Dette er historien om hvordan punken formet min identitet.

Som ung norskpakistansk jente fra Jæren hadde jeg aldri hørt særlig mye punk. Vi snakket sjeldent om feminisme på skolen, og betegnelsen «riot grrrl» var helt fjern for meg. Men selv om verken punk eller feminisme var et tema i vennegjengen tror jeg nok at jeg alltid har lett etter sterke kvinnelige rollemodeller. De som var annerledes, de som ga totalt faen og bare gjorde som de ville. Som for eksempel Kathleen Hanna som kunne stå på en scene i undertøyet og skrike «All girls to the front» under sine konserter, eller Poly Styrene som sang «Some people think little girls should be seen and not heard, but I think: Oh bondage! Up yours.»

Jeg skulle ønske at jeg hadde oppdaget disse kvinnene allerede som ungdom, men det skulle ta mange år før det skjedde. I mellomtiden fikk jeg trøste meg med Spice Girls og Gwen Stefani.

Punk handlet om mer enn bare musikk. Det handlet om å bli hørt.

Veganerkollektivet

Jeg hadde bodd i Oslo i noen få år da jeg flyttet inn i et kollektiv som egentlig bare var for veganere, selv om jeg ikke var veganer selv. Plutselig bodde jeg i sammen med punkere, straight edgere og engasjerte folk som brydde seg om verden, ting som CO2-utslipp og brutaliteten med pelsdyrnæringen.

For meg var dette utrolig spennende og berikende, og for første gang følte jeg meg hjemme, både som muslim og som feminist. Når jeg sa at jeg ville være muslim på mine egne premisser uten at folk skulle dømme meg, forstod de meg, kanskje fordi vi hadde det til felles at vi var såkalte «outsidere». Og når jeg fortalte om hvordan jeg opplevde at menn ble tatt mer på alvor enn meg i visse situasjoner, ble jeg backa opp.

Opprør

Det var i møte med samboerne mine at jeg lærte om den feministiske undergrunnsbevegelsen «Riot grrrl» som oppstod på 90-tallet, og det var de som introduserte meg for band som Bikini Kill, Sleater-Kinney og Bratmobile. Band som hadde utfordra kjønnsdiskriminerende holdninger og banet veien for at kvinner skulle kunne uttrykke seg akkurat slik de ville, uten å bli begrenset av sitt kjønn.

Dette gjorde naturligvis at jeg hørte mye mer på nettopp punkmusikk når jeg tidligere hadde hørt mest på indierock og elektronika, og at jeg ble mer engasjert som muslimsk feminist. For punk handlet om mer enn bare musikk. Det handlet om å bli hørt. Dermed ble det også viktigere for meg å rope høyt om det som plaget meg mest: at gutter og jenter fremdeles ikke ble likt behandlet.

Jeg syntes det var urettferdig at jenter som var seksuelt aktive ble kalt for horer, mens gutter som var det, fikk klapp på skulderen. Jeg syntes det var irriterende at det i noen kulturer var mer fokus på jenters jomfrudom enn menns og at ukultur som skam, sladder og ære ødela livet til jenter fra mitt eget miljø. Og jeg hadde ikke lyst til å holde kjeft om det.

Jeg syntes det var urettferdig at jenter som var seksuelt aktive ble kalt for horer, mens gutter som var det, fikk klapp på skulderen.

Frihet til å leve som man vil

Den dag i dag er jeg opptatt av disse temaene, selv om jeg ikke hører like mye på punk som før. For punkånden er med meg i alt jeg gjør og om sant skal sies: Feminismen trenger fremdeles punken. Et godt eksempel på det er queerpunkbandet «Intetskjønn» som synger «Jeg liker når du blør fritt, rennende nedover låret ditt.  Queer, elsk din kropp! Med eller uten menskopp».

Om vi ikke trenger punkmusikken, trenger vi i hvert fall den vise fingern-holdningen punken byr på.

Alle muslimske og ikke-muslimske jenter og gutter skal kunne leve livet sitt akkurat som de vil så lenge de ikke skader seg selv eller folk rundt seg. Er man skeiv, skal man få være skeiv uten å bli utsatt for vold eller hatytringer. Har man en kjæreste så skal man få ha det uten at noen skal sladre om det. Vil man som voksen kvinne gå med burkini eller bikini så er det opp til vedkommende.

Ingen mann eller ukultur skal få bestemme over oss. Og til de frihetsberøverne som mener det motsatte: Up yours!

*

Namra Saleem (f. 1985) har skrevet oppvekstromanen I morgen vi ler, spiller i bandet Level & Tyson og jobber til daglig som kulturansvarlig i Antirasistisk senters ungdomsavdeling, Agenda X.

Tekst: Namra Saleem

Illustrasjon: Sepehr Lemar Nabi

Share This