Fouquet_Madonna

Tekst: Heidi Bøhagen – litteraturviter og blogger under aliaset Den ambivalente mor

Jeg har en sterk mistanke om at synkende antall ammende i Norge ikke skyldes at kvinner velger det bort, men at de gir opp.

Da jeg var liten var jeg ekstremt tiltrukket av kattunger. Så søte! Jeg kunne observere dem i timesvis. Det ble også en innføring i kjærlighetens natur og den brutalt korte avstanden mellom elsk og hat. Kattungene pep og var sultne støtt, men mor var lunefull. Ofte fikk de suge seg fast i de lyserosa pattene og kose seg mens de små potene gikk som stempler på den myke mammamagen. Men nesten like ofte kunne kattemor daske til, eller sparke vekk, et lite nurk som kom for å spise. Andre ganger kunne hun reise seg midt i måltidet, riste av seg nøstene og bare stikke av. Og om det ble riktig mye mas kunne hun bite hardt over nakken på en unge og presse de ned i gulvet til de ble stille. Jeg var forbløffet over adferden. Hadde kattemor kanskje en liten hjerneskade? Neida, det er helt vanlig, forklarte en veterinær meg. Etter selv å ha forsøkt meg på denne øvelsen unik for oss pattedyr, kan jeg kjenne sympati for kattemor.

En av de (mange) tingene jeg var lykkelig uvitende om før jeg fikk barn var den famøse ammegaloppen. Jeg hadde vel en ide om at man puttet puppen i munnen til babyen ca. hver tredje-fjerde time, også drakk de melk til de ble mette. Jeg leste igjennom en brosjyre jeg fikk av jordmor på helsestasjonen før min første fødsel: Putt brystknoppen på nesen til babyen når den er sulten for å få den til å åpne munnen, stapp så mye som mulig av vorten inn og la barnet suge til det er fornøyd. Åkei, I can do this, bring it on! Så feil kan man ta…

Jeg burde jo kanskje tatt hintet da jeg fikk opplyst at det er «åpen ammestasjon» (les akuttimer for desperate, søvnløse mødre) hver tirsdag på min lokale helsestasjon, samt en amme-poliklinikk på sykehuset vårt. Det er en grunn til dette: Amming er jævla komplisert og tøft. Det er så mye som kan gå galt, og når noe først går galt er det altoverskyggende fordi amming liksom er både babyen og mors hovedoppgave og primæraktivitet. «Lactation consultant» (altså amme-rådgiver) er et helt vanlig yrke i USA, og nybakte mødre har ofte sin helt egen person til å diskutere kun denne delen av babyens helse med. Veldig mye er bedre når det kommer til barselomsorg i Norge  sammenliknet med USA, men akkurat denne servicen kunne jeg tenkt meg. Når du først opplever trøbbel er det nemlig et hav av mulige årsaker og så godt som umulig å bestemme hva som gjelder for deg. Da er det også veldig vanskelig å vite hvilke råd man skal følge, og for å gjøre det ennå bedre er de ofte motstridende.

Eksempler på råd jeg har fått:

  • Aldri ta babyen vekk fra puppen, men la den spise til det slipper brystet selv (ammepamflett utgitt av helsedirektoratet).
  • Aldri la babyen suge mer enn 30 min, det er så lang tid det tar å tømme et bryst (jordmor på Kvinneklinikken).
  • Aldri la barnet suge mer enn 10-15 min. Så godt som alt det svelger etter dette er luft (barnelege på helsestasjonen).
  • La barnet selv regulere hvor ofte det vil spise og ikke følg klokken (ammekurs på helsestasjonen).
  • Ikke legg babyen så ofte til brystet at han bruker deg som smokk (helsesøster, helsestasjonen).
  • La barnet få spise så mye det vil, ikke begrens inntaket (annen barnelege, helsestasjonen).
  • Ikke la babyen spise for mye og for ofte, for da kan det være han er urolig fordi han har vondt i magen (jordmor, helsestasjonen).
  • Legg barnet tilbake til det samme brystet om han er urolig, for å være sikker på at han får den fete melken (helsesøster, helsestasjonen).
  • Legg barnet til det andre brystet om han er urolig, for det kan være han er mer sulten (jormor, helsestasjonen).

Jeg kunne fortsatt lenge, og det gjør jeg også i høylytte og sinte tirader når jeg er amme-frustrert. Man blir rådvill når ALT kan være feil… eller riktig. Eller feil. Eller riktig.

Med mitt første barn ga jeg til slutt opp, etter flere uker med gråt og mageknip. Jeg ble fullstendig paranoid, og satte henne til slutt på tilskudd. Da var det i alle fall ikke noe JEG gjorde som forårsaket smerte eller uro eller frustrasjon. (I tillegg til tillegget kom også muligheten til å drikke vin hver kveld, som var et kjærkomment avbrekk fra nervene. Takk gud for alkoholens sløvende effekt.) Etter en stund forsøkte vi morsmelk igjen, og det så ut som hun tålte det helt fint. Men da hadde produksjonen gått ned, så det ble uansett mye tillegg. Og til sist ble hun så glad i flasken (hun slekter vel på sin mor) så hun gadd ikke puppe lenger. Da stod et drøyt halvår med pumping foran meg, da jeg ikke hadde samvittighet til ikke å gi henne morsmelk til hun passerte ett år. Jeg kunne sikkert regnet meg frem til hvor mange timer jeg har brukt på pumping i mitt liv, men jeg vil helst ikke. Lyden av pumpen var mitt livs soundtrack det halvåret. For ikke å snakke om duren fra mikrobølgeovnen der jeg steriliserte pumpedelene, flaskene og tutene. Skulle jeg ut å reise måtte jeg sette av halve kofferten til pumpeutstyr. En påskeferie jeg ikke hadde pumpet ofte nok, for å spare oppvask, fikk jeg bakteriell mastitt og jeg fylte flasker med blod og puss (vanligste infeksjonssykdommen på storfe sa legen, som tilfeldigvis også var veterinær).

I skrivende stund er jeg i limbo (eller purgatoriet) med andremann. Jeg vil så nødig gå i samme ammefelle som med nummer én, og ende opp med pumpa igjen. Men jeg synes det er skikkelig tøft nå. Poden har mye magesmerter, og jeg har igjen blitt paranoid, overbevist om at så godt som alt jeg spiser og gjør er nettopp det som forårsaket skrikebygen denne gangen. Jeg er mistenksom til alt jeg putter i munnen, og snart har jeg snevret dietten inn til laktose- og glutenfrie knekkebrød fra allergihyllen på Rema, belagt med en vegansmøreost fra byens hippiebutikk basert på kokosfett (eller er det nettopp DETTE som lager mageknip?!). Det er fristende å kjøpe tillegg og fraskrive seg ansvaret, men så er man også utsatt for tilstrekkelig mye ammepropaganda til å føle seg som verdens verste mor, i så fall. Og nå vet jeg jo også hvor inmari mye jobb det kan bli (og dyrt!). Tiden vil bare vise hvem som har best stamina: Paranoiaen eller samvittigheten.

Like etter jeg hadde født min første datter møtte jeg en venninne på kafé som nettopp hadde fått nummer to. Jeg antar det var erfaringen som gjorde henne hakket mindre romantisk enn meg, og da jeg forsiktig sa at det var litt vanskelig med ammingen, sammenliknet hun det med å ha en parasitt som sugde seg fast til kroppen i tide og utide. Selv hadde jeg tenkt på blodigle, og ble oppstemt og lettet over hvor like metaforene våre var. Og om definisjonen på parasitt er en organisme som nærer seg på andre organismer (verter) på bekostning av disse, så er det jo ikke så fryktelig feil heller.

*

Teksten ble først publisert på mammabloggen Den ambivalente mor.

 

 

 

Share This