– Vi må bestemme oss for om sånne som meg er like norske som hvite nordmenn. Er vi det, må vi alle bli behandlet likt, mener Deeyah Khan. Mange skulle ønske hun holdt godt kjeft.

Tekst: Astrid Hauge Rambøl/Bilder: Deeyah Khan sine private

Fem ganger oppsøkte Banaz Mahmod politiet og fortalte at hun var truet på livet av sin egen familie. Måneder etter hennes død ble hun funnet voldtatt og kvelt i en nedgravd koffert, med tauet som endte hennes liv rundt halsen. Dette er historien Deeyah Khan nå har festet til film. Den norsk-pakistanske artisten, aktivisten og filmskaperen jobber for å bedre kvinners posisjon i samfunnet. Med dokumentarfilmen «Banaz: A Love Story» vil hun opplyse Vesten om æresdrap.

– Et av kjernepunktene som vestlige ikke helt forstår, er at kvinner fra samfunn strukturert rundt dette patriarkalske uttrykket av ære ikke har de samme frihetene og mulighetene som sine hvite medsøstre. Kontrollens intensitet og undertrykkingens kollektive natur er ofte undervurdert. Kvinner i miljøer med sterk æreskultur lever under konstant overvåking.

Redde for å kritisere

Som barn ble britisk-kurdiske Banaz omskåret og med det lemlestet av sin egen bestemor. Som 17-åring ble hun tvangsgiftet med en ti år eldre mann for å styrke familiebånd. Hun ble mishandlet, slått og voldtatt av ektemannen. 19 år gammel forlot hun ham, og søkte hjelp hos sin egen familie. For dem var Banaz sine valg utilgivelige. Hun måtte dø om de skulle vinne tilbake familiens ære.

– Drapet på Banaz er bare er bare én av tusenvis historier verden rundt der familier føler seg presset og velger å adlyde samfunnet de tilhører, istedenfor å følge plikten de har til å elske og beskytte sine barn. Deeyah mener mange europeere er for redde for å kritisere minoriteter, i frykt for å bli stemplet som rasist eller fremmedfiendtlig.

– Det burde ikke være noe frykt knyttet til å kritisere og stå opp mot mishandling og vold, uavhengig av hvilken kultur gjerningsmannen tilhører.

Som barn av pakistanske foreldre fikk hun selv smertelig erfare at moralpolitiet levde i beste velgående også i Norge.

Skikkelige piker blir ikke artister

Da Deeyah Khan ble født i Oslo for 35 år siden fikk hun navnet Deepika Thathaal. Hun begynte sin musikkutdanning i en alder av syv år og fikk undervisning av de store mestrene innen klassisk pakistansk og nordindisk musikk. Snart begynte hun å opptre. Det passet seg ikke for en jente med hennes bakgrunn.

– Respektable, ordentlige, lydige kvinner skal ikke ha musikk som yrkesvei.

Senere viste Deeyah både kløft og bar mage i musikkvideoer, men det var ikke bare det som provoserte. De negative meldingene, beskjedene faren fikk om hvordan datteren brakte skam på familien, begynte lenge før. Deeyahs familie støttet henne, men før hun var myndig hadde hetsen og sjikanen blitt så omfattende at hun forlot Norge og sitt gamle navn. 17 år gammel flyttet Deeyah Khan alene til London med morens pikenavn som dekkoperasjon.

– Jeg var veldig ensom og redd. Jeg trodde dette var et problem jeg måtte, og kunne, løse på egenhånd.

Inspirert av kjærlighetssorg

Tiden før hun dro fra Norge beskriver hun som en av de verste periodene i livet sitt.

– Hjertet mitt ble knust av Norge den gang. Det var ikke truslene og volden i seg selv, men den totale stilleheten. Det faktum at ingen sa noe for å støtte meg eller motsi dem, det knuste hjertet mitt. Livet går videre og jeg bærer ikke nag. Men man kan spørre seg: Hvilket samfunn lever man i hvis en 17 år gammel jente opplever så mye press, trakassering, mishandling og trusler at hun føler at hun må dra fra landet?

Svaret på spørsmålet har Deeyah jobbet med siden.

–Jeg synes ikke det er greit, og derfor har jeg jobbet med å støtte folk og være solidarisk siden jeg dro fra Norge, selv om det til tider har vært vanskelig og ubeleilig for meg. Jeg vet hvordan det er når noen prøver å få deg til å tie.

Jo mer suksess og oppmerksomhet Deeyah fikk, jo mer hets og trusler mottok hun.

– Jeg prøvde å inngå kompromisser og unngikk konfrontasjon, fordi jeg var redd for å gjøre problemene min enda større. Men jeg forstod at ved å holde kjeft frarøvet jeg meg selv retten til å være et helt menneske.

Det ble etter hvert for mye.

– Livene våre er veldig korte, og jeg tror på å gjøre det til en meningsfull tid.

Hun står ikke lenger på scenen selv, men komponerer og produserer musikk. I tillegg er hun filmskaper og har et sterkt engasjement som menneskerettsaktivist særlig i kampen mot æresdrap. I miljøet Deeyah vokste opp i, var ære en form for sosial valuta og en bekymring fra den dagen hun ble født.

– Det er kvinnene som bærer det største ansvaret for familiens ære. For en familie som ønsker å opprettholde status og omdømme, er æren det mest verdifulle våpenet.

– Sterkere press i Vesten

Deeyah mener æresdrap bunner i at gruppens interesser kommer foran individers ønsker og behov.

– All form for individualitet, spesielt fra kvinner, blir slått ned på og forhindret i så stor grad som mulig. Represaliene kan være mishandling, trusler, tvangsekteskap, vold og trakassering, og i verste fall drap.

Omdømme blir viktigere enn den enkeltes lykke, og dersom gruppen føler seg truet, forsterkes æreskulturen.

– Dette behovet for å beskytte den kollektive æren og identiteten kan ofte være enda sterkere i minoritetssamfunn i Vesten, fordi man frykter at gruppen kan bli svakere og trues av umoralen i vestlige storsamfunn.

Dobbel diskriminering

Kvinner med minoritetsbakgrunn som lever i vestlige samfunn, må kjempe mot to typer diskriminering. Det ene er rasisme, og den andre er det tyngende og begrensende presset fra eget minoritetssamfunn som begrunnes i kultur og tradisjon. Deeyah mener man er alt for redd for å tråkke minoriteter på tærne.

– At det ikke er en selvfølge at ikke-hvite kvinner fortjenerde samme rettighteten som majoriteten, bunner i rasisme. For mange er det lettere å tolerere vold mot kvinner når det er forkledd som tradisjon og kulturell praksis. Som om det ikke egentlig er vold og kriminalitet når det er «kulturell praksis», for da angår det jo ikke dem og deres kultur.

Deeyah mener vi må slutte å se på undertrykkelse som en del av kvinnenes kultur. Så lenge de ikke har frihet og selvstendighet er de ofre av kulturen, ikke aktive deltakere i den.

– I mine øyne kreves det ingen takt eller følsomhet her: Det er ikke behov for separate lover, regler og forventninger – alle mennesker som bor i Norge burde ha de samme individuelle menneskerettighetene.

Den som tier samtykker

Den tidligere popartisten ordlegger seg som en politiker. Budskapet er klinkende klart:

– Det er et trist faktum at minoritetskvinner ikke engang kan begynne å tenke på å bli likestilte med mennene i minoritetssamfunnet, når de heller ikke er likestilt med hvite norske kvinner. Selv om vi bor i det samme samfunnet har vi ikke den samme friheten, de samme mulighetene eller de samme utsiktene som hvite norske kvinner har. Vi er bundet av press og forventninger fra våre foreldres kulturer og tradisjoner. Forhåpentligvis kan vi alle stå solidarisk sammen når vi, døtrene av immigranter, jobber og kjemper for å få kontroll over våre liv, våre valg og vår fremtid.

Deeyah har en klar oppfordring til majoriteten om å tilrettelegge for at minoritetskvinner kan bryte ut av undertrykkende kulturer.

– Hvis vi er så bekymret for å fornærme enkelte miljøer at vi ikke kritiserer æresdrap, da er vi medskyldige i at volden og mishandlingen som innskrenker kvinners muligheter fortsetter. Hvis vi tillater at dette fortsetter, forråder vi ikke bare Banaz, men tusenvis av andre kvinner og jenter i hennes situasjon.

I arbeidet med filmen fikk Deeyah for alvor innblikk i det hun mener er en sjokkerende mangel på forståelse og bevissthet rundt æresdrap-fenomenet i vestlige samfunn. Hun er forberedt på at det vil ta lang tid å endre eldgamle tankesett med sine dypt forankrede kjønnsroller og maktrelasjoner, men:

– Vi kan gjøre en reell og umiddelbar forskjell ved å utfordre mangelen på bevissthet, mangelen på politisk vilje og mangelen på tilstrekkelig opplæring og forståelse hos førstelinjetjenesten som kan hjelpe individer i fare. Vi kan ikke tillate at grunnen til at disse unge menneskene fortsetter å lide i stillhet er fordi de frykter at de ikke vil bli forstått eller at de ikke vil få den hjelpen de trenger.

Vi kan høre henne nå

I motsetning til Deeyah trodde Banaz at hun kunne få hjelp. Hun oppsøkte politiet i England. Det hjalp ikke. Tre og et halvt år inn i arbeidet med filmen fikk Deeyah for første gang se Banaz i levende live, i et videoopptak der Banaz forteller om livet sitt og truslene som truer det.

– Å se Banaz selv vise lidelsene sine var ekstremt smertefullt, samtidig som jeg ble glad og følte meg privilegert som endelig fikk se henne.

Det er vanlig at man i biografiske filmer får fortalt hovedpersonens historie gjennom at familie og venner deler sine minner og erfaringer. Av de som kjente Banaz, er det bare søsteren som vil snakke om henne.

– Ingen hørte på henne mens hun levde, det minste vi kan gjøre er å høre på henne nå, mener Deeyah.

Savner etterfølgere

Selv om Deeyah etter hvert skulle få hjertet sitt knust av Norge, har hennes oppvekst her vært avgjørende for hennes eget politiske engasjement.

– Livet mitt, både som kunstner og aktivist, har blitt inspirert av norske kvinners oppnåelse av rettigheter i et samfunn som blir sett på et av de mest likestilte på kloden.

100 år etter at kvinner fikk stemmerett i Norge, mener Deeyah at historiens stemmer ikke må bli glemt.

– Deres opplevelser og kamp er en del av vår historie, og deres håp og drømmer har gjort våre liv mulig å leve.

Men vi er langt fra i mål:

– Det er mye arbeid igjen, mange kamper å kjempe før vi kan oppleve komplett likhet og inkludering for alle.

Deeyah ser positive endringer i Norge, og trekker frem blant andre sin egen bror, skuespilleren Adil Khan, den norskpakistaniske aktivisten Tina Shagufta Kornmo, filmskaper Ulrik Imtiaz og Hadia Tajik som viktige stemmer i norsk offentlighet. Men det later til at hun savner en etterfølger:

– Jeg lurer på hvor de unge pakistanske kvinnelige artistene, sangerne og danserne i Norge er i dag?

For at ikke flere skal oppleve hennes skjebne må vi slutte å snakke om «oss» og «dem», mener hun.

– Vi må bestemme oss for om sånne som meg er like norske som hvite nordmenn. Er vi det, må vi alle bli behandlet likt.

Frihet, likestilling og kjærlighet

Deeyah tror det alltid vil være noen som blir provosert av henne.

– Min blotte eksistens som kvinne er provoserende for noen, men jeg kan ikke slutte å leve av den grunn. Da jeg var yngre, måtte jeg alltid sensurere meg selv og vurdere hvilke negative eller farlige konsekvenser mine utsagn og valg kunne få for meg eller familien min.

Hun savner mer åpenhet og ærlighet, og mener vi må være mer fryktløse.

– Hvis vi skygger unna vanskelig temaer, tabuer og ubehagelige spørsmål, vil vi bedra landet vårt og folks sanne potensial.

Deeyah vil ikke leve i et samfunn der vold, trakassering og mishandling blir brukt for å få folk til å tie om meninger og livsvalg man er uenig i. Hun kjemper videre. For hva?

– For frihet, likestilling og kjærlighet.

Teksten ble først publisert i Fett #1 2013

Share This