Både Kari Wærness og Torild Skard advarer om at vi kvinner glemmer barnet i jakten på en karriere. Selv glemmer både Wærness og Skard mannen som omsorgsperson.

Innlegg på trykk i Klassekampen 16.08.2014. Dette er en lengre versjon.

Wærness har fått med seg debatten om en håndfull damer som sto frem i DN og jobbet rett etter fødsel. Selv om disse damene ikke er representativt for noen som helst del av befolkningen, så bruker Wærness disse til å spørre om denne karierretenkingen egner seg for barnet. I teksten til Wærness er far nokså fraværerende. Det er ingen som har disse såkalte «mammamaskinene» som går på jobb dagen etter fødsel som mål, men det er et mål at menn bør få ta større del i familielivet og samværet med eget barn og kvinner bedre forutsettninger i arbeidslivet. Skard på sin side hevder at i «all ståket» om pappaperm så har man mistet mor og barn av syne.

Videre mener Wærness at vi må akseptere at det finnes ulike modeller for hvordan foreldre innretter sine liv med hensyn til arbeidsdeling i yrkeslivet og i familien. Det er neppe noen uenig i. Men vi må også se bak de frie valgene. Hvorfor velger nesten alle familier at det er kvinnen som er hjemme? Og hvis familien velger å være hjemme med barnet lengre enn i den betalte permisjonsperioden, hvorfor er det nesten alltid kvinnen som da er hjemme? Svaret er som så ofte ellers struktur og kultur.

Menn blir ikke sett på som like gode omsorgpersoner som kvinner og det er mindre akseptert at kvinner fokuserer på arbeidslivet (uten at kvinner trenger å være turbokarrierister av den grunn som ofrer barnet på sitt eget frigjøringsalter).

Kari Wærness har rett i en ting, omsorg for eget barn er verdifullt arbeid, men hvorfor mener hun at bare mor er skikket? Etter den første fysiske perioden med fullamming (om man er så heldig å få det til) så bør det vel være ønskelig at far også er velkommen inn i det viktigste skiftet i ens liv?

I Klassekampen  tar også Torild Skar til ordet og skriver at hensynet til barnet må stadig vike for arbeidslivets krav og at norske kvinner omtrent ikke får mulighet til å amme. I Norge er permisjonen heldigvis romslig nok til at mor kan fullamme de anbefalte 6 månedene og mye mere til om hun skulle ønske det, men likevel finnes det også plass til far. På sin side beskriver Skard et scenario der det virker som om barnet omtrent blir dratt fra puppen, mens mor blir trykket ut i jobb. Dette stemmer ikke med den norske virkeligheten hvor kvinner faktisk tar ut størstedelen av permen og er hjemme lenge.

Det virker ikke som verken Skard eller Wærness tar den omsorgen, nærheten og tilliten far har å gi til et barn på alvor, som jeg tror flere og flere mødre i dagens generasjon gjør. Hvis vi skal akseptere ulike modeller for deling, må man jo akseptere de som har mor i jobb likefullt som de hvor mor velger å være hjemme.

Jeg vil forøvrig anbefale de å lese den ferske glimrende boka Mammasjokket av Helena Brodtkorb for å komme inn i hodet på en ung mor og hennes tanker rundt arbeid og mammarollen. Hun viser mesterlig hvordan at det å jobbe også kan være gull verdt for både mor og barn.

For fire måneder siden fikk jeg en datter. I forkant var vi enig om at vi skulle dele permisjonen likt. På jobben legges det til rette for ammepauser slik at dette vil gå greit rent praktisk. Barns behov for både mat og tilknyttning er ivaretatt, slik som jeg vil tro det er i de fleste familier som ønsker å dele permisjonen. Før ungen kom må jeg ærlig innrømme at jeg tenkte det ville bli litt ensformig og kjedelig å være hjemme fremfor å jobbe, og derfor skulle vi i det minste dele «byrden» ved å være hjemme. Jeg har en helt vanlig jobb som jeg trives veldig godt i, men har ikke noen «karrierejobb».

Jeg tok feil og disse fire månedene har vært noen av de fineste i mitt liv. «Du angrer vel på at du ikke har tatt ut mer av permisjonen» sier folk (gjerne kvinner fra den samme generasjonen som Wærness og Skard) da, og ja, jeg skulle egentlig nå ønske at jeg kunne være hjemme lengre. Desto viktigere tenker jeg det er at også faren får oppleve hvor fantastisk dette første året er og at jeg ikke stikker av med all moroa selv. Det er fristende.

«Det er bare yrkesarbeid som teller og omsorgarbeid nedvurderes» skriver Skard. Hun tar feil. Stadig flere unge menn ønsker å ta større del av barnets hverdag, og vi kvinner bør slippe dem til om det lar seg gjøre. Både han og jeg (og arbeidsplassen min) er enige om at omsorgsarbeid er fryktelig viktig, men hvorfor vil Wærness og Skard kun overlate det til kvinnene?

Det å ikke unne far permisjon ville vært egoistisk. For barnet må det vel også være best å være sterkt knyttet til to omsorgspersoner? Det er jo hun som vinner, i en kamp der det i grunn ikke finnes tapere.

 

Charlotte Myrbråten er skribent, tidligere redaktør av tidsskriftet Fett og debattansvarlig på Bergen Offentlige Bibliotek.

 

Share This