Heller enn å moralisere over kvinners dårlige valg, bør vi se nærmere på hva som skaper fattigdom – særlig hos mødre.

Tekst: Frøydis Kristin Patursson

I tv-serien «Bloggerne» på TV2 følger kamerateamet et utvalg av Norges mest kjente bloggere. Det er mye luksusliv, som bloggverdenen jo er kjent for. En av bloggerne i sesong 9, er firebarnsmora Anne Brith Davidsen. Hun har ikke dårlig råd i dag, men det har hun hatt tidligere. I en episode forteller hun at hun alltid har lovet seg selv at den dagen hun tjener mye, skal hun gi noe tilbake. Hun skal hjelpe noen som er i den situasjonen hun selv befant seg i. Hun oppsøker to alenemødre, og gir dem et halvt års abonnement på matkasser.

Det høres litt platt ut, men det er også rørende, og det gir et innblikk i en form for kvinnefattigdom som jeg tror er ganske vanlig. Kvinnene forteller at de egentlig alltid lever over evne. Ikke fordi de shopper så mye, men fordi den økonomiske evnen er uholdbar lav. Det er et problem for dem å sørge for mat på bordet og tak over hodet for seg og sine barn. 

Jeg har selv truffet mange kvinner i liknende situasjoner, og jeg opplever at kvinner med pengeproblemer er en gruppe få kjenner til, og i den grad de snakkes om, er det knyttet svært mange fordommer til dem. Mange av kvinnene kunne vært hjulpet gjennom politiske løsninger. Det er tøft for en underfinansiert kvinnebevegelse å gjennomføre gode kvinnepolitiske analyser for en bedre kvinnepolitikk, men det er noe av det viktigste vi gjør. Analysene kan gjøres over hele fjøla, og jeg må klare meg med noen utvalgte temaer og eksempler.

Jeg håper de kan tjene som illustrasjon på den typen analyser jeg mener kvinnebevegelsen bør foreta seg. Det krever at man setter seg inn i statistikk, utredninger, økonomi, lovverk og politikk. Det er ikke nødvendig med utdannelse innen alle disse feltene for å få det til, men det koster en del timer å gjøre jobben. Det finnes en politikk for mindre fattigdom blant kvinner, og det er vi som må drive den fram.

Hva er du redd for?

4. desember 2017 publiserte Klassekampen en svært interessant artikkel om en forskningsrapport som viste at klassetilhørighet avgjør hva man frykter. De med minst penger var mest bekymra, blant annet for å miste jobben. De har for så vidt også mest grunn til å være det. Denne typen saker er gode kilder til å vise frem hva økonomi betyr i livet. Det handler ikke bare om tall, det handler om hva du får for de pengene du har – eller hva du ikke får, og derfor frykter å trenge. Tilsvarende undersøkelser med spørsmål om du vil klare en tannlegeregning eller at vaskemaskina konker, fungerer på samme måte. Det viser oss ikke bare hva ulikhetene i befolkningen består i, telt i tall. Det viser hva det betyr i livene til de som lever med mindre penger.

Men én svakhet ved denne typen rapporter, undersøkelser og artikler, er den redselen den ikke viser fram. Et helt sentralt spørsmål de kunne ha stilt, var: Er du redd for hvordan du skal klare deg økonomisk dersom partneren din går fra deg, eller dersom du blir nødt til å gå fra ham? Fortsatt er det mange kvinner som ikke har økonomien til å velge om de vil bli eller gå. Min erfaring fra JURK er at de er flere enn vi forestiller oss i likestillingslandet Norge. De lever ikke i et selvvalgt samliv på samme måte som de av oss som har sterkere økonomi. De har kanskje valgt å gå inn i forholdet, men kan vanskelig velge å gå ut av det. I relasjoner preget av vold, er det spesielt ille. Det er fortsatt mange kvinner som står i en dragkamp mellom to redsler: Mannen de er sammen med, og sin mulighet til å klare seg økonomisk uten ham.

Penger kan brukes som maktmiddel i en relasjon. I parforhold der den ene parten kontrollerer den andre, vil kontroll over pengene være ekstremt effektivt. Det virker både nedbrytende og kuende overfor den andre parten, å redusere henne til en person som må be om tillatelse, lommepenger og matpenger for å kunne gjøre den minste disposisjon. Det samme gjelder etterkontroll av kvitteringer for å se at ingenting er blitt borte. Det er svært lite i vanlige hverdager som kan gjennomføres helt uten penger. Hvis du har fullstendig kontroll over din partners økonomi, vil du også kunne ha rimelig god kontroll på hva hun foretar seg. Bussbilletter, telefonregninga, en kaffekopp eller legeregning. Kontakt med venner, familie eller hjelpeapparat vil fort avsløres.

Jeg har møtt kvinner som har stått for hele familiens lønnsinntekter, men hver måned har måttet overføre alt til mannen. Men mer vanlig er det nok at voldsopplevelser gjør det vanskeligere å stå i arbeid. Det er ikke uvanlig å oppleve traumer, og utsatthet for vold kan forfølge deg helsemessig for resten av livet. Dette er igjen med på å gjøre kvinner mer avhengige, og det fører til at altfor mange voldsutsatte kvinner som bryter ut av forholdet, lever sine liv i fattigdom. Den rollen økonomi spiller i voldelige relasjoner, både som kontrollmiddel, som hinder for å bryte ut, og som hinder for å komme seg videre i livet, tas for lite på alvor når vi snakker om å hjelpe voldsutsatte kvinner til en ny start.

Hjelpens hierarki

Å begynne å gå igjennom offentlige stønader, trygder og erstatningsordninger, er en oppgave som kan ta pusten fra de beste av oss. Vi har et stort system for fellesskapsløsninger, der de av oss som sliter kan få hjelp. Men det er ikke sånn at alle årsaker til at vi trenger hjelp utløser den samme hjelpen.

Det er to årsaker til dette. For det første er store deler av velferdssystemet vårt bygget opp etter en mannsnorm. På den tiden rettighetene ble kjempet frem, var menn lønnsarbeidere og forsørgere, og det var disse posisjonene ordningene ble bygget opp rundt. Yrkesskadetrygd er et eksempel på en ytelse som fortsatt anser det klassiske mannsarbeidet som normen. For å innvilges yrkesskadetrygd, er det et vilkår at skaden skal ha skjedd i en ulykke. Dette er typisk for de yrkesskadene man pådrar seg i mannsdominerte sektorer. Belastningsskader som har kommet over tid, gir ikke grunnlag for yrkesskadetrygd, selv om de i like stor grad er skader pådratt gjennom ærlig arbeid.  

Er du redd for hvordan du skal klare deg økonomisk dersom partneren din går fra deg, eller dersom du blir nødt til å gå fra ham?

For det andre har vi fortsatt i dag forestillinger om hva som er mer eller mindre verdige årsaker til å ikke forsørge seg selv gjennom lønnsarbeid. Det mest verdige er å skades i sin utøvelse av lønnsarbeid. Det minst verdige er å avstå fra lønnsarbeid, uten en god forklaring. Å avstå fra lønnsarbeid for å bedrive ulønnet hjemmearbeid anses kanskje ikke som direkte uverdig, men mange mener nok at dersom du utsetter deg for risikoen det er å avstå fra lønnsarbeid, kan du skylde din egen dumhet dersom noe skulle skje deg.

Noe ulønnet arbeid anses ikke som arbeid i det hele tatt. Et godt eksempel er graviditet. Du får sykepenger dersom de svangerskapsrelaterte plagene blir så store at du ikke klarer å stå i arbeid. Men det er ikke gitt at verden rundt deg egentlig vil mene du er verdig sykemeldinga. Fødselsskader bærer du risikoen for selv, med mindre det er snakk om usedvanlige fødselsskader. Du vil i den forbindelse ha rett på nødvendig helsehjelp, men erstatning for fødselsskader går etter pasientskadeserstatningsordningen, og den setter som vilkår at skaden enten skyldes svikt i behandlingen, eller at skaden er spesielt stor eller uventet. Norsk pasientskadeerstatning gjør ingenting feil når de ikke innvilger erstatning til kvinner med mindre alvorlige fødselsskader. Sannheten er at det ikke finnes noe regelverk som fullt ut dekker disse skadene.

Det eksisterer et hierarki blant alle ytelsene, og i grove trekk er dette hierarkiet patriarkalsk oppbygd. Det bør kvinnebevegelsen adressere og fremme politiske løsninger for å avhjelpe.

Mødrene

Det snakkes mye om barnefattigdom. Det er en naturlig konsekvens av at den øker. Men barn er ikke egentlig fattige, de er barn av fattige foreldre. Og de foreldrene som er fattige er statistisk sett enten foreldre med innvandrerbakgrunn og/eller alenemødre. Det er mer riktig å bruke begreper som mødrefattigdom eller fattige familier.

Jeg har mange ganger tenkt på hvordan argumentasjon og resonnementer gjerne ender på helt ulike endepunkter, avhengig av hva vi setter som utgangspunkt. Med jevne mellomrom dukker det opp forslag om å utvide åpningstider og åpningsdager i servicebransjen. Mange fattige foreldre har først og fremst muligheten til å skaffe seg jobb innen disse bransjene, for eksempel som renholdere, i varehandelen eller på lager. Dette er bransjer som allerede preges av mye arbeid utenom vanlig kjernetid. Om vi skyver ytterligere på tidspunktene arbeiderne skal være på jobb, vil det bli enda vanskeligere for foreldre å ha disse jobbene.

Vi kan ikke sette fattige foreldre i klemma mellom å ikke ha en lønn å leve av, eller å måtte gjøre seg skyldige i omsorgssvikt fordi de må forlate små barn hjemme for å jobbe. Om vi begynner argumentasjonen for søndagsåpne butikker med å si at studenter har lyst til å jobbe på søndager, maler vi et helt annet bilde enn om vi begynner med å se på hvordan det påvirker mulighetene for deltakelse i arbeidslivet blant foreldre. Hvilket perspektiv vi legger til grunn, og hvilke problemer vi søker å løse, er viktig for hvilken politikk vi ender på. Det bør vi huske på når den nye regjeringa skal vurdere Arbeidstidsutvalgets utredning fra 2016. Utvalget har blant annet fremmet forslag om større fleksibilitet i arbeidstidsreglementet. Mer fleksibel arbeidstid kan gjøre det enklere for de av oss som allerede befinner oss i de delene av arbeidslivet hvor det gjerne kan legges til rette for fleksible løsninger som hjemmekontor på kveldstid. Men for de av oss som arbeider i sektorer med krav om tilstedeværelse på arbeidsplassen til alle eller mange av døgnets tider, vil ytterligere oppmykning av arbeidstidsbestemmelsene kunne føre til mer ubekvem arbeidstid, og dårligere lønnskompensasjon for arbeid til disse tidene. Og om arbeidstiden i servicebransjen i enda større grad legges utenfor barnehagenes åpningstider, kan det i praksis føre til at flere foreldre ekskluderes fra jobbene.

I 2016 kom det en utredning om offentlig støtte til barnefamilier. I kjent stil fikk ordene «kontantstøtte» og «deling av foreldrepengeperioden» politikerne til å hoppe rett inn i velkjente debatter. Holder kontantstøtta kvinner utenfor arbeidslivet? Bør foreldrepengeperioden deles i to eller tre? Midt oppe i alle debattene om de kjente stridstemaene, overså politikerne helt andre deler av rapporten, og andre offentlige støtteordninger av stor betydning for aleneforeldre og særlig –mødre.

En av disse er bidragsforskuddet. Det snakkes lite om bidragsforskudd, men min erfaring er at dette er en svært viktig ordning for mange alenemødre med dårlig økonomi. Dersom den ene forelderen ikke betaler barnebidrag, kan den andre få hjelp av Nav til innkreving. Det gjøres først ved at det sendes regninger, og dersom disse ikke betales vil Nav sette i gang lønnstrekk. Dette er prosesser som kan ta noe tid. I tillegg er det ikke alle foreldre det er mulig å trekke noe fra. Dersom det ikke kommer inn noe til Nav fra den andre forelderen, utbetaler Nav likevel en viss sum til aleneforelderen. Dette kalles bidragsforskudd. Forskuddet vil så å si aldri være like stort som bidraget egentlig skulle ha vært. Det innebærer at kvinner som har barn med menn som unndrar seg betaling eller som mangler betalingsevne, får et større økonomisk gap opp mot foreldre som deler på utgiftene. Et svært effektivt grep mot mødrefattigdom, ville vært å la fellesskapet ta en større del av denne regninga, og sørget for at mottakerne får et bidragsforskudd som ligger tettere opptil hva ordinær betaling fra den andre forelderen skulle ha vært.

Det finnes en rekke andre offentlige støtteordninger til foreldre, som særlig brukes av kvinner, og som ofte er gjenstand for offentlig debatt. Overgangsstønad og pleiepenger er bare to eksempler. I tillegg finnes en rekke arbeidslivsproblemer som også er av betydning for foreldre, og særlig aleneforeldre. Arbeidstider, diskriminering på bakgrunn av graviditet eller omsorg for små barn, likelønnsproblematikk, midlertidige stillinger og lave stillingsbrøker. Det er svært mye som kan bedres i samfunnet vårt for å bekjempe den økende fattigdommen blant mødre og barnefamilier, som ikke handler om å rette pekefingeren mot dem. Er du redd for hvordan du skal klare deg økonomisk dersom partneren din går fra deg, eller dersom du blir nødt til å gå fra ham?

Jeg skulle ønske vi hadde kapasitet, prioritering og kompetanse i staten til å gjøre kjønnsanalysene, og muskler blant politikerne til å gjennomføre politikken. Men enn så lenge er det kvinnebevegelsens jobb å finne løsningene og å kjempe de gjennom.

Skrevet og publisert i Fett 1/19 med tema PENGER

Share This