Surrogati gjør noe feminismen ofte har sett som sin oppgave: å utfordre vedtatte sannheter. Hvordan skal feminister så møte surrogati?

Tekst av Ingvill Stuvøy, illustrasjon av Bård Larson.

Det kan på mange måter virke som den mest opplagte ting i verden å si at surrogati er et feministisk anliggende. Det handler om kropp, det handler om kvinner, og det handler om makt. Alle er tema som står sentralt i feministisk aktivisme og tenkning.

Sånn sett var det heller ingen stor overraskelse at surrogati hadde funnet veien til årets 8.mars-paroler. «Nei til salg av kropp – nei til surrogati» var budskapet i Oslo, mens i Bergen lød det «Kvinnekroppen er ingen kommersiell rugekasse, nei til surrogati».

Det er budskap man kan nikke gjenkjennende til, blant annet fordi resonnementet ikke er helt ulikt noe man har hørt tidligere, eksempelvis i kampen omkring prostitusjon. Kropp skal ikke kunne kjøpes og selges; kropp og penger hører ikke sammen, lyder det.

Jeg kan ikke unngå å synes det er noe litt utilfredsstillende ved det. Adskillelsen av kropp og penger er på en måte veldig komfortabel, men ikke nødvendigvis verken feministisk eller en fordel for kvinner, verken som gruppe eller som enkeltindivider. Dessuten kan jeg ikke unngå å føle at det er noe ved dette fenomenet surrogati som ikke fanges opp ved en kategorisk avvisning av at kropp og penger blandes sammen. Noe som kan gi innsikt om denne (forholdsvis) nye reproduktive metoden og økonomiske praksisen, men også om mer generelle dilemma og utfordringer knyttet til kropp, kjønn og makt.

Et skjebnefellesskap

Jeg prøver meg derfor med å tenke på det som et skjebnefellesskap, basert på noe både surrogati og feminismen gjør med oss. Å kalle det et skjebnefellesskap er her et forsøk på å vise at feminismen og surrogati er koblet sammen på flere måter enn det tematiske overlappet knyttet til kropp, kjønn og makt. Denne koblingen handler om en felles evne til å utfordre; til å være grenseoverskridende.

Surrogati overskrider grenser for hva vi oppfatter som naturlig, riktig og verdifullt. Slagkraftig bryter det med tradisjonelle forståelser av hva en familie er og hvordan den blir til, og i dragsuget rokker den ved vår forståelse av de for noen betryggende, for andre ubarmhjertige, naturlovene for hvordan vi kan få barn, og hvem som kan få det. Og kommersiell surrogati, som noe som foregår i et globalt marked, rykker dessuten ved hva kvinnekroppen kan brukes til, hva kvinner (og andre) kan tjene penger på, og hva som kan kjøpes og selges.

Feminismen har på sitt vis den samme egenskapen. Selv om det revolusjonære ved feministisk tenkning noen ganger kan forsvinne i en kontekst hvor begrepet «statsfeminisme» har oppstått, så har feminismen alltid hatt en rolle som utfordrer. Feminismen har, på forskjellige måter og med forskjellige formål, utfordret etablerte tankesett, bidratt til nytenkning, og undergravd ideer vi er blitt så altfor vant til. Det har vært et grenseoverskridende stykke arbeid, som har hatt som formål å bidra til en ny og bedre verden. Og som i samme bevegelse har vist hvordan grenser er definert ved bruk av makt.

Denne feministiske lærdommen; at grenser handler om makt, er noe av det som gjør skjebnefellesskapet interessant for videre refleksjon omkring surrogati. Det illustrerer nemlig at det ikke er gitt at surrogati skal avvises fordi det utfordrer våre grenser. For grenseoverskridelsen er ikke nødvendigvis et problem, sett i en feministisk optikk. Ikke dermed sagt at den i seg selv nødvendigvis er et mål eller et gode. Men grenseoverskridelsen kan være en fruktbar innfallsvinkel; den kan åpne blikket for de mange måtene kropp, kjønn og makt er på spill i et fenomen som surrogati. Og for hvordan makt er med til å definere både grenseoverskridelsen og grensedragningen.

Å krysse grensa

På det helt konkrete plan ligger grenseoverskridelsen ved surrogati i det at nordmenn reiser ut av landet for å gjøre noe som er forbudt i Norge. Det er selvfølgelig ikke noe nytt, heller ikke når vi snakker om reproduksjon. Nordmenns hyppige bruk av Stork Klinik i Danmark er kanskje den mest åpenbare sammenligningen. Det er et eksempel på det som (med en viss negativ klang) kalles «reproduktiv turisme», som nettopp handler om å reise ut av landet for å få tilgang til reproduktive metoder som enten er dyrere eller ulovlige i ens hjemland Overskridelsen av norsk lov ved å reise utenlands er utvilsomt med på å skape oppstyret som for tiden omgir nordmenns bruk av surrogati i utlandet. De største mediesakene har nettopp hatt dette som utgangspunkt: Kari Ann Volden, som ble sittende fast 15 måneder i India før hun fikk ta tvillingene født av indisk surrogatmor med til Norge, står fortsatt som det mest åpenbare eksempel. Men også andre store mediesaker om surrogati har startet som en diskusjon av juridiske dilemma knyttet til å få barn på denne måten.

Fra en feministisk synsvinkel er det likevel ikke dette som er mest utfordrende. Respekt for loven er viktig, men ikke alle lover, og kanskje særlig ikke de som griper inn i vårt mest intime liv, skal få stå uutfordret, noe særlig abortkampen illustrerer. Reproduktive spørsmål handler om hva Michel Foucault kalte biomakt; regulering av kropper, liv og død. Utfordringen av statens paternalisme på dette området er sentralt ved surrogati som praksis, hvor ufrivillig barnløse tilsidesetter statens definisjoner av rett og galt, og tar egne valg som autonome individer. Og det kan man helt klart synes er provoserende, kanskje særlig i et land som Norge, hvor vi gjerne har en viss respekt for statens avgjørelser på våre vegne. Noe av det provoserende ligger muligens også i at det bryter med vår selvforståelse av hvem vi nordmenn er i en internasjonal kontekst; som noen som kjemper for likestilling, menneskerettigheter og fred på den internasjonale arenaen.

Men når jeg tenker grenseoverskridelsen ved surrogati som et særlig interessant trekk, så er det noe annet som har fanget min oppmerksomhet. For surrogati handler ikke bare om kropp og politikk, det handler også om kropp og penger. Og som 8.mars-parolene illustrerte har det en særlig feministisk interesse – og også en særlig evne til å provosere.

Kropp og penger: både intimt og økonomisk

Provokasjonen ligger her i hvordan det kroppslige blir gjort til gjenstand (!) for økonomisk tenkning. Kommersiell surrogati tar reproduksjonen og den reproduktive kroppen, fra noe som vanligvis tilhører den intime del av vårt liv, ut i markedet. Og utfordrer dermed ideer om grensene mellom vårt intime liv og markedsøkonomiens logikker; mellom intimitet og økonomi.

Jeg kan ikke unngå å få en følelse av en viss parallell til det velkjente feministiske slagordet «Det personlige er politisk » her. Feminister har i årtier kjempet for å utfordre ideer om hva som kan gjøres til gjenstand for politikk, og hva som hører inn under privatlivets fred. Det har vært et grenseoverskridende arbeid, med fokus på å rive ned patriarkalske forståelser av det private og det politiske; forståelser som først og fremst hadde som funksjon å beskytte menn og bevare systemet som det var.

Det grenseoverskridende arbeidet surrogati gjør med hensyn til intimitet og økonomi kan umiddelbart virke som en noe annen sak. Ved å opprettholde grensene mellom det intime og det økonomiske, og unngå sammenblanding av kropp og penger, søker man å beskytte kvinner fra utnyttelse, fra (andres) kapitalisering på deres kropper; en ikke ukjent praksis i en patriarkalsk verden.

Likevel kan man stille spørsmålet om hvorvidt grensene mellom intimitet og økonomi, og mellom kropp og penger, til enhver tid og for enhver pris bør opprettholdes. Det er hvert fall en mulighet for at surrogati kan føles både meningsfullt, intimt og verdig til tross for at penger er involvert; en mulighet det er verdt å utforske.

Videre er det heller ikke opplagt at surrogati blir bedre hvis det unnslipper det kommersielle. Ideen om altruistisk surrogati kan sies å trekke på stereotype forestillinger om «kvinnen» som selvoppofrende, følelsesorientert og ikke-økonomisk, som en motsats til «the economic man». Altruistisk surrogati gjør surrogatmoren mer forståelig for oss, men det er ikke gitt at det nødvendigvis tjener til hennes fordel.

Surrogati som arbeid?

Surrogatmoren har fått mye oppmerksomhet i debatten omkring surrogati. Denne moren som ikke skal være mor, og kroppen som nedlegger den største (re)produktive innsatsen for at et barn skal bli til. Det hun gjør utfordrer kulturelle normer – og understreker grenseoverskridelsen mellom det intime og det økonomiske.

Surrogati skiller fødemor fra moren som gir barnet omsorg og kjærlighet. Graviditeten blir dermed adskilt fra moderskapet forøvrig og fremstår mer som en form for arbeid, noe som understrekes av at det foregår i et marked. Et slags kroppsarbeid; et arbeid som gjøres av og i kroppen.

Hva som skal regnes som arbeid og ikke, er omdiskutert. Og jo lenger inn i vårt intime liv vi beveger oss, jo mer omdiskutert blir det om man kan snakke om arbeid eller ei. I den sammenheng er det relevant å påpeke at det er en viss tradisjon for at oppgaver utført av kvinner, gjerne i hjemmet, i mindre grad forstås og verdsettes som arbeid, og som noe som dermed skal (be)lønnes. Feminister har da også nedlagt litt av en kamp for å utvide arbeidsbegrepet for å kunne inkludere kvinners innsats. Et resultat av innsatsen er blant annet at begrepet omsorgsarbeid har gått inn i dagligtalen.

Det er ikke dermed sagt at surrogati nødvendigvis best forstås som en form for arbeid, som feminister bør kjempe for anerkjennelse av. Det er legitimt å spørre om hvorvidt alt skal kunne tilbys som tjenester og arbeid i et marked. Men parallellen til tidligere kamper er interessant, ogsåselv om surrogati er en form for arbeid som i større grad utfordrer våre forestillinger og oppfatninger om rett og galt. For kanskje er vårt arbeidsbegrep for snevert når vi gjør surrogatmorens innsats uforståelig som arbeid, og dermed gjør det vanskeligere å kreve rettigheter og bedre vilkår som arbeidere i et kapitalistisk marked.

Surrogati vever reproduksjonsønsker og reproduksjonsmidler sammen på tvers av grenser via det globale markedet. Nordmenn som vil bruke surrogati må per i dag søke tilbudet i dette globale markedet. Det innebærer å krysse nasjonale og kulturelle grenser, hvor organiseringen, lovene og normene er forskjellige. Og ikke minst innebærer det å krysse sosiale grenser, hvor man som ressurssterk nordmann vil kunne møte kontraktspartnere som langt fra kan matche ens eget ressursnivå.

Det er særlig blitt tydelig med fremveksten av India som surrogatimarked. Kontrasten mellom den rike, hvite, vestlige «forbrukeren» i dette markedet og den fattige, brune surrogatmoren fra det globale sør blir skjærende i manges øyne. Ved å handle med de fattige tydeliggjøres de skjeve maktforholdene og urettferdigheten i verden. Og hele handelen gir mest av alt assosiasjoner til en imperialisme vi skulle ønske var fortid.

Hvis vi forholder oss til dette markedet – og til kapitalismen som system – er ikke spørsmålet (bare) om noen måter å bruke kjønnede kropper på er utnyttelse og andre ikke. Det er videre et spørsmål om hvordan kapitalismen virker på grensene mellom det intime og det økonomiske, og hvordan menneskelig verdighet og kroppslig integritet ivaretas – eller ikke – i den sammenheng.

Og da er vi tilbake til skjebnefellesskapet mellom surrogati og feminister. Grenseoverskridelsen kan ikke avfeies og fordømmes som et onde i seg selv. Den kan undre eller forarge oss, men utfordringen ligger i å se på hvilke måter dette påvirker maktrelasjoner knyttet til kropp og kjønn. Stille spørsmål om hvem som har interesse av å opprettholde grensene, og hvem som har fordel av grenseoverskridelsen. Spørre om hvorfor man setter grensa der man gjør, og da med et særlig blikk for ideer om (kvinne)kropp og kjønn.

Surrogati utfordrer oss på mange måter. Jeg har fokusert på noen få, og streifet innom et par flere, uten at det på noen måte dekker hele bildet. Spørsmål om barnet; dets videre ve og vel, men også barnet som veien til lykken, foreskriver omtanke og ettertanke med blikk for både individuelle skjebner og samfunnsmessige konsekvenser, i Norge og i utland. Mitt bidrag her har vært å insistere på å åpne blikket i møte med et fenomen som til de grader utfordrer oss. En tilgang som forhåpentlig kan bringe oss tettere på en feministisk praksis i møtet med fenomenet.

Ingvill Stuvøy er PhD-stipendiat ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU. Hennes forskningsprosjekt har arbeidstittelen «Bodywork and the Global Market in the 21st Century: How surrogacy broadens consumer choice and responsibility». Stuvøy er utdannet MA i Sosiologi fra Københavns Universitet.

Teksten ble først publisert i Fett #2 2013.

Share This