Arbeidsmarkedet i Norge er et av Europas mest kjønnsdelte. Unge kvinner er vanskeligere å ansette enn menn. Menn eier mest og tjener mest. Hvorfor sier likvel ungdom at de ikke er feminister?

Året rundt kan man lese leserinnlegg, bloggposter og kommentarer med et soleklart feministisk innhold. Det skrives om likestilling, like muligheter for begge kjønn, likelønn, familieplanleggingsvern, deling av foreldrepermisjon og om hvorfor retusjering er falsk reklame. Mange av dem begynner og slutter med samme setning; jeg er ikke feminist, altså. Jeg har grublet utallige ganger over hvorfor det er så skummelt å være feminist. Jeg har vært innom flere alternativer. Kan medias ønske om den visuelle stereotypi av en feminist være fremmedgjørende? Har bildet som har blitt forsøkt tegnet av feminister som hårete, stygge vorter på samfunnets skjønnhetsræv skremt bort unge piker som både liker å dusje og ordne seg på håret? Nei, jeg tror ikke man velger bort engasjement på grunn av forfengelighet. Tvert i mot er det organiserte engasjementet økende blant ungdom. Partimedlemskap øker særlig blant denne gruppen, og ønsket om å si mer, bli mer hørt og utgjøre en større forskjell kommer til uttrykk av flere i flere kanaler enn før.

Kan det være alle de andre kampene som følger med? Sier du at du er feminist, betyr det ofte at du må bruke store deler av taletiden din i offentlig ordskifte (eller i familieselskap for den saks skyld) på å avkrefte hva du ikke er. Etter alle forsikringene om at du ikke er mannehater, at det ikke handler om at vi skal være like, men ha like muligheter og at det ikke handler om at du vil velge for folk, er kameralysene slått av, kaffen på bordet er kald, og onkelen med dårlig kvinnesyn har for lengst gått ut for å ta en sigg. Debatten er over og verden har ikke forandret seg. Er kampen mot forutinntattheten så tøff at engasjementet velges bort? Har sinte menn med tilgang til Internett klart å definere sannheten for den oppvoksende generasjon? Jeg tror ikke unge jenter lar seg overbevise av innlegg som dette:

Feminist er ut
Av Playboy den 24/12/2006 – 01:20
Feminister er en gjeng damer som prøver å være menn. Eller de prøver vel desperat å få kvinner til å tro de er bedre enn menn. Det er damer som ikke syns det er nok at menn respektere de for å være kvinner men som også ønsker at mannen skal se på de som menn også.. ikke vet jeg, hele greia virker helt fjern. De vil ikke ha likestilling men de vil at kvinner skal ha alle fordelene som menn har, minus alle ulempene. :D I tillegg har du panser lespene fra Ottar og andre rødstrømpe foreninger som nærmest tror at alle menn er mindreverdige voldtektsforbrytere. Kanskje mye av de negative vibbene mot feminister kommer derifra? hehe…Jeg bryr meg egentlig fint lite.. syns det er litt gøy å lese om de og hva de mener.. men å ta de seriøst blir litt for dumt.Kanskje derfor flere velger å si at de er for likestilling i stedet for å si at de er feminister og få en storm av spørsmål om de deler alle de fjerne synspuktene.
http://debatt.sol.no

Kan det tenkes at unge jenter sier de ikke er feminister fordi de rett og slett ikke er det? Det er i så fall ikke så rart, sett ut fra den sannhet og virkelighet de blir servert av den norske offentligheten. I nyttårstaler blir jenter fortalt at vi er verdens mest likestilte land og i skolebøker står det at vi har likestilling i Norge. I landets største aviser ser de sine forbilder si at det å bli fotografert nakne gjør dem frigjorte. I tillegg ser de politiske partier skrive at de er for likestilling, men ikke ønsker nødvendige tiltak for å oppnå det. Uansett hvor man snur seg får man informasjon om at vi er likestilt og det som gjenstår vil komme av seg selv. I en slik virkelighet er det klart at feminisme høres tullete ut. Særlig når ingen i klassen tenker på om man er gutt eller jente og man selvsagt skal dele på husarbeidet når man blir voksen, få hvilken som helst jobb og tjene like mye som en mann med samme stilling. Klart feminisme virker gammeldags. Hva er vitsen med feminisme dersom vi er likestilte i arbeidslivet, i familien og i helsesektoren? Da gjenstår bare tullete stereotypier og folk som går tog i mars fordi de ikke har noe bedre å drive med.

Skolebøkene, forbildene, pressen og nyttårstalen forteller derimot bare en del av sannheten. Realiteten er at det å være verdens mest likestilte land er en utmerkelse på å være minst dårligst i klassen. Sannheten er at loven brytes hver dag; Kvinner tjener dårligere enn menn. Selv om de har samme utdannelse, samme stilling og jobber i samme firma. Menn eier mer og har mer makt. Kvinner voldtas av menn som ikke vet at de har voldtatt dem fordi de ikke vet hva et overgrep er. Hvordan skal de vite det? I Norge sier meningsbærende menn på TV at alle vet at nei betyr ja.

For hvert forbilde som kler av seg i frigjøringens navn, påfører hun andre mer tvang. For hver rosablogg blir vi vanskeligere å ta på alvor. For hver kvinne som tar ut hele delingspotten av foreldrepermisjonen, etterfulgt av opptjent ferie og flere år med redusert stillingsprosent blir vi vanskeligere å ansette. For hvert år man velger å jobbe deltid, blir tiden etter at ekteskapet ryker enda vanskeligere å takle økonomisk. For hver gang noen sier vi er likestilte, blir kampen for likelønn vanskeligere. Dette er en del av sannheten som ikke blir like godt formidlet.

Gryende politisk engasjement måles svært ofte etter hvorvidt noe er urettferdig eller ikke. Ungdom bryr seg om å bekjempe urettferdighet så lenge de vet om den. Politikere, media, skole, storesøstre, fedre og mødre må bli flinkere til å fortelle sannheten, så de vet hvorfor de skal brette opp ermene. 1950-tallets mødre hadde én beskjed til sine døtre. Det var å ta utdannelse og finne arbeid før de giftet seg.Hvorfor er ikke dagens voksengenerasjon åpnere om at det er et stykke igjen å gå? Er det fordi de da innrømmer at de selv ikke har vunnet kampen?

Å være feminist er å ha et ønske om rettferdighet. Ungdom må i større grad bli fortalt om skjevfordelingen av makt, penger og verdi mellom kjønnene. De må få vite hva som er verdt å kjempe for.

Noe annet vil være et generasjonssvik.

Tekst Jette F. Christensen er stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet.
Foto Hanna Källebo Neikter er en fotograf fra Stockholm

Share This