folk med minoritetsbakgrunn og andre reiser – så representerer disse gruppene særinteresser som visst nok står i veien for det som egentlig gjelder. Hva er det? Jo, det er klasse. Og nå må rekkene sluttes. Journalist Åsa Linderborg i Sverge, forfatter Vigdis Hjort i Norge og mange andre på venstresiden, har kallet på oss for å gi avkall på identitetspolitikkens navlebeskuelse og små vondter og forstå at det er klasse og kapitalismekritikk som er strategien vi må samles om, eventuelt underordne oss – i mindre grad kjønn, seksualitet, etnisitet, rasisme, såkalte verdi- og moraldebatter, og så videre. Forfatter og forsker Jan Grue kontret i Morgenbladet Vigdis Hjorts kritikk av det hun i et innlegg kalte «snever identitetspolitikk»[v]. Grue skriver:

I likhet med «politisk korrekthet» – egner begrepet identitetspolitikk seg best som skjellsord. Politikk bøyes i person: mitt prosjekt er universelt og til menneskehetens beste, ditt prosjekt representerer særinteresser og identitetspolitikk. … Politikk er interessekamp, og det som gjerne blir avfeid som «identitetspolitikk» er ofte noe så enkelt som en lenge marginalisert gruppe som vil delta i det store, felles prosjektet om å bygge et bedre samfunn.[vi]

Tekst: Wencke Mühleisen

Illustrasjon: Kaja Meyer

kajameyer.com

Først revolusjon, så orgasme

Siden jeg begynner å ha lang hukommelse minner noe av kritikken mot identitetspolitikken meg om en annen erfaring fra 1970-tallet som gjorde skjellsettende inntrykk på meg. Kort fortalt var det i hin dager da Kvinnefronten i Norge var en ny feministisk organisasjon som mobiliserte kvinner over det ganske land. På begynnelsen av 70-tallet ble Kvinnefronten på sett og vis kuppet av AKP m-l. AKP var tuftet på marxismen-leninismen som gikk som en vekkelse over Norge og fikk stor innflytelse – ikke over produksjonskreftene dessverre, men over menneskers sinn og kritiske tankeevne, i kulturlivet, blant intellektuelle, forfattere, kunstnere – og over Kvinnefronten, som nevnt. Uansett er det ett møte jeg husker særlig godt, der en av de mannlige lokale lederne fortalt oss kvinnefrontere at vi måtte slutte med navlebeskuende snakk om seksuell frigjøring, orgasmer og annet småborgerlig revisjonistisk vås – og ha det klinkende klart for oss at enheten, den minste cellen i den snart kommende revolusjonen er – kjernefamilien – så vil kvinners og seksualitetens og whatevers frigjøring komme helt av seg selv – etter revolusjonen vel og merke. Det var da jeg forlot møtet.

Det kan forresten se ut som om jeg er ved å vikle meg ut av et annet samfunnsbærende system – akademia – et som opprinnelig hadde et mandat om kritisk tenkning, en institusjon som i prinsippet, i likhet med kunsten, skulle være uavhengig av stat og kapital, og hadde som samfunnsoppdrag å utvikle kritiske, ja, til og med utopiske tanker og motmakt ført i pennen i et motspråk, men som etter hvert også har blitt drevet etter næringslivets og økonomismens prinsipper. Dette skriver jeg om i min roman fra i fjor All gjeldende fornuft.[vii] I tillegg skriver jeg forresten om en identitetskategori jeg tidligere rett og slett ikke visste eksisterte eller ga faen i: Alder som kategori. Boka handler om en 60 år gammel postklimakteriell kvinne i en katastrofal krise, som må tenke ALT på nytt og oppdager den kvinnelige aldringens sexistiske konsekvenser. Hun begriper ikke hvor de eldre kvinnene er, hun spør:

Hvor er den eldre kvinnen som figur – som ikke-nostalgisk, ikke-konform fellesskapsinnstiftende kraft i skriftens, kunstens, kroppens og forskningens politikk? Hvem forsker på det? Hvor er de eldre kvinnene? De som ikke føler seg som avslåtte tv-er. Som ikke er blitt usynlige for seg selv der de stapper sin egen skygge i munnen. De eldre kvinnene skal helst være nålevende, et hakk eldre enn meg kanskje, for at jeg skal kunne fatte håp og vite at jeg ikke er alene. Ja, jeg vet det finns noen så klart, visst gjør jeg det, Patty Smith, Susanne Brøgger, Vallie Export, Laurie Andersen, Margaret Atwood, Elfriede Jelinek, Karen Finley og en god del andre, men jeg trenger mange, mange flere, jeg trenger at de gamle grrrls’ene ramler rasende ut av skapene, ikke som skjeletter, men rav levende, jeg trenger en fremtid.[viii]

Dette tenker min hovedperson i romanen. Hun er egentlig inspirert av queer-teori som artikulerer en kritikk av identiteter fordi disse normerer og begrenser livets og politikkens muligheter. Likevel har det gått opp for henne, at alder som ikke-politisert kategori faktisk kan trenge noe identitetspolitisk grunnlagsarbeid.

Jeg har i hvert fall for to år siden sagt opp mitt professorat i akademia, kaller meg frilansforsker, og ser ut til å skli inn i, eller tilbake i kunsten på et vis, har vært der tidligere, for mange liv siden kan det synes, da jeg jobbet med performancekunst, og nå ser det ut til at jeg sklir inn i skrivekunsten, som jo også er performativ.

Prekære performances

La oss avslutningsvis snakke litt om utopisk feminisme i performancekunsten. I kunsten – vel, egentlig uansett i hvilket felt en befinner seg i – har mennesket ikke noe annet material sånn grunnleggende sett, ikke annet arkiv, enn sitt eget å arbeide med eller ut fra – uansett sjanger eller medium. Og her er linken til kritikken som særlig fra deler av venstresiden er rettet mot identitetspolitikken: Da jeg på 1970-80-tallet jobbet med performance, så var dette en ny, åpen, ikke-ennå-definert, -maskulinisert og -kanonisert sjanger som kunne inkludere tilsynelatende alt – tekst, maleri, skulptur, dans, teater, ritual, teknologi, improvisasjon, musikk, og så videre.  Mange feministisk engasjerte kvinner gjorde nettopp derfor performance til sitt medium. Hva var materialet vi jobbet med? På sett og vis det kvinner har vært redusert til: Kropp, seksualitet, det personlige og det intime. I performancekunstnernes hender ble dette et prekært politisk material med utopisk potensiale. Premisset: Om kvinner først og fremst blir redusert til kropp og seksualitet – hvordan kan vi benytte oss av denne reduksjonen snarere enn å la oss kue av den?[ix]

Poenget mitt her er at om disse kunstnerne hadde underlagt seg et krav om å prioritere for eksempel klasse over kropp, eller kapitalismen over patriarkatet, slik som kvinner og andre minoriserte grupper alltid er blitt bedt om; å holde kjeft om sine partikulære, uvesentlige erfaringer – da ville deres kunst ikke ha det utopiske, nytenkende uttrykket og kritiske potensialet som det faktisk hadde. Det beste eksemplet på nødvendigheten og det potensielt radikale i å ta tak i egne erfaringer og ståsted er den for tiden pågående #metoo-kampanjen. Ved hardnakket og modig å insistere på at kvinners individuelle og såkalt partikulære erfaringer med trakassering og overgrep har allmenngyldig relevans, får denne kampanjen utopiske konsekvenser. Den er blitt en motor for endring og peker på noen strukturelle problem knyttet til makt og kjønn i heteroseksuelle interaksjoner og relasjoner. I denne kampanjen ser vi potensialet i det noen forsøker å forminske som nærsynt identitetspolitikk.

Som på 70-tallet er samtiden igjen preget av såkalte radikaliseringsprosesser. Men denne gang står radikalisering i den konservative nasjonalismen, høyrepopulismens og islamiseringens tegn. Bakgrunnen er en akutt krisebevissthet: finanskrisen, klimakrisen, flyktningkrisen, terrorkrisen. Radikaliseringstendensene, særlig de som slår ut i ekstremisme, skaper imidlertid ikke mange kritiske, utopiske eller revolusjonære tanker. Ingen effektiv motgift til Margaret Thatchers slagord «There is no alternative». De skaper derimot nostalgi. De skaper frykt. Når frykten rår, når de eksisterende systemene føler seg truet, da oppstår det en slags konserverende sentrifugalkraft som vil assimilere alle i konsensusens avideologiserte liberale midtre.

Det er imidlertid nå vi trenger å forstå radikale lengsler, unge menneskers trang til endring, risiko og fellesskap. Vi trenger rom i overført og konkret betydning, der det å tenke vilt, åpent, uforutsigelig, og ja, utopisk – der risiko, det å ta feil, å mislykkes, inngår i kontrakten, fordi det er forutsetningen for nye tanker. Vi skal ikke overlate dette til unge som drømmer om en ny verden styrt av IS eller av høyrepopulistiske og nyfascistiske ideer. Ja, det skal være vanskelig å endre samfunnet, men når status quo framstår som en naturlov, når systemkritikk og radikale tanker framstår som avvik, kan det ifølge den tyske filosofen Jürgen Habermas bli slik at «om de utopiske oasene tørker ut, sprer det seg en ørken av banalitet og rådløshet.»

Og det er akkurat her den grunnleggende feministiske impulsen om å tenke det utenkbare, det utopiske, kommer inn. Utopiske visjoner, vel og merke, uten å bli disiplinert til hva som for tiden må være den rette linje. Vi trenger radikal systemkritisk tenkning som går løs på alle undertrykkelsesformer. Og ja. Ok. Jeg er enig. For å løse alle krisene trenger vi å omdanne det kapitalistiske samfunnet til? Til hva da? – ja, se – det er opp til oss.

*

*

[i] Skjeie, Hege (2013: 29) «Hva var statsfeminisme?» i Beret Bråten og Cecilie Thun (red.) Krysningspunkter. Likestillingspolitikk i et flerkulturelt Norge. Akademika forlag.[ii] Bjørk, Nina (23.9.2017) i Klassekampen.[iii] Ved prosjektleder Agnes Bolsø. Jf. Boka fra prosjektet: Agnes Bolsø, Stine Helena Bang Svendsen, Siri Øyslebø Sørensen (red.) (2017) Bodies, Symbols and Organizational Practice The Gendered Dynamics of Power. Routledge[iv] Mühleisen, Wencke (2015) Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden. Gyldendal.[v] Hjort, Vigdis (10.2.2017) i Morgenbladet.[vi] Grue, Jan 17.1.2017 i Morgenbladet.[vii] Mühleisen, Wencke (2017) All gjeldende fornuft. Gyldendal.[viii] Ibd.: 154.[ix] For en analyse av min performancencekunst se: Mühleisen, Wencke (2012), «Seksualitet og estetikk: Retrospektivt blikk på egen performancevirksomhet 1978– 1988» i Tidsskrift for kjønnsforskning, nr. 1.

Jeg har faktisk vært med å realisere en radikal, utopisk visjon en gang, en slags kortvarig total revolusjon. Det gikk skeis med den som med de andre.

Share This