Da Ingrid Bjerkås ble ordinert til prest for femti år siden, var dette første gang en kvinne på lovlig vis kunne preke til menigheten i Den norske kirke. En ny sjanger ble med det tilgjengelig for kvinnelige teologer, som tidligere ikke hadde tilgang til prekestolen. I anledning femtiårsjubileet har studentprest i Trondheim, Gyrid Gunnes, naturlig nok skrevet en preken.

Preken

Når vi hører om Ingrid Bjerkås liv er det vanskelig å ikke bli grepet av motet, kraften og viljestyrken hennes. Hun må ha vært en udsedvanlig kvinne. I boken mitt kall fremstår hun som en blanding av å være sterkt troende, men samtidig jordnær, folkelig, og ydmyk. Hun var nok en av de få menneskene som får oppleve det privilegiet det er å være rett person på rett tid til rett sted: det kostet slit og motstand, men nå 19.mars 1961 var tiden moden for kvinnelig prestetjeneste i Den norske kirke.

Men hva med oss, her i dag, menn og kvinner, 50 år etter? De fleste av oss er ikke prester. De fleste av oss er spart for å stå i den samme hardheten i kampen som hun gjorde. Derfor er det andre problemstillinger som gjelder for oss, i våre private eller profesjonelle liv i dag.

Jeg tror at noe det vi kan la oss inspirerer av er hennes vilje til å ta egne evner på alvor. For henne var dette formulert som et kall, en opplevelse av at det var dette Gud ville at hun skulle gjøre. De færrest – også prester – tror jeg kan vise til den samme kallebevistheten som hun hadde. Selv opplever jeg at jeg både vil og ikke være prest. Men like vel går det an å tenke at denne viljen til å gjennomføre en visjon for livet sitt er en inspirasjon for oss i dag. Livet kan kalle oss til mye,

til alle oppgaver, som forsker, mor, butikkansatt, journalist, feminist. Og ulike livsfaser har ulike kall. 50 år etter Ingrid Bjerkås` ordinasjon kan vi bruke dagen til å spørre: hva er mitt kall? Hva er det jeg vil bruke livet mitt på?

Det andre Ingrid Bjerkås kan inspirere oss til er å tenke stort om det alminnelige, det vanlige livet. Det er ingen tvil om at det var som prest at Bjerkås ble det hun ønsket å bli. Men når man leser boken hennes kan man ikke la være å tenke at prestegjeringen ikke hadde vært mulig uten det helt vanlige livet hun hadde levd frem til denne dagen. Ingrid Bjerkås begynte å studere teologi som da hun var i femtiårene, og ble prest da hun var over seksti år. Hun hadde frem til da levd et langt liv som mor og hustru. Hennes ønske om å studere teologi vokste frem fra å vaske gulvene på søndagsskolen. Vi hørte lest hvordan det nettopp er det å være mor til en datter som gjør at hun blir forarget over biskopenes ord:

de rangere de to barna jeg har født. Det var altså fra og i det allmenne livet, morrollen, venninnerollen, det allmenne livet, at kallet vokser frem. Slik kan man si at ordinasjonen var ikke et brudd med det livet hun hadde levd. Ingrid Bjerkås viser oss at også en alminnelig husmortilværelse i Bærum kan være forberedelsen til å erobre en av den strukturelle kvinnediskrimineringens bastion siste bastioner, nemlig presteembede Den norske kirke. Hun viser oss at en tøff feministisk pioner kan ha stiv permanentkrøller.

For det tredje kan hennes liv inspirerer oss til å etterspørre og utfordre på hvilken måte samfunnets forestillinger om kjønn setter grenser for det vi ønsker med livene våre.  Og her står Bjerkås i en lang tradisjon, helt tilbake til Jesus.

Markus skriver:

De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem, men disiplene ville vise dem bort. Da ble Jesus sint og sa til dem: la de små barn komme til meg, og hindre dem ikke. For Guds rike hører slikt til. (…) Og han tok dem inntil seg, la hendene på dem, og velsignet dem.

Å vise omsorg og kjærlighet til barn inngikk ikke i Jesu samtids forestilling om hvem messas var. Jesus var med andre ord en Guds sønn som ikke oppførte seg slik sønn burde, slik Ingrid Bjerkås var en dame som ikke oppførte seg slik mange mente at damer burde være.  Jesu spedbarnskropp passet ikke inn i ideen om hvordan frelserkroppen skulle se ut, slik det for de seks biskopene som var imot Bjerkås mente at hennes kvinnekropp ikke kunne kles i en prestekjole.

Å vise et mot til å handle slik ens kall tilsier, også når dette bryter med kjønnsroller eller andre typer forventinger, er en handling som krever stort mot, selv i dag. For kjønnsroller er kanskje det mest kroppslige og intime som finnes.

Brudd med kjønnsrollen føler sjelden til utalt kritikk av den som gjør det, men til påføring av skam. Og skam er en lukkende følelse, en følelse det er uhyre vanskelige å argumentere bort. Kanskje er det derfor kjønnsroller og yrkesvalg selv i vårt samfunn er overraskende tradisjonelle. Hvordan skal man kunne beskytte seg mot anklager om å ikke være en riktig mann eller en skikkelig kvinne? Kanskje var det derfor det var så fælt å være disiplene etter Jesu død: Ikke bare sorgen over at vennen var borte:

Men også skammen over at hans kropp nå hadde vist seg å kun være en dødsdømt kropp, ikke en messiaskropp. På korset ble det vist frem for alle at han hadde strukket grensene hvor hvilken kropp Guds sønn kunne ha, for langt.

Det er derfor det er så sentralt i kristendommen at Jesu oppstandelse av kroppslig: For det er i, ved og gjennom kroppen at kampene står, det er der det brenner, både når det gjelder hvordan Guds sønn kan oppføre seg, og for hvor langt frigjøring, likestiling og likeverd mellom kjønnene er kommet.

I og med oppstandelse, blir kristendommen en religion hvor Gudskroppen også kan være en spedbarnskropp. Derfor skjer oppstandelsen hver gang grensene utvides for hva en kvinnekropp eller mannskropp kan være eller romme.

Oppstandelsen er å ta bort den skammen, å åpne opp et større rom.

Kanskje det vi derfor kan tenke, 50 år etter Ingrid Bjerkås at det står en linje gjennom århundrene, fra Jesus, via, slavemotstanden på 1700-tallet, via borgerrettsbevegelsen i USA, anti-apartheidkampen, via Ingrid Bjerkås, og til oss i dag: en strøm av mot til å tro at slik verden ser ut er ikke nødvendigvis slik den bør være. Det er visjonen om at på tross av de rammer som kultur og religion setter for hvordan mitt liv skal se ut, så går det an å tenke at det kan bli annerledes. Og at det kan faktisk også bli virkelighet.

I vår eget tid er dette like aktuelt og like radikalt, ikke bare når vi øver motstand mot kjønnsroller og merker skammen ramme. I dag handler det om legning:

Ingrid Bjerkås visjon om at det er en teologiske og profesjonelle ferdighetene som avgjør om man kan bli prest gjelder i dag ikke for lesbiske og homofile gifte. Fortsatt i dag må de leve med usikkerheten fra bispedømme til bispedømme om de kan få jobb. Og: I dag handler det også om statsborgerlig status. Den posisjonen som kvinner hadde i 1800-tallets samfunn, som mennesker uten politiske rettigheter og svak rettsikkerhet er i dag fylt av andre, nemlig papirløse flyktninger.  Feminisme i dag derfor visjonen fra Jesus, og alle andre frigjøringsbevegelser, om at alle mennesker kan leve liv hvor det hellige og alminnelige livet vekker en til nok ny morgen, hvor evner kan brukes, arbeid skal gjøres, blikk møtes, og kjærlighet skje.  Amen

Skrevet av: Gyrid Gunnes, studentprest ved NTNU

Les mer om Ingrid Bjerkås her.

Share This