– Manglende rettsvern for voldtektsofre er et brudd på menneskerettigetene vi ikke kan leve med,  sa Fetts politiske redaktør Anne Bitsch på seminaret «Overfallsvoldtekt – hvem tar ansvar» denne uken. På seminaret som ble arrangert av Amnesty, Antirasistisk Senter og Oslo Politidistrikt, ble politiets nye voldtektsrapport presentert, og blant annet spørsmål knyttet til voldtektsmannens etnisitet og forebyggingstiltak ble debattert. Les Anne Bitsch’ oppsummering av møtet her.

Overfallsvoldtekt – hvem tar ansvar?

Av: Anne Bitsch (1978), samfunnsgeograf og politisk redaktør i tidsskriftet Fett

Først vil jeg få takke Oslo Politidistrikt, Amnesty og Anti-rasistisk senter for et bra initiativ. Det er positivt å få en debatt om overfallsvoldtekt og hva vi som samfunn kan gjøre for å forebygge denne typen kriminalitet.

Noe av det vi kan konkludere etter dagens møte er at voldtekt er et komplekst fenomen. Vi har sett at mange faktorer virker inn, både på hvem som blir overgripere og ofre. Kari Helene Partapuoli (Anti-rasistisk senter) og Thore Langfeldt (Institutt for klinisk sexologi) trakk frem psykisk helse hos overfallsvoldtektsmennene. Andre faktorer hos overgriperne er alder, rus og spesielt i forbindelse med overfallsvoldtektene knytter det seg store utfordringer til integrasjon.

Det går spesielt på hvordan asylinstituttet håndterer nyankomne asylsøkere og de problemene de kan ha med i bagasjen grunnet krigserfaring, tortur og seksuelle overgrep de selv har vært utsatt for. Vi vet at i krig og konflikt brukes voldtekt som et strategisk våpen, både mot kvinner som voldtas i full offentlighet med tanke på å ydmyke motpartens menn, men også rettet mot andre menn for å bryte ned deres maskuline selvfølelse. Dette er utbredt i flere afrikanske land, deriblant Kongo, Sudan og Uganda, men også land Norge har mottatt asylsøkere fra, for eksempel de som kom fra Balkan på 1990-tallet. At seksualisert vold i krig er et menneskerettighetsanliggende har FN bekreftet med resolusjon 1820 – noe som viser at voldtekt vekker internasjonal bekymring.

Allikevel, selv om voldtekt er et så komplekst fenomen, så er det ofte en tendens til overforenkling. Det står mange aktører ansvarlige for, ikke bare Politiet som jeg og min kollega Anja Kruse nylig kritiserte i en kronikk i Aftenposten om deres siste voldtektsrapport. I arbeidet med min masteroppgave i samfunnsgeografi om hvordan voldtekt debatteres i amerikanske media – og hvor jeg finner paralleller til den norske voldtektsdebatten – fant jeg to rådende tendenser i mitt datamateriale. Enten var individforklaringer, spesielt med rus som årsaksvariabel, dominerende eller også mente aktørene at voldtekt ikke kunne være et så stort problem i et land som skåret høyt på menneskerettigheter og likestilling.

Saken jeg analyserte gjaldt en kontroversiell sak om en svart stripper som fremmet falske voldtektsanklager mot tre, hvite studenter ved et av landets fremste eliteuniversiteter. At dette ble sensasjonelt kan ikke forundre, for her ble det reist spørsmål om klasse, kjønn, makt, seksualitet og etnisitetsrelasjoner, og ikke minst det amerikanske selvbildet. For mange var det helt utenkelig å forestille seg at ”snille, hvite menn” skulle kunne begå den typen overgrep. Særlig i et land som USA.

Noe av det jeg trakk ut fra den oppgaven er at det knytter seg mange myter til likestilling og seksuelle overgrep. Det gjelder ikke bare i USA som tenker på seg selv som en verdensmester i menneskerettigheter. Vi ser det også her hjemme. Det sies jo alltid at Norge er verdens beste land å bo i. Kvinner har mange formelle rettigheter og kan være relativt økonomisk selvstendige. Samtidig snakkes det likevel om ”likestillingsparadokset” – det fenomenet at Norge er et av de land med høyest grad av kvinnelig sysselsetting, og samtidig har et av de mest kjønnsdelte arbeidsmarkedene. Kvinner velger fremdeles lavtlønnsyrker og ønsker i noen grad også å leve tradisjonelt.

Tilsvarende mener jeg at vi kan snakke om voldtekt som et norsk likestillingsparadoks. Er det ikke noe paradoksalt med at i et land med en relativt progressiv voldtektslovgivning og en liberal seksualkultur, så har vi likevel –  ifølge Case Closed-rapporten som Amnestys Patricia Kaatee presenterte først på dagen – en av Nordens høyeste rater for henleggelse av voldtektssaker og laveste rater for domfellelse?

I 2004 regnet Riksadvokaten med at bare 12% av alle anmeldelser fører til en fellende dom. I fjor var tallet 8%. Det vil altså si at kvinners rettsvern har blitt svekket de siste årene. Det går ikke fremover. Og som Amnesty er inne på, så har Norge altså en forpliktelse til å gi voldtektsofre det rettsvernet etter Kvinnekonvensjonen. At vi ikke klarer å levere der er et brudd på menneskerettighetene som både CEDAW-komiteen og FNs Menneskerettighetsråd har kritisert Norge for.

Det mener jeg er en situasjon vi ikke kan leve med.

Tittelen på dagens seminar er ”Hvem tar ansvar?”. Dette er jo et betimelig spørsmål. I lys av de tallene Amnesty la frem om at tusenvis av kvinner aldri anmelder (ref. Hilde Pape og Kari Stefansens Oslo-undersøkelse om den skjulte volden fra 2004), og at prosessen fra anmeldelse til rettssystemets håndtering av voldtekt er en ”trakt” som i praksis gir voldtektsforbrytere straffefrihet, virker det ikke tilstrekkelig – slik Politiet ofte legger opp til – å fokusere på individers ansvar for forebygging. Her tenker jeg særlig på den siste tidens medieutspill om at kvinner må ta et slikt forebyggingsansvar.

Veldig ofte sier Politiet og ledende opinionsdannere i landets største aviser: ”Vi må tørre å snakke om fakta.” ”Vi må kunne snakke om kvinners ansvar.” Jeg husker med gru tilbake på den forrige voldtektsbølgen i 2007 hvor Aftenpostens Hilde Haugsgjerd gikk ut og sa akkurat dette. Det verste var i grunn illustrasjonsbildet som fulgte med hennes kommentar – en karikaturtegning av en overvektig, vulgær dame i utfordrende klær med en flaske alkohol i hånda. Sånne damer som ikke kan gjøre rede for seg. Slike utspill gir inntrykk av at sånn er kvinner flest. De tar ikke vare på seg selv.

Men dette er et usant bilde. Forskning fra mitt eget fagfelt, samfunnsgeografi, viser at kvinner og menn bruker det offentlige byrommet svært forskjellig på dagtid og kveldstid. Kvinner tar mange forholdsregler. Å si motsatt er altså ikke bare ukorrekt, det får også konsekvenser for hvordan kvinner oppfattes.

Jeg har ikke barn selv, men stadig flere av vennene mine popper den ene babyen etter den andre. Jeg ønsker ikke at deres jentebarn skal vokse opp i en verden som sender den typen signaler om seksuelle overgrep. For å si det rett ut, så er jeg ganske lei av disse faderlige, velmenende rådene. Vi kan gjerne snakke om risiko, om sårbarhet, alle disse vanskelige tingene som handler om grensesetting og dynamikker mellom menn og kvinner.

Men jeg synes fokus på offeradferd og debatten om skyld versus ansvar er repeterende og kjedelig. Den fungerer som en lynavleder fra spørsmål av mer strukturell karakter:

– Hva gjør Justisdepartementet for å sørge for at Politiet har den kompetansen og de økonomiske ressursene som skal til for å drive med god etterforskning av voldtekt? Jeg er ikke i tvil om at det finnes kompetente fagpersoner i Politiet som både ønsker og gjør en god jobb. Dette gjelder nok særlig Oslo-politiet som fordi de dessverre har en flom av saker på sitt bord også opparbeider seg en erfaring som sikrer bedre etterforskning. Men i distriktene er det store utfordringer, både på kompetanse og bemanning. Her kan politiske myndigheter gjøre en betydelig forskjell, for eksempel ved å følge Voldtektsutvalgets anbefalinger om å opprette SEPOL, en egen enhet for etterforskning av seksualforbrytelser.

– Hvordan håndterer asylinstituttet nyankomne asylsøkere, særlig mindreårige med krigserfaring? Som Thore Langfeldt påpekte i sin innledning, så må dette også ses i et menneskerettighetsperspektiv, et spørsmål om barns rettigheter til å ha en sunn oppvekst som ikke gjør dem til overgripere.

– Og så er det dette med holdninger, da. Jeg tror ikke – slik jeg oppfattet Kari Helene Partapuolis innlegg – at holdninger er helt uten betydning for om en mann finner på å voldta en kvinne i en park, helt ut av det blå.

I saken fra Vesterålen Tingrett jeg omtalte tidligere i dag, der to norske gutter flere ganger i løpet av en natt penetrerer en ung, 15-årig jente med en flaske og påfører henne alvorlige underlivsskader, handler det om holdninger. Når jenta har blackout og ligger der uten å kunne forsvare seg selv, de er to om det, og de fortsetter selv om hun blør fra skjeden, så handler det om holdninger. De objektive og subjektive skyldkravene er tilstede. De må ha visst at det de gjorde var galt og at den sexen var ufrivillig.

Og akkurat som at det handler om holdninger når disse norske guttene holder på sånn, så handler det også om holdninger og kvinnesyn blant de overfallsvoldtektsmennene fra minoritetsbefolkningen som gjør dette. Vi vet for eksempel at et økende antall kvinner fra minoritetsbefolkningen overnatter på landets krisesentre, og at de utgjør en ”unaturlig” andel, tatt i betraktning den andel de utgjør av befolkningen i sin helhet. Det er et tankekors som handler om holdninger. Men også om den sårbarheten, graden av integrasjon og ulike sosioøkonomiske faktorer som vi har diskutert tidligere i dag. Et bredt holdningsarbeid blant ungdom, gutter og jenter, norske og ikke-norske, tror jeg derfor er viktig for å få bukt med voldtektsproblemet.

At holdninger har betydning, også i overfallsvoldtekter, understøttes dessuten av forskningen. En av pionerene i forskning på voldtektsdømte menn – en gruppe som er vanskelig å få i tale – heter Diana Scully og utførte på 1990-tallet en omfattende studie i amerikanske fengsler. Hun kom frem til at flere av disse mennene unnskyldte og bagatelliserte sine overgrep med henvisning til at ”kvinnen var med på det” og sendte de signalene, den ”utydelige kommunikasjonen” som det også snakkes så mye i media om nå. Vi kan ikke utelukke at overfallsvoldtektsmenn i Norge har de samme holdningene.

På fagspråket kaller vi det for voldtektsmyter, og de har en tendens til å forplante seg, ikke bare blant voldtektsmenn, men også fra media til andre deler av samfunnet, deriblant til medlemmer av lagrettene som av og til også bortforklarer overgrep med ”dårlig kommunikasjon”, slik blant annet Patricia Kaatee og Høyres Heidi Lunde i flere sammenhenger har uttrykt seg om i den offentlige ordskiftet.

For å nærme meg en avslutning, vil jeg derfor si at siden voldtekt er et så stort og komplekst fenomen, må vi også ha mange innsatspunkter.

Måten Politiet opptrer i media på er av stor betydning. Et fokus på ”det aktive offer” og ”eksperimenterende seksualitet” tror jeg ikke gagner en konstruktiv debatt om hvordan samfunnet som sådan håndterer voldtekt. Det må også media ta inn over seg i måten de vinkler seksualforbrytelser på – opptatt av tabloide vinklinger som de jo er. En og annen journalist og redaktør kunne nok hatt nytte av et kurs i feministisk presseetikk. Jeg stiller gjerne opp.

Det er en mengde utfordringer vi som pårørende, politikere og representanter for politi og rettsvesen må ta tak i. Å snu debatten til et spørsmål om menneskerettighetsforpliktelser i stedet for moral, rus og hudfarge tror jeg er et bra sted å starte.

Takk for meg.

Innledningen er en forkortet versjon av en oppsummering av et møte om overfallsvoldtekt på Litteraturhuset som ble arrangert i regi av Oslo Politidistrikt, Amnesty International og Anti-rasistisk senter den 15. juni 2011.

Share This