«Get your fuckings hands up!» Rihanna spør ikke, hun insisterer.

Onsdag og torsdag besøkte Rihanna Bergen. Artisten har med sin vellykkede blanding av reggae, dancehall, innsmigrende pop, trance og småraspete stemme (med snev av karibisk aksent) fått meg helt å glemme at hun faktisk ikke skriver sine egne låter. Med en katalog full av hits og med fans fra alle leire: spente småtråkk, fjåsete jentegjenger, fulle sogndøler og strenge forståsegpåere, var forventningene smørt tjukt utover Koengen mens Santigold (sjekk henne ut) gjennomførte en glitrende oppvarmingsjobb. Tre kvarter «for sent» kom Rihanna endelig til syne på scenen etter at bilder av henne ble vist på skjermene på scenen og tonene til «Only Girl (In The World)» framkalte store glis hos de 22.000 oppmøtte. Med en litt for stor svart tights som Rihanna stadig måtte dra opp i livet (ikke helt ulik slik barn drar opp strømpebuksa når tissevåte bleier presser strømpebuksa ned) og ikledd en enkel svart topp, gjennomførte hun konserten uten ett eneste klesskift. I stedet markerte hun tydelig at det skulle være musikken som sto i fokus.

Aftenpostens anmelder etterlyste mer koreografert dans på scenen og hevdet at om Rihanna skal klare å holde tritt med for eksempel Lady Gaga så må hun begynne med mer dans – og ikke bare gå rundt på scenen, smådanse og synge som en … ja, eh, en artist. (Heller ikke musikkvideoene til Rihanna har så påfallende mye dans i grunn.) Selv syntes jeg det var befriende å slippe å hvile øynene på innøvde formasjoner og heller la ørene jobbe. I videoen til «Rockstar» så danser ikke Rihanna rundt med en jentegjeng bak seg, hun kler seg ut som Slash og jokker på en gitar. På samme måte insisterer hun på at hun er en stjerne på Koengen når hun roper «Baby. I’m a Rockstar!» og det virker som hun overhodet ikke har noen interesse av å konkurrere med andre artister som tilfeldigvis lager popmusikk. Ja, og som er kvinner da. Dette var en konsert uten mye fiksfakseri, men der stemmen sto i fokus – ikke koreografien, scenografien eller kostymebyttene. Likevel er det noe med blikket hennes som man aldri blir lei av å stirre tilbake på. Det 2/3 åpne knallsvarte blikket som brått myknes opp når tunga lurer seg mellom tennene og hun bryter ut i et enormt flir når hun (1), slik hun gjør mange ganger: tar seg mellom beina, som om hun retter på en fiktiv penis; eller (2) når hun setter seg skrevs over en enorm rosa kanon på låten «Hard».

På videregående hadde vi noen timer i uka på musikk, dans og drama hvor vi skulle lære kunsthistorie. Jeg husker godt da læreren vår Rotevatn, en sindig type fra Lier, skulle lære oss om Rembrant og Rubens og motsetningene mellom dem. Han fortalte hvordan Rubens ville male det bildeskjønne og vakre som folk kunne nyte, men Rembrant ville vise levd liv. Rotevatn fikk oss til å analysere Dr. Nicolaes Tulps anatomiforelesning. Han var den type lærer som ikke ville gjøre opp meninger for oss og aldri forfektet sitt eget syn på noe, men alle i klassen merka på ansiktsutrykket og på måten han snakka om Rembrandt at han foretrakk nettopp hans versjon. Dette kvarteret om Rubens og Rembrandt er kanskje de femten minuttene jeg husker best fra min egen skolegang, og som alltid ligger der som et bakteppe når jeg prøver å vurdere noe. Teater, musikk eller litteratur. Når det blir for pent, blir det ofte også litt kjedelig. De retusjerte fotobloggene med bilder av matchende mat og klær på de fine vennene som man gjerne bare ser sommerhatten på etter de rødlakkerte tåneglene i møtet med Middelhavet, slår likevel aldri et bilde fremkalt i fotobutikken av fire solbrente venner hvor minst to av dem smiler med dobbelthake og en annen gjerne er altfor full. Den samme følelsen får jeg med Rihanna. Selv med sin opplagte bildeskjønnhet velger hun likevel å iscenesette seg som noe mer og noe mørkere; det blir aldri kjedelig og aldri pent på den pene måten. Dette samme mørke og stygge ligger i Rihannas intense (så intenst jeg tror det går an å bli på en scene som rommer 22.000 folk) blikk og stemme, som gjør at hun får hårene på armene mine til å reise seg flere ganger.

På Koengen tok det noe lang tid før Rihanna fikk vist hvorfor så mange digger henne, eller i det minste har forståelse for at så mange andre elsker henne. Bandet var tydelige og fremtredende, og bassen, trommene og Rihannas sto ikke alltid like godt til hverandre. Koristene kunne gjerne også fått litt mer volum i micen. Særlig i starten av konserten slet de og flere låter var tunge, usmidige og uten den kulheten som kjennetegner Rihanna på plate. Men etter stemmen ble varm fikk Rihanna endelig vist hvilken fremtredende rockestjerne hun er på «Rude Boy», «What’s my name», «Cheers» og «Love The Way You Lie».

Rihanna har blitt kritisert av blant andre Sporty Spice (!) for ikke å være et godt nok forbilde for sine unge fans – til det er hennes fremtoning angivelig for lettkledd og hennes tekster for eksplisitte. I Bergen svarte Rihanna på tiltale ved å vise seg som en særegen og selvsikker artist, både slik hun spiller sammen med de andre på scenen og i måten hun kommuniserer med publikum. Hun kommanderer oss til å synge, til å hoppe, rope, danse – uten hele tiden å lire av seg kokette fraser om hvor glad, takknemlig og overrasket hun var over responsen fra publikum. Jo da, Rihanna var sikkert glad for å se oss, men veit samtidig at vi er mye mer glad for å se henne. Godt når hun oppfører seg deretter. Til tross for velmente(?) råd fra Mel C tror jeg de mange tusen småjentene som kom på Koengen har et forbilde godt som noen i den 23 år gamle Robyn Rihanna Fenty fra Barbados.

Av Charlotte Myrbråten

www.flickr.com/photos/cj_slim (Wikimedia Commons)

Share This