For Uje Brandelius i Doktor Kosmos er det selvsagt at feminismen må ha en venstreagenda.

– Likestilling og rettferdighet står lengst nede på høyresidens ønskeliste, og derfor kan man ikke både være feminist og tilhøre høyresiden.

Tekst: Aksel Kielland, skribent og redaksjonsmedlem i Fett.

Det finnes en sjanse for at fremtidens historiebøker ikke vil hylle Uje Brandelius som
2000-tallets kløktigste forfatter av skandinaviskspråklige poptekster. Hans skarpe, vittige og elegant formulerte tekster om trivsel i svenske drabantbyer, sosialismens problematiske adelskalender, skjellsettende foredrag om arbeiderbegrepet og viktigheten av å kurere den svenske poesiens berøringsangst for kollektive spørsmål har gjort det vanskelig for lytteren å innta den bedagelige poppublikumposisjonen. På tross av Doktor Kosmos’ smektende og fengende melodier forsøker bandet hele tiden å beskrive samtiden med størst mulig presisjon, noe som ikke alltid faller i like god jord i et klima hvor popmusikk først og fremst sees som et nytelsesmiddel hvis fremste oppgave er å oppildne, betrygge og bekrefte. Doktor Kosmos er et band hvor det venstrepolitiske ståstedet utgjør en fundamental del av opptredenen, men bandet har likevel holdt seg unna slagordsretorikk og opprørsromantikk. Snarere har tekstene i stor grad diskutert hva venstrepolitikk er og bør være, og bandets kritikk av venstresiden har vært langt mer presis og poengtert enn noe av det høyresiden har produsert.

Men man kommer ikke unna det faktum at til tross for alle de skarpe analysene av slagord-idealismens tilkortkommenheter, til tross for det vedvarende oppgjøret med venstresidens bedagelige selvtilfredshet, til tross for de stadige forsøkene på å utvide poplyrikkens tematiske univers, er det fortsatt mange som ser på Doktor Kosmos som et tulleband. Og i så måte er det jo grunnlag for å spørre: Er egentlig popmusikk et effektivt medium når det kommer til å spre ideologiske budskap?

Jeg leste et intervju med dere i det svenske musikktidsskriftet Novell, hvor premisset var hvorvidt Doktor Kosmos kunne «sparke oppover» nå som bandmedlemmene hadde fått seg profilerte jobber innenfor media og politikken. Men har ikke Doktor Kosmos’ prosjekt alltid handlet om å avromantisere klassiske venstre- og outsiderposisjoner og gjøre venstrepolitikk til et spørsmål uavhengig av klassebakgrunn?

Vi har aldri hevdet at vi er outsidere, punkere eller arbeiderklassebarn. Tvert i mot har mye av musikken vår handlet om at man kan være fra middelklassen og likevel tilhøre venstresiden. Men ettersom media er en ekstremt klisjéfokusert bransje, har journalistene vanskelig for å fremstille oss som noe annet enn det «sinte» bandet som kjemper mot «makta» – en posisjon som vi aldri selv har satt oss i. Når det gjelder min egen rolle som musiker, har den blitt noe forandret de siste årene. Jeg har vel på sett og vis kjent meg litt mett på politiske tekster og vendt meg mer innover. Men det er jo noe som går i bølger, plutselig er man klar for politiske tekster igjen.

Tror du det at du har blitt mettet på politiske tekster, først og fremst har å gjøre med at du har skrevet og fremført politiske tekster i ti år, eller at du i og med din jobb i Vänsterpartiet har blitt en del av de etablerte politiske strukturene og dermed fått utløp for behovet på den måten?

Det har å gjøre med at jeg har sunget og pratet om politikk i tjue år. At jeg jobber som pressetalsmann i Vänsterpartiet har snarere gjort at jeg har blitt mer sugen på å skrive politiske tekster igjen, hver eneste arbeidsdag gir meg massevis av ideer til tekster.

Hva er den store forskjellen på å spille venstrepolitisk popmusikk i 2011 i forhold til i 2001?

Én stor forskjell er at Sverige i dag er et veldig høyrevridd land. Velferdsstaten demonteres sakte, men sikkert, og ulikhetene blir litt større for hvert år som går. Private løsninger kommer snart til å dominere offentlig sektor, med det resultat at rike mennesker får bedre tilbud hva gjelder skole, helsevesen og eldreomsorg. Dette er det vanskelig å skrive poptekster om, ettersom politisk musikk tradisjonelt sett har handlet mye om å ødelegge og rive ned, og litt mindre om å bygge opp og enda mindre om å bevare. Et annet problem med å spille venstrepolitisk musikk i 2011 er at det lett oppfattes som punkenostalgisk eller progg­retro (1).

Det var vel også lett å bli oppfattet som nostalgisk og punk-/ progg-retro i 2000? Hva er den store forskjellen på å nå frem med et venstrebudskap nå og da?

Det er enda mer progg-/punkretro å synge politiske tekster i 2011 enn det var i 2001. Dessverre har en del av de politiske punkebandene som har dukket opp i Sverige i det siste, vært veldig sterkt påvirket av perioden 1977-82. Man kan liksom ikke synge om Thatcher i 2011 og håpe på å bli tatt på alvor som et politisk band. Men jeg tror at det er noe i emning innenfor den politiske musikken nå som Sverigedemokratene har kommet seg inn i Riksdagen. Det føles relevant med poli­ tisk musikk igjen, for ikke å si helt nødvendig.

Hvor viktig har det vært for deg og bandet å være et band med et budskap?

Det er kjempeviktig, men det viktigste for oss som band har alltid vært musikken. Musikken er noe vi gjør sammen, mens tekstene er mer min greie. Men jeg tror at et Doktor Kosmos uten politisk budskap hadde vært et mye mindre betydningsfullt band.

Hva slags ambisjoner har du med tekstene? Hvor effektivt er popmusikk som medium når det gjelder å spre et budskap som går utover abstraherte størrelser som frihet og kjærlighet?

Jeg tror at de fleste som skriver låttekster, har ambisjoner om at lytterne skal tenke «åh!», «yeah!» eller «wow!». Mitt mål er å få lytteren til å tenke «aha…!». Men det er ikke så lett. Generelt sett kan man vel si at popmusikk er bedre til å formidle «yeah!» enn «aha…!».

Er det rimelig å si at «yeah!»- og «wow!»-følelsen er lettere å oppnå hvis man har et markedsliberalt utgangspunkt enn det er hvis man skal proklamere venstresidepolitikk?

Som du sa, er jo dette med å bygge opp og bevare vanskelig å formidle i en popu- lærmusikalsk dramaturgi. Skal man formidle politiske budskap via popmusikk, må det være via drastiske formuleringer. Det funker å synge «stoppa valfriheten» eller «borgarsvin», for da kan folk synge med og hytte med nevene på konsertene våre. Men når det gjelder akkurat sangen Stoppa Valfriheten har vi gjort en «forklaringslåt» til den – Vill ni ha det som i Sovjet, eller vaddå? – ettersom vi følte at folk trodde vi liksom ville innføre diktatur. Det vil vi jo så klart ikke, men vi har et mål om å motvirke de negative effektene en overdreven valgfrihet har på samfunnet. Som jo er et godt eksempel på en formulering som ikke hadde fun­ gert i en popsang.

Popmusikk er jo også langt mer enn selve musikken. Hva er mest effektivt – budskap som er en del av låttekster eller symbol- handlinger som statusen og oppmerksomheten som et menneske i media kan gi deg?

Budskap du sender via din blotte tilstedeværelse er nok det mest effektive. Madonna har nok betydd mer for feminismen enn Kathleen Hanna i Le Tigre, selv om man skulle tro det motsatte når man hører musikken. En del artister blir jo «politiske» gjennom sin blotte eksistens og bakgrunn. Er du kvinne eller innvandrer, blir du ofte per definisjon politisk om du har suksess. Som hvit mann må jeg kjempe mye hardere for å få frem et politisk budskap enn det M.I.A eller Dogge (2) må. Og sånn bør det også være.

Du er en av Skandinavias beste poplyrikere, men tror du det at du primært skriver om politikk og samfunnsspørsmål har ført til mindre at du er mindre anerkjent enn du ville vært dersom du skrev om mer tradisjonelle poptema?

Jeg synes jeg har fått skryt så det holder. At Grammis­juryen ikke synes at tekster om barnearbeid i den tredje verden vek­ ker like sterke følelser som andre artisters tekster om hvordan det er å være ulykkelig forelsket, lykkelig forelsket, kompli­ sert forelsket, litt forelsket eller mye forelsket – det får man vel regne med når man blir med på leken. Litt av greia med å skrive venstrepolitiske tekster er jo at halve befolkningen ikke kommer til å være enig.

Samtidig er det noe med din veldig presise og anti-abstraheren- de stil som kanskje gjør det vanskelig for mennesker med forut- inntatte meninger om hva en poptekst skal være å sette pris på tekstene dine. Jeg har alltid ansett din språklige presisjon for å være en av bandets store styrker, men jeg tror det finnes mange der ute som synes det er vanskelig å fortape seg i musikk med tekster som er såpass konkrete og lite romantiserende.

Jeg tror at en ordentlig bra sangtekst finner en balanse mellom det poetiske og det hverdagslige, selv om jeg alltid har forsøkt å være mer journalistisk enn poetisk. Men hvis man er tilstrekkelig presis og detaljert i sine hverdagsbeskrivelser, blir det poetisk ved at det man skriver på en eller annen måte blir opphøyd. En norsk fjordlaks til 49,90 (3) blir poesi i det øye­ blikket man synger det over en fin melodi eller synger det flere ganger på rad eller lyssetter den på en spennende måte eller setter en fin ramme rundt den. At man ganske enkelt lager kunst av fjordlaksen. Det er en slags duchampsk fremgangs­ måte jeg alltid har benyttet meg av.

Hvis du skulle oppsummere Doktor Kosmos’ budskap på ulike stadier av karrieren, hva ville de så være?

På begynnelsen av nittitallet var vi mer av et tøyseband. Vi lagde låter som var helt upolitiske, og de politiske låtene vi lagde var mer en slags parodi på svensk progg. Men ettersom tiden gikk, oppdaget vi at både vi og våre tilhengere faktisk likte det politiske budskapet, og plutselig var vi et politisk band. Senere laget vi albumet Ett enkelt svar som handlet mye om relasjoner og sånt, og deretter laget vi platen Hallå? som handlet mye om oss som band. Det politiske har alltid kjempet
med andre elementer på platene våre.

Hvordan ser du på bandets rolle i dagens høyrevridde politiske klima? Hvordan formidler man et politisk budskap via popu- lærmusikk i 2011? Og behøver Sverige i dag et band som Dok- tor Kosmos eller mer tradisjonelle venstresideartister som står på barrikadene og roper slagordspregede tekster?

Ett enkelt svar – og kanskje i enda større grad Hallå? – var i stor grad metamusikk, altså musikk om å lage musikk. Det var gøy der og da, men neste gang vi spiller inn et album kommer vi nok til å ha et mer direkte budskap igjen. Jeg tror at Doktor Kosmos er en bølge som når den er langt ute til havs kan velte en oljetanker, men som når den kommer inn på grunnere vann bare velter inn over seg selv. Det introspektive aspektet ved musikken vår er helt nødvendig terapi for at vi skal orke å fortsette å levere massevis av kloke og politisk korrekte sannheter. Det har alltid vært viktig for oss å se oss selv utenfra. Vi kommer nok aldri til å skrive en tekst med et refreng som for eksempel Kapitalist! Nu ska du dö! uten å forsyne den med elementer som viser at vi har tenkt et steg videre og har evnen til å sette vårt budskap inn i en større sammenheng. Innimellom blir jeg litt gæren av at vi alltid må ta det ekstra steget, men om vi ikke gjorde det, ville det ikke vært Doktor Kosmos. Da ville det vært, eh, Ebba Grön.

Hvor viktig er feminismen for Doktor Kosmos?

Feminismen er for oss en selvfølgelig del av sosialismen. Likestilling og rett­ ferdighet må naturligvis gjelde mellom menn og kvinner, på samme måte som det må gjelde for forholdet mellom arbeidere og funksjonærer, «etniske» svensker og innvandrere, barn og voks­ ne, funksjonshemmede og funksjons­ friske, arbeidsløse og ansatte, etc. Vi har ikke laget så altfor mange feministiske låter, formodentlig fordi de fleste i ban­ det er menn og det derfor har føltes litt pinlig ettersom det finnes så utrolig mye bra feministisk pop fremført av kvinner. På den andre siden synes jeg det er viktig at menn synger og prater om feminisme ettersom feminisme jo ikke er et «kvin­ nespørsmål.»

Likevel er de fleste eksplisitt feministiske sangene deres sunget av bandets kvin- nelige medlemmer. Din forhenværende kone og bandmedlem Catti Brandelius/ Miss Universum/Profesora har uttalt at en av grunnene til at hun forlot Doktor Kosmos, var at hun følte at hun og Twig- gy Pop i bandet kun stod i bakgrunnen og koret. Er det strukturelle skjevheter innad i Doktor Kosmos?

Selvfølgelig. Doktor Kosmos er en del av samfunnet. Jeg har skrevet en låt om dette; Doornas sång, fra førsteplata vår So- cialmedisin. Doornas sång er en sang som biter seg selv i halen, den trekker frem denne feministiske skjevheten, men synes samtidig også å si «meeeen hva kan man gjøre?».
Doornas sång er en tilstandsrapport, ingen tiltaksplan.

Popmusikk er jo teater, men likevel er forestillingen om ekthet noe som er viktig for en stor del av publikum. Hvor oppmerk- som er du på dette aspektet ved din rolle som musiker?

«Ekthet» finnes ikke. Ingenting er ekte, alt er konstruert. Det konstruerte er det eneste som er ekte. Alt er skapt. Amen. Derfor har vi aldri brukt så mye tid på fundere over hvorvidt vi fremstår som «ekte» eller ikke. Bob Dylan og Kent er like konstruerte som Devo, Kraftwerk og Doktor Kosmos.

Fett er opptatt av forholdet mellom ulike feministiske filosofier på høyre- og venstresiden av det politiske spekteret. I hvor stor grad er feminisme for deg en del av ditt venstrepolitiske ståsted, og bør man arbeide for å gjøre feminismen uavhengig av tradi- sjonelle partipolitiske skillelinjer?

For meg er det helt selvsagt at feminismen må ha en venstreagenda. Likestilling og rettferdighet står lengst nede på høyresidens ønskeliste, og derfor kan man ikke både være feminist og tilhøre høyresiden. Å kvotere inn et par ekstra høyretanter i bedriftsstyrene rundt omkring betyr ikke en dritt for det store flertallet av kvinnene der ute.

Er det ikke uheldig å trekke et skille mellom høyre- og vens- trefeminisme? Jeg kjenner ikke situasjonen på grasrotnivå i Sverige, men i Norge ser man at store deler av befolkningen definerer seg selv vekk fra feminismen på grunn av negative konnotasjoner – hvorav en av de viktigste er de historisk tette båndene mellom feminismen og venstresiden. Du sa at feminismen ikke er et kvinnespørsmål – må den nødvendigvis være et venstre- anliggende?

Å avideologisere feminismen for at den skal passe for alle, tror jeg er en ganske verdiløs plan. Det er som å si at vi burde jazze opp sosialismen med litt markedsliberalisme for at den skal få et bredere nedslagsfelt. Høyresiden nekter jo å innrømme strukturell diskriminering – hvordan skal vi da bekjempe patriarkatet på samfunnsnivå? Høyresidens variant av feminisme er jo bare masse bab­ ling om «sterke kvinner» som skal «bane vei » og bli «forbilder». Hvilket er helt irrelevant for de millioner av kvinner som tjener mindre enn sine ektemenn, vasker opp mer enn sine ektemenn og henter barna oftere i barnehagen enn sine ektemenn.

Apropos dette med forbilder: Her i Norge hadde vi tidligere i år en ganske merkelig debatt hvor en rekke kommentatorer fra hele det politiske spekteret gikk ut og snakket om viktigheten av at unge jenter blogger om klær og sminke. Dette var i forbindelse med at landets mest populære blogger Voe bestemte seg for å legge ned bloggen sin. Er det at jenter og kvinner tar opp plass i mediene i seg selv noe som tjener feminismens sak?

Jeg tror det viktigste som skjedde med feminismen på 1990tallet var at man utvidet og nyanserte forestillingen om hva det ville si å være en likestilt kvinne. Dagens feminister har innsett at likestilling mellom kjønnene ikke handler om leppestift, korte skjørt eller fargen rosa. Hvis den feministiske kampen vinkles inn på å stoppe Voe eller Blondinbella, innebærer det et tilbakesteg i retning av en eldre og mindre konstruktiv feminisme. Jeg synes klær og sminke er helt uviktige deler av den feministiske analysen, kampen må i dag handle om å skape ekte valgfrihet for jenter og kvinner. Det skal være opp til den enkelte hvorvidt man vil gå med rosa kjole eller snekkerbukser,
og det skal ikke påvirke dine muligheter i samfunnet.

Hva er de mest presserende feministiske problemstillingene i Sverige anno 2011?

At kvinner tjener mindre enn menn, jobber mer ufrivillig deltid og i større grad tar hånd om hus og hjem – de store strukturelle spørsmålene som har med penger å gjøre, rett og slett. Penger er frihet. Akkurat nå går utviklingen i helt feil retning her i Sverige. For eksempel viser en ny statistikk at arbeidsløsheten blant kvinner er mye høyere enn hva som er tilfelle blant menn, blant annet fordi regjeringen Reinfeldt L har gjort nedskjæringer i offentlig sektor hvor det arbeider mange kvinner. Lønnsforskjellene har også økt mellom menn og kvinner, ettersom regjeringen har senket skattene for de høyest lønnede, som først og fremst er menn.

Skal man dømme etter Vill ni ha det som Sovjet eller vaddå? er du en ivrig tilhenger av å tvinge frem feministiske endringer ved hjelp av statsapparatet. Hvordan ville du angrepet disse pro- blemstillingene dersom Vänsterpartiet hadde vunnet valget i fjor?

Vedta lover om rett til heltidsansettelse; øke kvinnelønningene i offentlig sektor; slutte å montere ned omsorgssektoren sånn at ikke koner og døtre tvinges til å jobbe deltid for å ta seg av sine syke foreldre eller ektefeller. Avskaffe skattefordelene som primært gagner rike menn. For eksempel.

I Norge har en stor del av den feministiske debatten de siste årene handlet om statens ansvar overfor innvandrerkvinner. Høyresiden angriper jevnlig venstresiden ettersom menn fra visse ikke-europeiske kulturkretser har en tendens til å behandle kvinnelige familiemedlemmer dårlig, og debatten om hvorvidt hijab, burka og niqab skal forbys ulmer stadig. Hvordan ser det ut i Sverige?

Burkaforbud og vold begått i den hensikt å gjenopprette ære er vanskelige spørsmål også for den svenske venstresiden. Men Vänsterpartiets holdning – som sammenfaller med min egen – er at et burkaforbud ville være uheldig, fordi det ville gjøre livet enda vanskeligere for muslimske jenter og kvinner ettersom de da ville havne i klem mellom familien og lovverket. Det finnes andre og bedre måter å bekjempe kvinneundertrykkelse på enn å forby klesplagg. Jeg tror ikke Sverige hadde fått færre alkoholikere dersom man forbød dem å sitte på parkbenker. Derimot ville parkbenkalkisene følt seg dobbelt så hatede og nedverdigede. Når det gjelder æresdrap og annen vold begått på grunn av «ære», aksepterer jeg ikke engang begrepet. Når en svensk eller norsk mann banker løs på sin utro kjæreste – er det da æresvold eller bare vanlig, hederlig kvinnemishandling?

FOTNOTER
1 – Musikksjangeren som i Sverige kalles «progg» må ikke forveksles med det som internasjonalt betegnes som progrock. Proggen hadde sin storhetstid fra det sene 1960-tall og til sent 1970-tall, og var en slags syntese av modernisert svensk folkemusikk, visesang og mer tidstypisk rock. I dag huskes proggen best for dens sterke innslag av sekstiåtterfilosofi og tidvis svært så usmidige samfunnskritikk. Bonusfakta: De norske og svenske Wikipedia-sidene omtaler begge Doktor Kosmos som «nyprogg».
2 – Douglas León alias Dogge Doggelito fra rapgruppen Latin Kings.
3 – Norsk fjordlaks til 49,90 figurerer i låten Bredäng Centrum, en av bandets vakreste kjærlighetssanger, skrevet til stockholmsforstaden der Brandelius bor.

Share This