Av: Heidi Bøhagen, redaksjonsmedlem i Fett og blogger bak nicet Femmefallera

Sex er ikke alt her i verden. Denne pubertalromantiske læresetningen synes antakelig noe underfundig som en åpning. Like fullt har den relevans. Jeg har repetert den innvendig igjen og igjen mens jeg har lest omtaler av «Fifty Shades»-triologien. I morgen slipper Gyldendal e-bokversjonen av bok én i serien kritikerne nyter å slakte. Kniven er realismeestetikken og ironisering over sexscenene utgjør indrefileten.

Men dette handler ikke om sex! Nå vil en inntreden i voksenlivet for mange av oss også tvinge en avlæring av barnetroen: alt handler ikke om sex. For mye gjør jo nettop det. Veldig mye. Selv der sex synes perifert for sakens kjerne, kan det nettopp vise seg å være beveggrunnen for våre meninger og handlinger. Enkelte ganger er vel en sigar bare en sigar, men drifstlivet er fantastisk uoverskuelig og skremmende gjennomgripende for vår eksistens. I lesingen av «Fifty Shades», derimot, gjør anmelderne seg en bjørnetjeneste ved å legge hovedfokus på erotiske kvaliteter. Bøkene blir da avvist i forakt uten at kritikerne kommer i kontakt med det som virkelig utgjør kjernen i litteraturens gjennomslagskraft.

«Fifty Shades» er en romantriologi ført i pennen av E.L. James, utkommet fra mai 2011 til januar 2012. Bok én alene har solgt omtrent 40 millioner eksemplarer. Romanens protagonist er den 21 år gamle litteraturviteren Anastasia Steele, og plottet dreies rundt hennes kjærlighetsrelasjon til 27 år gamle Christian Grey, suksessfull entrepenør og homme fatale. En på overflaten klassisk kjærlighetsroman der usikker underdog forføres av sjarmerende alfamann. Det er bare ett problem: Christian Grey er kun i stand til å leve i sadomaschocistiske kjæresterelasjoner formalisert gjennom en skriftlig kontrakt. Anastasia, stormende forelsket i Christian, men frastøtt av hans behov, blir kastet ut i driftslivets overveldende ambivaliens. Sex selger. «Fifty Shades selger». Sexen i «Fifty Shades» utgjør bokens salgsuksess.

Feil. Men det er påfallende mange anmeldelser som opererer ut fra dette Mor Nille-resonnementet. Boken slaktes ned til benet, igjen og igjen, men den vanvittige suksessen er et ugjendrivelig faktum. Hva anmelderne står igjen med, er påstanden om pornografiens uovertrufne apell, uansett kvalitet. Dette i en samtid da pornoens symbolunivers er mainstreamet og internett har tømt sensurbegrepet for mening. Kritikken mangler kjøtt på beina, og likevel lukter det råttent. Hvis sex er tilgjengelig overalt, også i litteraturen, og sex er nøkkelen til «Fifty Shades», så hevder anmelderne at suksessen er en ren tilfeldighet. Det er ingen god analyse. Faktisk er det ingen analyse overhodet. Sex fascinerer, og sex er også en del av «Fifty Shades»’ apell. Men sex er på ingen måte unikt for trilogien, og sexen i romanene er ikke enestående. Det er noe annet som taler til samtiden, og som setter samtiden i tale.

Når jeg kjenner et behov for å rope «Sex er ikke alt!», er det i en slags oppgitt agitasjon over at så mange kritikere fremhever dette på bekostning av de fleste andre motiver. Som om bokens sexy image gjør anmelderen kontekstblind. Porno? Javisst! Porno i massevis. Men ikke seksuell. Det handler om materialistisk agitasjon, om konsumpropaganda og forbruksporno. Dette er brukskunst for økonomisk eskapisme, for en kapitalitisk multiorgasme! Christian Greys penis er riktignok av imponerende dimensjoner, men det er hans helikopter, Charlie Tango, som er hans virkelige fallos.

I løpet av de tre bøkene får leseren oppleve at Charlie Tango gjennomgår en metaforisk metamorfose. For Anastasia blir helikopteret symbolet for alt hun elsker ved Christian Grey. Da det (spoiler!) blir slutt mellom de to for en periode, bruker Anastasia en innskrumpet (!) helikopterballong som trøst og kosebamse i sengen. Anastasia gråter ikke over Christians penis, men over hans private helikopter: den ultimate kapitalistiske dekadanse.

Gjennom Christian Grey avsløres en helt ny verden for Anastasia, og ja, dette gjelder også hennes seksualitet. Men om jeg skal være banal og måle konkret volum på de delene av historien som utgjør overskridelser gjennom sex, og de som handler om økonomiske overskridelser, så er omfanget av sistnevnte overlegent større. Faktisk har mange kritikere uttalt at merkelappen som de selv har gitt, «husmorporno», i grunnen ikke innfrir forventningene. Og det er vel nettopp dette som får meg til å beskylde kritikerne for å miste gangsynet av pornobrillene. Kan det ikke være at kjernen i både suksessen og plottet utgjør noe annet enn all den pornografien de ikke leser?

Når jeg gjentar den lett protestantiske barnetroen om at alt ikke handler om sex, tenker jeg i samme stund at fokuset må over på eskapismelitteraturen, og hvordan «Fifty Shades» er en videreføring av denne tradisjonen. Dette er eskapismelitteratur for det privatiserte samfunnet. Dette handler ikke om sex, men den våte amerikanske drømmen som hevder at hvem som helst kan tilegne seg uendelig rikdom og suksess hvis vedkommende bare vil det nok. Alle som jobber hardt nok kan kjøre privatfly, ha en Charlie Tango på penthousetaket, bo i enorme leiligheter, ha privatsjåfør og bestille den beste årgangen fra resturantens vinkjeller. Det er en deilig tanke. Og den understøttes av nettopp det faktum at figuren Christian Grey og hans særtrekk utvikles fra en tåredryppende skapelsesberetning. Han endte opp i sin overklassefamilie først som fireåring, etter å ha bevitnet sin narkomane, prostituerte mor ta sitt eget liv. Dette er Greys urscene. Og den gjør ham sårbar, til en av oss. Anastasias figur har den samme apellen. Hun er fra arbeiderklassen og både ambisjoner for fremtiden og økonomiske utsikter er moderate. Hun er ordinær, hun er en av oss. Anastasias økonomiske frihet kommer plutselig, voldsomt og helt uforutsett gjennom relasjonen til Christian. Sammen danner de påstanden om at det utrolige kan skje, både gjennom hardt arbeid og ren flaks. It could happen to you!

Når denne overenskomsten er etablert med leseren, er det ikke vanskelig å forstå hvordan de hemningsløsebeskrivelsene av forbruk og luksus kan virke opphissende. Om vår samtid fetisjiserer forbruket og dyrker materialismen religiøst, kan det så overraske noen at vår tids mestselgende roman er eksapistisk forbruksporno? Det er denne nerven «Fifty Shades» treffer. Boken pirrer driften etter stadig å få. Igjen og igjen. Forbruk, konsum. Forbruk, konsum. En suggererende rytme. Ny smartphone? Versjon? Farge? Megapixler? Give it to me, baby, kom igjen. Kjør det blanke, svette gullkortet ditt ned i den trange, smale kortleseren og trykk på de rette knappene. Oh my!

Det er virkelig helt påfallende hvordan bøkene oppgir modell, årgang og nummer på luksusvarer (Audi R8 Spyder, Audi A3, Saab 9-3 Convertible, EC135 Eurocopter, Gulfstream IV Jet, MacBook Pro, BlackBerry og så videre). Jeg tok meg selv i å kontemplere produktplassering i skjønnlitteraturen da dette ofte virket malplassert og påtrengende. Men konkretiseringen gjør også fantasien mer virkelig i samme bevegelse som virkelighetseffekten hjelper virkelighetsflukten. Da Anastasia får en iPad som forsoningsgave av Christian får de første, søkende kjærtegnene utfolde seg over 7-8 sider. I et sjeldent øyeblikk av klarsyn ser hun seg selv: «I shake my head in disapproval because of the expence, but deep down I love it.» Hun lar seg forføre av sitt nye begjærsobjekt, og de går til sengs sammen («I shall curl up with the iPad that you have so kindly given me and fall asleep»).

«Fifty Shades»-bøkene har vekket en moraldebatt. Men denne handler stort sett om sex, slik moraldebatter ofte gjør. Er det greit å forherlige forgangne kjønnsroller der mannen bytter sex mot kontroll og beskyttelse, spør feministleiren. Ja, vi trenger et frirom når hverdagen for den likestilte kvinnen er så tøff, roper noen. Andre er ikke med på premissene og mener Anastasia er en moderne heltinne. Også så har vi alltids de som undergraver hele debatten med en poststrukturalistisk tilnærming der det å plassere makt er å banne i kirken. Personlig synes jeg ofte moraldebatt og den pornografiske forestillingsevnen er en dårlig kobling, men mest av alt har jeg lyst til å rope: Dette handler jo ikke om sex!

Om noe ved «Fifty Shades» skal igangsette en viktig moraldebatt må det vel være om forbruksidealisme? Hvordan en roman som ber oss runke til bilmodeller og jetfly er den største komersielle boksuksessen i vår tid og hva dette sier om oss? Hvordan vi alle kan beruses av begjæret etter rikdom på samme tid som vi preker medmenneskelighet og empati. Vi vet alle at den ekstreme kapitalistiske suksessen for enkeltindividet inngår i et større regnskap der andre lider, likevel pleier vi den kroniske forbrukstrangen. Splittelsen mellom det individuelle konsumbegjæret og bærekraftig medmenneskelighet føles overveldende og dermed distanserende. Også romanens oppbygning viser til denne ambivalensen. Ved et par anledninger nevnes det at Christians selskaper også jobber med utviklingsprosjekter i Afrika. Dette fungerer som figurens avlatsbetaling for den ekstreme dekadansen som preger resten av litteraturen, men det gjør ham på ingen måte oppriktig. Vedledigheten gjør bare det som moralsk sett er vanskelig å svelge mer spiselig.

«Fifty Shades» er en romantrilogi. Det er skjønnliteratur, og det er fiksjon. Fiksjonen er ikke farlig. Det er unødvendig å ta stilling for eller imot. Fantastisk mange lesere har hatt en stor leseropplevelse med bøkene, enda flere har hatt glede av den. Likevel vil jeg gi en heads up til alle kritikere som sitter med ristende hode og rynkede bryn mens de skriver en anmeldelse av en skumlest bok de ikke forstår suksessen bak: skift fokus fra det libidinøse til det materialistiske begjæret. Å anmelde boken i en realistisk eller pornografisk kontekst, eller aller verst: begge deler, fører ingen steder. Det er i forbruksbegjæret nøkkelen til vår samtid ligger. E.L. James har allerede solgt rettighetene til Fifty Shades®.

Blogginnlegget stod på trykk i Klassekampen 16.08.12

Share This