Tekst: Kristine Bjartnes

Tøffe forhandlinger, trusler og anti-rettighetsorganisasjonenes tilstedeværelse under FNs kvinnekommisjon viser at vi ikke kan ta kvinners rettigheter for gitt.

FNs kvinnekommisjon er et årlig arrangement som samler tusenvis av politikere og aktivister fra hele verden i New York.  Nest etter generalforsamlingen, er kvinnekommisjonen det største møtet i FN og den viktigste internasjonale møteplassen for diskusjon om kvinners rettigheter. Medlemslandene går sammen for å vedta politikk med mål om å fremme kvinners rettigheter på verdensbasis, og evaluere status for kvinners rettigheter og likestilling globalt. 9000 sivilsamfunnsaktører var akkreditert til årets kommisjon. Jeg var en av dem, sendt som delegat fra Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) og del av en liten gruppe offisielle ungdomsdelegater, hovedsakelig fra Vest-Europa.

Fra Norge sendes også en offisiell delegasjon til kvinnekommisjonen, og årets delegasjon ble ledet av Kultur- og likestillingsminister Trine Skei Grande. Utviklingsminister Dag Inge Ulstein var også tilstede under kommisjonen.


Foto: Sanam Amin, Asian Pacific Forum on Women, Law and Development

Krevende forhandlinger

Kvinnekommisjonen, eller CSW (The Commission on the Status of Women), går over to uker. Hvert år velges et unikt tema, og årets tema var velferdsordninger, tilgang til offentlige tjenester og bærekraftig infrastruktur. Det ble avholdt nærmere 700 sidearrangementer i regi av medlemsland og sivilsamfunn med ulike innfallsvinkler til årets tema, også fra norsk side. Sametinget og Fokus holdt en samtale om urfolkskvinner og funksjonsnedsettelser.[1] Delegater og aktivister med blå FN-akkreditering var å se på vei til debatter, mottakelser og møter, ikke bare i FN-bygget, men over hele Manhattan.

Etter fire dager begynner forhandlingene av sluttdokumentet. Dette skal utgjøre en analyse og konklusjon av årets tema. Videre skal dokumentet komme med konkrete anbefalinger for regjeringer, institusjoner og sivilsamfunnsaktørers arbeid for kvinners rett til velferdsordninger, tilgang til offentlige tjenester og bærekraftig infrastruktur.

UN Women forbereder et førsteutkast til sluttdokumentet. Medlemslandene kommer så med sine innspill til førsteutkastet, og på dette stadiet har også sivilsamfunnet anledning til å komme med forslag til nytt innhold og «språk». Deretter skrives et nytt utkast som danner utgangspunktet for forhandlingene. Norge allierer seg med en gruppe land som uformelt kalles «mountain groups» bestående av vestlige land som ikke er medlem av EU og som har fjell. Eksempelvis Sveits, Canada og Island. Forhandlingsmøtet og det videre arbeidet med sluttdokumentet er ledet av en valgt gruppe med FN-diplomater fra ulike verdensdeler. I halvannen uke lukker medlemslandenes representanter seg inne i forhandlinger stengt for allmennheten – denne gang i konferanserom 4 i FNs byggets kjeller. Avsnitt for avsnitt kommenterer medlemslandene på om de vil beholde nåværende tekst eller bytte den ut. På dette tidspunktet handler det stort sett om å forsvare eller utfordre det som allerede står skrevet. Å legge til noe nytt er nærmest umulig. Utenfor sitter sivilsamfunnet og venter.

Ideologisk kolonisering

Språk betyr svært mye i slike forhandlinger. Her er det stor forskjell på noe «til etterretning» og å forplikte seg, eller på om ordet «familie» er skrevet i entall eller flertall.

Konservative lobbygrupper og land med høyreradikale og konservative regjeringer jobbet intenst for at spesifikke ord og termer ikke skulle inkluderes i sluttdokumentet. I forhandlingssalen dominerte diskusjonen om kvinners seksuelle reproduktive helse og rettigheter (SRHR) og definisjoner på kjønn og familie. Det ble i tillegg gjort forsøk på å fjerne språk og rettigheter som allerede er vedtatt i tidligere dokumenter og erklæringer. I tillegg forsøkte flere å forhandle inn mulighet for nasjonal suverenitet som kunne trumfe eventuelle vedtak som ble fattet i den internasjonale kommisjonen.

«Ideologisk kolonisering» og «kjønnsideologi» ble brukt som skjellsord av konservative organisasjoner og regjeringer, som hevder organisasjoner som jobber for SRHR og LHBTQI-rettigheter «truet deres verdier». Med det menes en tradisjonalistisk forståelse av moderskal og familie. «Anti-gender»-bevegelsen består av konservative og religiøse aktører. De ser kvinnefrigjøring og likestilling mellom kjønn som en trussel mot samfunnet, og får stadig større oppslutning. Bevegelsen inngår i den politiske strategien til mange autoritære aktører og statsledere som lener mot ytre høyre med mål om å svekke kvinner og seksuelle minoriteters rettigheter, i tillegg til kjønnsforskning.

I det endelige dokumentet er ikke eldre kvinner nevnt et eneste sted, og frasen «alle kvinner gjennom hele sitt livsløp» var heller ikke akseptabel. Det var også foreslått å inkludere tekst om behovet for offentlige tjenester for ofre for kjønnsbasert vold, men heller ikke dette fikk gjennomslag i forhandlingene. Ordet «familier» ble også endret til «familien» for å understreke at det bare finnes en form for familie, den heterofile kjernefamilien.  I tillegg mangler det endelige dokumentet språk om seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk (SOGIE).

Vanligvis allierer USA seg med Europa i kvinnesaksspørsmål, men i år valgte USA å stå sammen med land som Saudi Arabia, Malaysia, Bahrain og Irak. Det har kommet fram at USA jobbet aktivt for å bytte ut ordet «gender» til fordel for «woman and girls» i sluttdokumentet, og ville fjerne all tekst om migrasjon og klimaendringer. USAs konservative dreining er blant årsakene til at årets forhandlinger var tøffere enn tidligere i år. Ifølge The Guardians kilder går også USA tilbake på landets tidligere forpliktelse til Beijing-erklæringen og vil heller at erklæringen skal «tas til etterretning». Beijing-erklæringen og handlingsplanen for kvinners rettigheter ble vedtatt i 1995 av 189 FN-land. Landene forpliktet seg da til å arbeide for kvinners rettigheter og sikre større likhet mellom kvinner og menn.

«Let me live!»

Antiabortorganisasjonene påvirket ikke bare forhandlingene, men holdt selv flere arrangement, tok ordet under andres arrangement og gjorde seg svært synlige under kvinnekommisjonen.

Samoa avholdt blant annet et arrangement sammen med den kristne «pro life»-organisasjonen Endeavour Forum Inc fra Australia. Arrangementet var annonsert til å handle om brystkreft, men var i realiteten et antiabort-arrangement. Medlemmer i den australske organisasjonen gråtende proklamerte at de angret på å ha tatt abort, og konstaterte at brystkreft var en direkte konsekvens av abort.

På vei inn til arrangementer benyttet unge kvinner anledningen til å misjonere sine kristne studentforeninger og konservative verdier mot deltakerne på arrangementene – inkludert undertegnede. Men et av de mest oppsiktsvekkende antiabort-stuntene kom fra antiabort-organisasjonen Citizen Go: En buss med et stort bilde av et foster og teksten «Let me live!». Bussen kjørte i ring rundt FN-bygget den siste uka under kommisjonen, og var del av større underskriftskampanje for antiabort.

Underskriftskampanjen ble ifølge Citizen Go signert av nesten 160 000 personer, og flere av disse valgte å sende sine underskrifter og meldinger direkte til forhandlingslederen kenyanske Koki Muli Grignon, sin epost og telefon. Muli Grignon mottok til sammen tusenvis av trusler og henvendelser i løpet av forhandlingene. Hun avsluttet siste dag av kommisjonen i tårer og sa at truslene var en ekstremt skremmende og ubehagelige opplevelse. Trakassering og netthets rettet mot FN og diplomater er visstnok et økende problem.

Resultatet

I forkant av forhandlingene viste leder av kommisjonen, Irlands FN-ambassadør Geraldine Byrne Nason til utfordringer knyttet til utdanning, helsevesen, fødselspermisjon, pensjon og transport. Hun foreslo gode velferdsordninger, tilgang til offentlige tjenester og bærekraftig infrastruktur som løsninger.

Innholdet i sluttdokumentet svarer ut mye av dette. Spesielt innholdet knyttet til infrastruktur har blitt applaudert, fordi infrastruktur blir anerkjent som et kjønnet spørsmål og utfordring. Sammenliknet med mye annet som blir debattert under kvinnekommisjonen er infrastruktur et mindre kontroversielt tema, og det har blitt påpekt at det kanskje nettopp derfor gjorde det mulig å utvikle ny politikk og anbefalinger på dette området.

Ellers viser dokumentet til de negative konsekvensene manglende og upålitelig energitilgang har for kvinners sikkerhet og helse, samt kvinners behov for rimelig og trygg offentlig transport som en nødvendighet for kvinners deltakelse i arbeidslivet. I sluttdokumentet står det blant annet at hjemmearbeidende kvinner skal sikres sosial beskyttelse i form av helsetjenester og pensjonsordninger, at det må garanteres trygt og rimelig drikkevann og sanitæranlegg, og fremme full og lik deltakelse av kvinner i politikkutforming og beslutningsprosesser.

Andre kontroversielle temaer som universell helseforsikring, staters ansvar for beskyttelse av kvinnelige menneskerettighetsforkjempere, seksualitetsundervisning og behovet for politikk som adresserer interseksjonelle former for diskriminering ble også inkludert, i tillegg til SRHR, til tross for stor uenighet.

Konsensus eller ikke

Fredag 22. mars var forhandlingene over og alle FNs medlemsland sto igjen med et sluttdokument.

Konsensus skulle det likevel vise seg å ikke være. I det forhandlingene skulle avsluttes, spurte kommisjonens møteleder salen om de hadde noen siste innvendinger til dokumentet. Ingenting ble sagt og dokumentet ble ansett som godkjent. Like etter erklærte Saudi Arabia og Bahrain at de likevel ikke kunne støtte de godkjente konklusjonene. Grunnen var blant annet dokumentets henvisning til SRHR, seksualitetsundervisning, mangel på respekt for «nasjonal suverenitet» i tillegg til anklager om dårlig ledelse av forhandlingene.

Flere medlemsland, som USA, Brasil, Guatemala og Vatikanet, kom også med innvendinger til sluttdokumentet. De motsatte seg ikke dokumentet formelt, men reserverte seg fra det mest kontroversielle språket i teksten, deriblant det som omhandler SRHR. Flere av landene advarte også om at avtalen kommer til å bli tolket i lys av nasjonale lover og kulturelle og religiøse verdier.

Om ett år er det hele i gang igjen. Neste års kvinnekommisjon markerer at det har gått 25 år siden kvinnekonferansen i Beijing, og at erklæringen og handlingsplanen for kvinners rettigheter ble vedtatt. Alle FNs medlemsland har i den forbindelse blitt bedt om å gjøre nasjonale gjennomganger av status for handlingsplanen. Konferansen i Beijing i 1995 var den fjerde kvinnekonferansen. Det sies det ikke er ønskelig å arrangere en ny stor kvinnekonferanse fordi det er stor sjanse for at forhandlingene vil preges av konflikt og ytterligere utvanning av hva FN-landene ble enige om for 25 år siden. Det er et steg i gal retning at USA nå går tilbake på sine forpliktelser til Beijing-erklæringen og flere land motsetter seg innholdet i CSWs sluttdokument.

Enhver kvinnekommisjon og et vedtatt sluttdokument bør anses som en seier. Men om trusler og frykten for tilbakeslag dominerer FN-systemet, er det ikke rart hvis det skorter på optimisme hos flere av oss.


[1] Hege Gjertsen og Line Melbøe la fram rapporten «Kartlegging av levekårene til personer med utviklingshemming i samiske områder». Undersøkelsen gjennomført av Avdeling vernepleie ved UiT i 2017, viser at personer med utviklingshemming i samiske områder har dårligere levekår enn mange andre.

Kilder:

CSW63: Major advancements for infrastructure amidst backlash against women’s rights. Romy Listo, Broadagenda blog. 2.4.19.  http://www.broadagenda.com.au/home/csw63-infrastructure/

PRESIDENTS NEWSLETTER APRIL 2019: EVALUATION OF CSW63 AGREED CONCLUSIONS.  

Joanna Maganara, International Alliance of Women. 19.4.19. https://womenalliance.org/presidents-newsletter-april-2019-evaluation-of-csw63-agreed-conclusions

U.S. investigates spam barrage on UN diplomat at women’s rights conference. Melissa Kent, CBC. 5.5.19 https://www.cbc.ca/news/world/un-kenya-abuse-women-diplomacy-us-abortion-1.5122382

UN Commission on the Status of Women delivers roadmap on ensuring women’s social protection, mobility, safety, and access to economic opportunities. UN Women. 22.3.19.

The US Goes ‘Bonkers’ at the UN Women’s Conference. Laura. E. Kirkpatrick, Passblue. 24.3.19. https://www.passblue.com/2019/03/24/the-us-goes-bonkers-at-the-un-womens-conference/

US accused of trying to dilute global agreements on women’s rights. Liz Ford, The Guardian. 18.3.19.https://www.theguardian.com/global-development/2019/mar/18/us-accused-of-trying-to-dilute-international-agreements-un-commission-status-of-women

Artikkelen ble opprinnelig publisert i papirutgaven av Fett 2/19 – Tema: Backlash.

Share This